Du bor her du også
12. oktober 2023

Det er rart hvordan ting kan snu, tenker jeg, mens skrittene mine gjaller mot nymonterte respatexvegger.

 Jeg som har snakket så mye dritt om disse stakkars bygningene. Billige plastpalass som noen har vært frekke nok til å presentere som verdige stedfortredere for de snirklete gamle bygningene som stod her i utgangspunktet. De innglassede balkongene har fått høre det. De platemonterte drittmaterialene har fått passene sine påskrevet.

Damsgård er ugjenkjennelig. Og jeg er sjeleglad for at de har gentrifisert dritten ut av det gamle arbeiderstrøket.

Bygningene som omgir meg er fullstendig blottede for sjel, men også for svartmugg. De eneste i hele Bergen by som ikke allerede er bebodd av min nyervervede erkefiende: hussoppen. Slik kan det i alle fall fremstå.

 Et uvisst antall visninger og hele to leieperioder i det som viste seg å være ganske mugne kollektiv har satt sine spor. Jeg har utviklet astma, allergi og trust-issues til alle bergensbygg oppsatt før år 2000.

Jeg som har romantisert skråtak og mugne syttitallstapeter i gjengrodde kollektiv, har nå måttet krype til et nybygd kors. Det ligger i Damsgårdsveien, og er faktisk ganske fint. Litt for fint. Så fint at det har en klatrevegg som ingen bruker, en fancy takterrasse som jeg enda ikke har vært på, og beboere som smalltalker høflig om jusstudier i heisen.

Dette føles ikke som Bergen, tenker jeg, mens jeg trasker i retning ny kåk. Gatene rundt meg er fulle av allværsjakker og nybygg. Klokka er fire og fortauene kryr av alle som har kommet seg tidlig hjem fra jobb og tidlig inn på boligmarkedet. Mange fjes, men ingen kjente. Det er kanskje ikke så rart. Vi snakker folk med systematiske kontorjobber og penger i fond. Omgås jo ikke med sånne. 

Jeg som har romantisert skråtak og mugne syttitallstapeter i gjengrodde kollektiv, har nå måttet krype til et nybygd kors

Men jeg bor her, jeg også, selv om det tar tid å venne seg til de nye omgivelsene. 

Uansett hvor man snur seg er det alltid noen som jogger. Det glinser i pulsklokker og lett perspirerte panner. Og alle har air-pods. Det er ingen ledninger som dingler på Damsgård.

Det er ikke så mange ledninger som dingler i mitt forrige nabolag heller, men så er det jo  heller ingen som jogger på Høyden. Eller, det er det sikkert, men de trener aldri så høyt og tydelig at jeg legger merke til dem blant innrøkte littvit-studenter. De eneste som løper på Høyden er de som er for seine til forelesning, eller ølsalget.

Sist jeg selv løp var det for å rekke gangbroen «Småpudden» før den hevet seg. Jeg burde løpe litt oftere. Svippturen over Puddefjorden og innom søndagsåpen butikk tar nemlig lengre tid når man blir brofast på Møhlenpris. Der ble vi stående, jeg og andre damsgårdere i midlertidig eksil. Jeg stod omgitt av mennesker i treningstights og pulsklokker, noen av dem med ergonomiske sykler. De fleste av dem med akkurat passe store ambisjoner, og akkurat passe store liv, i akkurat passe store nybygde leiligheter. 

De så ut som en flokk med rastløse ponnier i teknisk tøy. Goretex-hestene trippet med Hoka-hover og ivret etter å trave videre inn i en produktiv søndag. Frossenpizzaen iste mot underarmen min. 

I dag er det Kiwi Damsgårdssundet som gjelder. Lokalbutikken har god takhøyde, men ingen iøynefallende folk i kassakøen. Ingen mennesker med brodd og brokete kroppsholdninger. Det er meg, og en hel gjeng med folk som ser ut som om de har sovet sånn akkurat passe mye. Alle har deo med antiperspirant og fornuftige hårfrisyrer.

 Æsj. 

Mitt enslige kjøp lyser oransje blant all fiberen på handlebåndet foran meg. Jeg prøver å skjule den sursøte chilisaus-skammen. Fyren bak meg prøver å imponere en bekjent med prat om helgeturen sin til San Francisco. Jeg blir flau på vegne av oss begge.

På veien tilbake går jeg forbi noe som ser ut som en kul og koselig kaffebar. Øyner håp. En nabolagskafé? Det viser seg å være kontorene til et eller annet hipt IT-selskap av typen «Vi satser på espressomaskin og sakkosekk for økt produktivitet».

Kult det. Fuck dere også. Jeg skal uansett hjem.

Min nye oppgang står der og venter på meg. Det gjør ikke heisen. Den er nede i kjellerens parkeringshus. Jeg trykker på knappen og venter på tur. Når den endelig dukker opp, er den tom for passasjerer, men full av stæsj. Jeg har stjålet noens flyttelass. Og for et flyttelass. Jeg går inn i heisen og tar det hele med meg en liten tur oppover i bygget. Skaden er uansett skjedd.

De eneste som løper på Høyden er de som er for seine til forelesning, eller ølsalget.

Inne i heisen står det et par sammenbrettede pappesker, en lilla krakk, to gamle Heineken-kasser, en morter og en snål trebyste. Treskjæringskunst, av et eller annet slag. Hodestatuen har et rynkete ansiktsuttrykk. Den har et trælete fjes som jeg ikke hadde blitt overrasket over å møte på et loppemarked eller i noens bruktsjappe. Den tar mye plass.

Jeg oppnår noe som kjennes ut som øyekontakt med de flisete pupillene. 

Et eller annet sted under blokkas tannlegekontor-estetiske overflate bor det altså noen som roter i heisen, som innreder leiligheten sin med ølkasser og rar kunst. Kanskje ivrer de også litt for mye etter å forhåndsdømme sine striglede naboer? Kanskje liker de ikke å jogge de heller?

Jeg smiler mot trebysten.

«Du bor her du også?»