«Chiquitita, tell me what’s wrong». Dette er den første tanken, eller kanskje melodien, som streifer hodet mitt når jeg løfter opp den ferske romanen til Pedro Carmona-Alvarez. Denne linjen siterer forfatteren også selv i epigrafen. Den gir et godt frampek til den vanskelige fortellingen romanen skildrer.

I Chiquitita møter vi en kvinne gjennom flere perioder i livet, fra barn, til ungdom, til voksen. Som ung opplever hun en overveldende emosjonell reaksjon når hun ser et maleri av en hund som synker på et museum. Maleriet vekker vonde og fragmenterte minner fra oppveksten, som hun forteller om til sin første kjærlighet. 

Pedro Carmona-Alvarez er født i 1972 i Chile, året før et militært statskupp skulle omforme landet til et undertrykkende diktatur. Carmona-Alvarez ble ti år i Chile før familien flyktet til Argentina og senere til Norge. En slik bakgrunn har utvilsomt gitt inspirasjon til handlingen, hvor det snart viser seg at hovedpersonen, Marisol, er et barn som vokser opp i et land som snart raser sammen, og som tvinges til å flykte. Carmona-Alvarez bor i dag i Bergen og utgir både lyrikk og romaner, i tillegg til å drive med musikk. I høst er det femti år siden statskuppet i Chile, og selv om forfatteren aldri nevner konkrete steder eller hendelser i romanen, blir dette et naturlig bakteppe for historien. Chiquitita er derfor en viktig fortelling, og en påminnelse om hvordan dramatiske hendelser former oss som mennesker.  

Boken blir hovedsakelig fortalt gjennom Marisols minner fra oppveksten. Dette er et spennende perspektiv, siden hun som barn ikke hadde grunnlag for å forstå hva som foregikk. Hun skildrer de såre hverdagslige konsekvensene denne situasjonen hadde for hennes liv, som at foreldrene ofte virker triste og at hun må bo mye hos bestemoren sin. «Jeg forstår nok ikke alt, hva alt betyr for eksempel, men det legger seg inntil meg, vil meg noe». Carmona-Alvarez lykkes i å fange hvordan hendelser og følelser som forekommer for første gang i livet oppleves, og er med på å forme oss videre: «De har drept poeten. Det er første gangen jeg ser sorg, tror jeg. Første gangen jeg forstår et dikt.» 

Handlingen følger familien på flukt til det som kun omtales som «nabolandet», hvor de lever under tøffe kår på et hotell. En ung mann på flukt kaller Marisol for Chiquitita. Hun kan se at han har blitt torturert og ødelagt, og dette gjør et inntrykk på henne som blir med henne videre i livet. De får omsider hjelp til å flykte til det som sannsynligvis er Norge: «Det er helt lyst her om sommeren, sier faren, også om natten.»

Det kan ta litt tid å komme inn i melodien Carmona-Alvarez skriver med. Det er ingen tvil om at han er lyriker. Det reflekteres gjennom de korte setningene som både greier å romme vakre skildringer av steder og natur, og store menneskelige følelser. Til tross for at kapitlene er på rundt to til tre sider, tar jeg meg god tid når jeg leser dem for å fullstendig ta innover meg disse til tider krevende opplevelsene. Ord og setninger gjentas gjennom boken, på en måte som både får leseren til å reflektere rundt hvordan vi mimrer, men også om hvordan vi i ettertid tar med oss nye perspektiver inn i minnene våre. Vi får hele tiden nye måter å se tingene vi har opplevd på. Resultatet er en vakker og sår leseropplevelse, hvor Carmona-Alvarez klarer å vise hvordan minnene våre både representerer sentrale hendelser som former livene våre, men også hvordan flere uviktige detaljer fester seg og blir med oss: «Røde fliser. Ubetydelige ting, utbyttbare ting. Men likevel, for meg. Akkurat den veggen. Akkurat det dørhåndtaket.»

Carmona-Alvarez viser også hvordan våre sårbare møter med skam ofte blir vesentlige minner som hjemsøker oss inn i voksenlivet som små arr. Marisol skammer seg over å tisse i sengen nesten hver natt, og dette gjentas gjennom romanen. En kveld observerer hun hvordan faren ser på en sangerinne som er på besøk i huset deres og tenker: «Skal han dra fra oss? Vil han heller leve med sangerinnen? Kanskje hun har et barn som ikke tisser.» 

Romanen er både vakker og brutal. Den poetiske måten boken er skrevet på gjør den til en sjeldent sterk leseropplevelse som sitter igjen lenge etterpå. At det er en ung kvinne som gjennomgår minnene sine gjennom barndommens øyne gjør at sekvensen av hendelser til tider ikke følger noen rekkefølge. I stedet blir de gjentatt og inneholder merkelige detaljer. Det er nettopp dette som beveger meg mest som leser, og som er så gjenkjennelig fra egen mimring. Måten barnets minner utforskes på i romanen gjør at man som leser føler en helt egen nærhet til opplevelsene. De krevende minnene blir aldri borte, men bæres videre og hjelper Marisol med å se framover: «Den lille fortiden. Jeg stryker den som en valp. Jeg skaper minnene om til et par bein, hender og kjoler så jeg kan hoppe strikk med de andre i klassen.» Disse ordene sitter igjen i meg lenge etter at jeg har lagt fra meg boken.