Serie: Unge lovende
Om du som meg navigerer et noe vagt studieløp og kjenner du blir klam i henda av å tenke på fremtiden, er dette mitt beste tips. Denne oden til kvartlivskrisa vil kanskje ikke gi deg svaret, men jeg tør påstå at den vil senke skuldrene dine betraktelig. Serien følger Elise, Alex og Nenne, tre kvinner i midten av 20-årene som forsøker å navigere tilværelsen etter endt studie, med mer eller mindre hell. I løpet av fire sesonger rekker de å tråkke i de fleste salater, av varierende alvorsgrad. Likevel løser det meste seg, noe som kombinert med et av de mest ærlige og troverdige manusene jeg har vært borti gjør serien grunnleggende optimistisk. Kanskje den beste serien NRK har laget, som er midt i blinken å se (eller se på ny) i denne noe rotløse livsfasen.
Oppskrift: Pizza på libabrød
Dette har vært mitt go to-måltid i det siste (les: noen måneder): Lag en kjapp hvit saus med creme fraiche og hvitløk, spre det på et libabrød (koster sånn 16 kroner for en firepakning på Xtra, det er fire kroner per pizzabunn det!) og topp med det du måtte ønske (personlig er jeg en pære-, feta-, rosmarin- og honningtilhenger). Funker til middag, lunsj, som snacks, og er absolutt innafor som frokost. Egentlig når som helst, tør jeg påstå. En fordel er også at det ser fryktelig imponerende ut, med ytterst minimal innsats. Namnam!!
Gruppe: Ævestaden
Denne svensk-norske trioen er det vakreste jeg har hørt på lenge. Tre lyrer, en munnharpe og en fele, pluss trestemt vokal gir vakker, genuin, nedpå musikk som treffer langt inn i sjela. Tekstene spenner mellom absurde, hverdagslige observasjoner til dype, jordnære og stillferdige låter som er så gjenkjennelige at det gjør litt vondt, på den beste måten. De har også et helt nydelig samarbeid med den svenske gruppa Benedikt, der folketonepreget viker litt for et mer svevende, elektronisk lydbilde. Perfekt både som nærlytting og bakgrunnsmusikk.
Aktivitet: Høytlesning
Etterhvert som sommeren nærmer seg, er det få ting som er hyggeligere enn å lese utendørs. Det som topper hele greia, er om du får med deg noen du er glad i og leser høyt. Hvorfor vi slutta med dette da vi var barn, aner jeg ikke, og nå oppfordrer jeg derfor Stoffs eminente lesere til å gi det et forsøk. Oppleves kanskje litt kleint og uvant i starten, men jeg lover: Det er ekte koselig om man gir det en sjans.
Sjanger: Country
Åja, du liker ikke country, sier du? Greia er at jeg ikke tror deg. Jeg har nemlig en teori om at de fleste som kommer med denne påstanden, forbinder country utelukkende med Keith Urban og cheesy tekster om pick-up trucks og whiskey. Men sjangeren byr på så utrolig mye mer enn den megaharry stadioncountryen (all ære til denne, bevares). Dypt forankra i bluesens melankoli, er det få sjangere som skildrer de tyngste følelsene på en ærligere måte, samtidig som sjangeren gjennom tidene har vært talerør for sterke politiske meninger. Her er det fryktelig mange artister jeg anbefaler å sjekke ut, men et lite utvalg er Kris Kristoffersen, Emmilou Harris, Buffy Sainte-Marie, John Prine og Connie Converse. Kos deg!
Teaterstykke: 4:48 psykose
Dramatekster er noe jeg anbefaler folk å lese mer av generelt, og dette er en av mine absolutte favoritter. 4:48 psykose av den britiske dramatikeren Sarah Kane er en dypt personlig skildring av psykisk helse og innleggelse på psykiatrisk institusjon. Den brutale tematikken kombinert med en bombastisk, noe absurd fortellerstemme, der du aldri helt vet hva som er virkelig og ikke, gjør dette stykket helt unikt. Til tross for at den rå og direkte strømmen av skildringene kan være vrien å lese, er det også passasjer som vitner om varme og optimisme. Om du har overskudd til en nokså brutal, men også dypt menneskelig og tidvis direkte vakker skildring av psykisk sykdom, anbefales dette stykket på det varmeste.
LES OGSÅ: Forrige se og hør, her og nå