Før i tiden tilskrev man psykiske tilstander til historier om guder, engler og demoner. Man brukte gjerne begrepet «djevelens verk» i tilfeller hvor folk ble besatt av det onde, og tenkte at gudeskikkelsene styrte alt fra jordens bevegelser til psykens bølgedaler; fra kriger til kjærlighet, og alt der imellom. Jeg undrer om de mente det bokstavelig, at de trodde en overjordisk kraft inntok dem. De må vel ha vært klar over at dette bare var bilder på tilstander som var for komplekse til å forstå? Kan vi klandre dem for at de var uvitende, eller er det motsatt: at de hadde et poeng som vi nå har mistet synet av?

Forfedrene våre og oss

Vi kan gjøre narr av forfedrene våre for å ha tydd til overtro, til virkelighetsfjerne historier, for å håndtere livets usikkerheter og besettelser. Men vi er like besatt i dag, som den gang, av å minimere livets usikkerheter. En forskjell er at vi ikke har en felles bevissthet og historier rundt de mest sentrale aspektene av hva det betyr å være menneske; tilværelsen vil alltid være preget av besettelser, kriser og kaos, av et selv som rives i filler og bygges opp igjen. Historiene ga oss innblikk i dette. Ansvaret har desto mer blitt lagt på dette ideelle, enestående individet som har full kontroll over sin egen psyke, som helst skal være stabil. Historier og myter har blitt erstattet av diagnoser og symptomer, som trolig er mer tro mot atomene, og følgelig mer korrekte – men ah, så fattig og lite empatiske i møte med mysteriene. 

For det kan være mystisk, og skummelt, å bli besatt av noe. I de dagligdagse valg legger du ikke merke til det; du ville ikke kalt deg besatt bare fordi du blir litt handlingslammet av hvilken ost du skal velge. Men allerede her er det flere stemmer som napper i bevisstheten din, andre enn din egen. 

Overtakelse

Hvor langt kan det gå? Er valget særdeles vanskelig – kanskje skjebnesvangert – og du mangler den øyeblikkelige kapasiteten, så kan det begynne å klumpe seg i brystet ditt, gripe i nevene, strammes i kjevene. Varmen vil stige til et hode som begynner å koke. Fra trange sprekker tyter tankene inn i et knøttlite rom. De spretter og kolliderer der inne, i en bevissthet som prøver å fatte, men spinner og spinner, og får omsider overhodet ikke tak i noe som helst. Følelsen av selvet, som en gang satt godt i brystet, svinner og blir tatt over av et sort hull som drar skuldrene inn. Du blir stengt ute fra ditt indre rom, dit du en gang kunne dra for å hvile de slitne beina dine. Nå er det ikke lenger plass til deg. Du er grepet. 

Dette er bare en av mange muligheter for overtakelse. Du kan godt fylle inn dine egne. Men det er sterke krefter! Og det føles ikke alltid så godt. De gjør oss slimete, illeluktende, i ustand til å være en ressurs for andre. Det der er ikke oss, vi valgte det aldri, og så fort vi kommer ut av det, behandler vi det som om ingenting har skjedd. Som om vi er immune for tilstanden. Men det kommer igjen, og igjen… Jeg forstår godt at forfedrene våre tilskrev det til det overnaturlige.

Historiene som sosiale verktøy

Kanskje det ikke handler om at vi mangler et språk for det. Kanskje vi bare er redde for å innrømme denne galskapen, for å uttrykke det vi prøver å skjule fra verden rundt oss. Det er nettopp her forfedrene våre hadde mer fleksible sosiale verktøy. Disse ekstreme tilstandene kunne tilskrives gudene, noe eksternt, utenfor vår kontroll. Historiene om overtakelse lå i større grad i en felles bevissthet man kunne holdes av, slik en mor holder sitt barn. I dag er vi i større grad nødt til å holde oss selv. 

Med all denne kunnskapen vi besitter i det moderne samfunn, behøver vi ikke å ty til det overnaturlige, slik våre forfedre gjorde – vi har kommet lengre. Men der vitenskapen kan bli beskrivende og kald, er det muligheter for å åpne opp; for det mystiske, det ubevisste vi ikke har kontroll over. En inngang til noe felles.