I fjor viste en undersøkelse gjennomført av Norsk studentorganisasjon at den gjennomsnittlige student går cirka 6000 kroner i minus hver måned. Dette vil selvfølgelig variere enormt, både fra by til by, men også fra student til student. Samtidig er det en tydelig indikator på at midlene vi tildeles, ikke strekker til. Det har det siste året blitt poengtert at det ikke lenger er mulig å leve av studiestøtten alene, og at de fleste studenter nå er avhengige av en deltidsjobb for å få hjulene til å gå rundt. Fulltidstudenten er blitt en myte.

I debatten rundt studenters økonomi er økt studiestøtte og stipend sterkt etterspurt. Høsten 2022 kunne det virke som at bønnene var blitt hørt, da regjeringen gikk inn for en økning i støtta med syv prosent. Samtidig er dette i realiteten en mager trøst sammenlignet med økte levekostnader og inflasjon. Nye økninger etterspørres. Og det høres jo logisk ut? Det er dyrtid, det er inflasjon, og det skulle vel bare mangle at også studentstøtten økes. Likevel finnes det et paradoks i dette ellers så sosialdemokratiske og studiepositive landet vårt: Et boligmarked som forblir fullstendig uregulert.

 Selv om det er fristende å tenke at løsningen er mer midler per måned, vil det ha liten faktisk effekt, så lenge den største delen av kakediagrammet går med til husleie. Det nytter ikke å ha en regulert støtteordning for studenter når den primære utgiftsposten forblir uregulert. Nøkkelen til en studiehverdag der du faktisk har råd til både mat og pils, er med andre ord ikke økt lån og stipend, men et regulert boligmarked. Når den gjennomsnittlige student bruker mesteparten av lån og stipend på leie, og denne utgiftsposten er fritt fram for boligspekulanter å bestemme, vil økt stipend og lån ende opp i deres lommer.

Et område av boligpolitikken som det er særlig stor grunn til å følge med på som student, er byggingen av nye studentboliger. Bergen har, som resten av landet, stor mangel. Ved inngangen av semesteret kunne Samskipnadsrådets undersøkelse fra 2. august melde om at 2917 bergensstudenter sto i kø til studentbolig. Dette er en åpenbar utfordring, som både høyre- og venstresiden sliter med å få bukt med, til tross for løfter om nye tilskudd. 

Samtidig er det verdt å spørre seg hvilken effekt disse regulerte boligene egentlig har, når resten av boligmarkedet forblir uregulert? Kun 15 prosent av landets studenter leier utenfor det private markedet, og det å tenke at vi skal bygge studentboliger til resten i løpet av nærmeste fremtid, er urealistisk, for å si det forsiktig. Samtidig er det jo nettopp her ironien i debatten ligger. Om det er noe studentboligsektoren viser, er det at det er mulig å regulere markedet slik at det blir tilgjengelig for flere. Vi skal alle ut av studenttilværelsen en dag. Hadde det ikke vært kult å ha bolig da også?

Dette leder oss over i et av de mest frustrerende punktene i debatten å være vitne til for en fattig stakkar: Vi omtaler boligmarkedet som fullstendig skjermet fra politiske vedtak. Det fremstilles som en kompromissløs naturkraft som ikke lar seg styre; BSU-sparing og regulerte studentboliger fremstilles som tiltak for å overvinne det ustyrlige Boligmarkedmonsteret. Dette stemmer jo ikke. Boligmarkedet lar seg styre politisk, og det gjøres i mange andre europeiske land. Politiske tiltak som innføring av tredje boligsektor har gjort boligmarkedet i europeiske storbyer som København og Wien mer tilgjengelig. I Norge er det hovedsakelig partiene ytterst på venstresida som tar til orde for å innføre et liknende system. Det er underlig at det ikke er større politisk enighet om et rettferdig boligmarked, i et land som ellers har en så tydelig sosialdemokratisk profil. Man trenger vel umulig være venstreradikal for å ønske sin neste en OK bolig. 

Politikken vi bestemmer oss for å føre, har mulighet til å gripe problemet ved rota, ikke bare motvirke det. Så lenge boligspekulanter beholder kontrollen over markedet, vil hverken bygging av nye studentboliger eller økt lån og stipend bedre de økonomiske vilkårene for studenter.