En levende house-legende
Felix Clary Weatherall, bedre kjent som Ross From Friends, er produsent og DJ med base i sørlige London. Inspirasjonen til navnet er ikke mer komplisert enn at en DVD med TV-serien «Friends» hadde kilt seg fast i en TV i studioet han benyttet seg av.
Ross har surfet på en internettbølge kjent som «lo-fi house», hvor estetikk og grumsete teksturer står i fokus; et nostalgisk ståsted for å minnes glansdagene til house og techno på 90-tallet. Tenk en punkete do-it-yourself-holdning i et house-landskap.
Det siste tiåret har Ross blitt en respektert produsent med flere album og EP-er under beltet, som blant annet har landet ham spillejobb på legendariske Berghain i Berlin. Vi hadde med andre ord med en levende house-legende å gjøre, og forventningene var skyhøye.
Techno på dass
Planen var enkel. Komme klokken 23.00, få med seg oppvarmingen til Olanskii, bli varm i trøya og teste ut noen dansesteg, for deretter å boltre seg på gulvet når Ross From Friends skulle på 01.00.
Kulturhuset kan være noe forvirrende å navigere seg som førstegangsgjest, men Hovedsalen befinner seg rett fram når man kommer fra inngangen. For å komme seg dit må man kave seg gjennom en bar/restaurant-del, som med fordel kan legges til på listen over tinderverdige steder.
Fra klokken 23.00 ljomer det en velkjent remix av hubbabubbaklubbs «Et Annet Sted» gjennom anlegget inne i Hovedsalen. Mer trenger vi ikke for å komme oss i gang! Likevel er det et slapt oppmøte såpass tidlig, og det er begrenset hvor lenge en får til å danse alene på gulvet. Det er tross alt et stort gulv å fylle. Redningen blir da baren til høyre i rommet hvor disken strekker seg flere meter og kampen om å få noe leskende er ikke-eksisterende. Til høyre for baren igjen finner du toalettet, et av de penere man kan oppdrive på en klubb i Bergen. I fall du har hørt rykter om technoklubb på dass i Bergen de siste ukene, kan vi meddele at ryktene stemmer, og at det skjedde på Kulturhuset. Hvorfor techno på dass? Hvorfor ikke, sier vi.
Rørende klubbopplevelse
Mot slutten av åpningssettet til Olanskii begynner det å strømme på med folk fra byens kriker og kroker. Lokalet fylles aldri helt opp, så vi slipper en klassisk klubb-sild-i-tønne-situasjon, og med tanke på rommets størrelse er det mer enn nok plass å orientere seg på. Her har du både folk som kommer kun for å se Ross, og folk som ønsker å miste seg selv et par timer i et mørkt rom fullt av røyk og en flittig brukt lysrigg.
Ross From Friends står på bakkenivå sammen med publikum og viser gjennom settet at han for lengst har beveget seg fra «lo-fi house»-bølgen til en ny og moderne sound. Likevel vil vi påstå at musikken han plukket ut ikke gjenspeiler kvaliteten i hans egne produksjoner, og underveis er det et par øyeblikk der settet hans er direkte svakt. Til tross for dette holder stemningen seg på et jevnt nivå, og det er flere punkter hvor publikum blir revet med av tilfredsstillende oppbygninger.
Det store høydepunktet i settet utspiller seg mot slutten hvor Ross slenger på sin egen «Love Divide». Sangen har et rolig parti, omtrent på midten, hvor alle i salen begynner å klappe. «I deserve, can I fly? A love divide». En kan ikke unngå å svelge sine modige tårer. Dette er det vi kaller klubb og melankoli i skjønn forening, en oppskrift på suksess i vår bok.
Var det mulig å innfri forhåpningene vi hadde for Ross From Friends? Trolig ikke. Var stengetiden likevel det eneste som kunne sende oss hjem? Absolutt!