Når var sist du så ferdig en TV-serieintro?

2023 markerer seksårsjubileet til Netflix´ «skip intro»-knapp. Vi har offisielt rundet Maslows behovspyramide og kan binge oss lykkelige inn i morgendagen. Kjærlighetssorg og regnværsdager har aldri vært enklere, det er bare å krype langt under dyna og strømme seg bort fra alle livets problemer.

Men hva nå med selve introsekvensen? Vignetten, som det heter på fagspråket, har vært en sentral del av TV-opplevelsen i flere tiår. Folk har måttet sitte gjennom hundrevis av timer med introer for å få med seg yndlingsserien sin. Når vi nå bare kan hoppe glatt over den, er det rimelig å spørre seg om vi er i ferd med å miste et viktig kulturelt symbol. Du ville ikke hatt fest uten vorspiel eller sex uten forplay. Har TV-serieintroen også en egenverdi det er verdt å bevare? Bli med Stoff i jakten på poenget med introen.

Introens historie

Før vi slipper til eksperter og fagfolk i jakten på vårt kulturradikale scoop, skal vi ta en nærmere kikk på hvordan TV-serieintroen har utviklet seg gjennom historien. Hvorfor oppstod det en intro i utgangspunktet, og er det noen som fremdeles vet hvordan de ser ut i dag?

På 60-tallet begynte TV-en å bli en del av møblementet i stadig flere amerikanske hjem.

Med et voksende publikum kom også et økende antall programmer å velge mellom. Etter hvert som folk fikk flere alternativer, ble det stadig viktigere for serieskaperne å finne måter å fange seernes oppmerksomhet på. Her kom introen inn som et viktig bidrag, som en måte å skille de ulike programmene fra hverandre på. 

 På 70-tallet ble temasangen viktig. Introsekvensene var ofte akkompagnert av en anekdotisk kjenningsmelodi. Denne tematiske vendingen fortsatte utover på 80-tallet, og skulle gjøre det enkelt å forstå hva serien handlet om. Et eksempel er «The Jeffersons» fra 1975. Serien handlet om et ektepars klassereise i New York, og introen var satt til Ja´net Dubois «Movin on up». Enkelt og greit.

 Når vi kommer til 90-tallet, blir alt mer komplisert. Ingen forsto bæret av «Twin Peaks», og introsekvensen gav ingen hint lenger. I tillegg var introene begynt å bli jævlig lange.

Før man kunne få vite mer om hva som hadde skjedd med Laura Palmer, var man pent nødt til å glane på en foss i rundt 1 minutt og 30 sekunder. Riktignok satt til en vakker kjenningsmelodi. Like vakkert var det ikke da man begynte å nærme seg det nye millenniet. Da skulle introene helst fremme en catchy sang fra et halvkjent band som hjemsøker oss den dag i dag.

Så kom 2000-tallet, og folk satt i dritstygge klær og så på Lost. Introen er nesten like ikonisk som low-waist-jeans og tilsvarende kort. Her gjorde nemlig tekstplakaten et comeback. En mer minimalistisk vending gjorde at TV-selskapene kunne presse inn mer innhold per episode, samtidig som de sparte penger. Etter dette ble også kjente serieintroer som «Grey’s Anatomy» og «One Tree Hill» kortet ned. Det viste seg nemlig at folk ville se på serier uten å lide seg gjennom en musikkvideo først.   

Introen i dag

Og her skulle man kanskje tro at man begynte å se slutten på TV-introen. Likevel fortsatte prestisjeprodusenter som HBO å spytte penger inn i åpningssekvensene sine. Kjente kritikerfavoritter som «The Sopranos» og «The Wire» har ikoniske introer som er mye mer forseggjorte enn en enkel tekstplakat. Med abonnementstjenester trengte man ikke å lage plass til reklame, og serieskaperne hadde mer rom til å eksperimentere med ulike åpninger. Introen ble en mer integrert del av TV-serien. Denne trenden fortsatte inn i strømmeeraen på 2010-tallet, med Netflix som fanebærer.

Så kom 2017, og oppmerksomheten vår svant hen raskere enn middelklassen rekker å si “kommunalt nettbrett”. Samfunnet kjeder seg i hjel, og må ha innhold før de drukner i kjøleskapsgrøt og selvhjelpsbøker. Hvordan skal vi forstå introen i postlineær-TV-ens tidsalder?

Hva sier eksperten?

For å forsøke å komme til bunns i et av de store, nye spørsmålene i vår tid, har Stoff tatt kontakt med professor i medievitenskap, Øyvind Vågnes. Han understreker at han ikke har forsket på TV-introer, men vi har fått tillatelse til å kalle ham TV-introekspert. 

Vågnes mener at mange TV-introer i dag har en egen metaforbruk og symbolikk som gjør dem fascinerende og stemningsskapende. Dette skiller dem fra tidligere introer, som hadde et mer informativt aspekt.

–Det skjedde et skifte med «Sopranos» og «Six feet under». Introen fikk en autonomi og hadde en egen kvalitet. Fra 1990-tallet og inn i den digitale tidsalderen får vi en semantisk rikdom som du kan bruke som et verktøy for å skape en stemning og gi identitet til en serie.

Han trekker også frem hvordan introer kan være viktige for franchisetenkning og kommunikasjon med fans.

–Det kan minne litt om platesalg før i tiden. Man kan se på det som en slags gateway inn i serieuniverset. Ta for eksempel «Stranger Things». Den har referanser til tidligere vignetter på 80-tallet, og er blitt en fanfavoritt jeg ser for meg at man på død og liv ikke skal skippe. Dette er også viktig for brandingen rundt, med T-skjortesalg og lignende.

Når det kommer til introen som utrydningstruet art, sier TV-introeksperten at det ikke er grunn til panikk helt enda. Han er heller ikke nevneverdig bekymret for bingingfenomenet:

–I løpet av samme tidsperiode er åpningssekvensen både truet og mer forseggjort enn noensinne. Mange strømmetjenester har også gått bort fra binging-formatet når de slipper nye TV-serier, og slipper dem heller ukentlig. Et eksempel er HBO, som fortsatt er en kjerneleverandør av gode introer.  

Det kan altså virke som det ennå ikke er slutt for TV-serieintroen. Gode nyheter for de som var redd for at introen var nok et synkende skip i forbrukersamfunnets Bermudatriangel. Litt dårligere nyheter for en studentredaksjon på jakt etter et kulturradikalt scoop. Da kan vi like gjerne være litt tabloide og høre hva yndlingsintroen hans er?

–Det må være «Twin Peaks». 

Seriens univers

Men vi gir oss ikke her. Professorer har vel ingen kontakt med TV-serieintrovirkeligheten. Derfor har vi fått med oss noen fra grasrota, nærmere bestemt regissør og manusforfatter Yngvild Sve Flikke. Hva er det med disse introene som gjør at vi tydeligvis fortsetter å komme tilbake til dem?

Flikke peker på musikken som et viktig virkemiddel i TV-serieintroer. Det kan være en måte å trekke seeren inn i serien på. 

–Den setter en tone, en stemning. Hvilken verden er det vi skal inn i her? Ta «Dynastiet», «Friends», «Cheers», disse seriene som går og går. Bare vi hører musikken, blir vi automatisk dratt inn i seriens univers. Vi er sammen med karakterene i baren eller kafeen. Man blir en del av gjengen. 

Flikke mener musikken kan fungere komplementerende til de mer abstrakte tittelsekvensene som har dominert i nyere TV-serieintroer. Hun nevner «The Crown» som et eksempel:

–Musikken er fantastisk. For meg er ikke det visuelle så viktig i denne tittelsekvensen, musikken gjør alt. Det hadde sikkert bare vært forstyrrende dersom bildene ikke var såpass abstrakte. 

Regissøren trekker også frem hvordan tittelsekvenser kan brukes til å kontekstualisere serier 

–I Heimebane brukte vi historiske bilder i tittelsekvensen for å sette serien i en historisk kontekst. Dette er et kjent virkemiddel man kjenner fra for eksempel «Cheers». 

Og for de som fremdeles skulle sitte igjen med en følelse av at det ikke er noe poeng i å se en hel intro før episoden begynner, kan Flikke trøste med at tittelsekvensen ikke trenger å komme tidlig i episoden lenger.

–Den kan også fungere som et pusterom et stykke uti, som en del av dramaturgien til episoden.

TVserieintroen lever

Vi er nok ikke ferdige med TV-serieintroen helt ennå. Enten det er som stemningsbygger, branding eller et frieri til fans, har den stadig en rolle å spille. Men vi bør ikke ta den for gitt. Så neste gang du vurderer å skippe «Friends»-introen, eller tenker at du klarer deg uten vignetten til «Breaking Bad». Tenk deg om en gang til. Det ligger mer bak dem enn du tror. Eller forresten, du kan droppe «Friends-introen». Den er jævlig irriterende. 

Redaksjonens top 5 introer

• Game Of Thrones
• Twin Peaks
• Severance
• Trailer Park Boys
• The Simpsons