Disco boy

Regi: Giacomo Abbruzzese

Stilfull film om den franske fremmedlegionen og dans, men ingen Beau Travail.

Kort om plot: Franz Rogowski spiller belarussiske Aleksei som skal ta seg inn i Frankrike for å rekruttere seg til den franske fremmedlegionen. Etter fem års tjeneste er man sikret fransk statsborgerskap, men hvor mye er man villig til å ofre? På den andre siden møter vi guerilla-aktivisten Jomo, som kjemper mot regjeringens oljeindustri i det nigerianske deltaet.

Når de to uunngåelig møtes til kamp har filmen allerede knyttet oss så mye til begge parter at man ikke vet hvem man heier på. Herfra utvikler det seg til å bli en film om å forfølges av valgene man har tatt, gjennom transcendering, spirituell dans og infrarøde energier. Enkelte grep er kanskje litt hit or miss, men lander like fullt tematisk. 

Fantastisk cinematografi som bringer litt disco inn i naturen til et suggererende soundtrack undertegnet Vitalic gjør at denne filmen for undertegnedes del kunne spilt mye lenger. Da kunne kanskje også den i utgangspunktet svært interessante, transnasjonale problemstillingen som tegnes opp blitt viet mer dybde. 

Stoffs vurdering: Well done.

Hvem bør se denne: Her kan en fotoentusiastisk sosialantropologistudent ta med seg sin elektronika-og-krigsinteresserte tjommi. 

Vises onsdag 25.10, kl.14.30

All dirt roads taste like salt

Regi: Raven Jackson

En fortelling om kjærlighet, liv og død, fortalt som et poetisk puslespill.

Kort om plot: I denne oppvekstskildringen møter vi Mack og hennes søster i livets mest minneverdige øyeblikk som barn, tenåring og voksen i Mississippi.  

Det som gjør denne filmen til en del av Cinema-Extraordinaire programmet og den mest alternative filmen jeg har sett A24 signere, er den ikke-lineære fortellermåten. Med knapt noe eksposisjon og dialog belager regissøren seg på at filmen ligger i bildene og i de gråtende ansiktene til karakterene. Det skaper en helt særegen intimitet, og samtidig en spenning både i de store følelsene, og i å nøste opp trådene i livshistorien til hovedpersonen. 

Den åpne og tålmodige filmseer vil bli belønnet med noen av de vakreste og såreste øyeblikkene på BIFF i år, eksepsjonelt skutt på 35 mm. 

Stoffs vurdering: Well done.

Hvem bør se denne:

Alle som er emosjonelt tilgjengelige og modige nok til å felle noen tårer i kinosalen.

Vises onsdag 25.10, kl. 15.00

Past Lives

Regi: Celine Song

Sør-Korea kan virkelig film! Dette er et emosjonelt fintfølende drama verdt å se.  

Kort om plot: Nora og Hae Sung var fulle av begeistring for hverandre som barn, inntil Nora brått flyttet fra Sør-Korea til Canada. I voksen alder finner de hverandre igjen. Dette lindrer et tomrom hos de begge, samtidig som gjensynet også krystalliserer spørsmålet: «Hva var vi egentlig for hverandre?».

Past Lives handler ikke bare om kjærlighet. Filmen dreier seg også om individets utfordring med å tro på sin egen livshistorie som sammenhengende når livet blir annerledes enn det man ønsket.  

Song har skapt en subtil, vakker og noe uforløst spillefilm. Kanskje akkurat som den burde være.

 Stoffs vurdering: Well done.

Hvem bør se denne: Romantikere på vei mellom A og B.

Ingen flere visninger under BIFF, men kommer på kino i Bergen 27. oktober.

The Recovery Channel

Regi: Ellen Ugelstad

Dels dokumentar, dels spillefilm – The Recovery Channel belyser tilkortkommenhet ved tvangsbruk i norsk psykiatri.  

Kort om plot: The Recovery Channel er en fiktiv TV-kanal som dekker psykisk helsevern i Norge. Filmen returnerer til redaksjonsmøter hos denne kanalen, og bruker disse møtene som springbrett til å kritisere ulike aspekter ved psykiatrien og dens dekning i media.

Ugelstad gir viktig skjermtid til en gruppe mennesker som ellers ofte stues bort, nemlig «overlevere» av psykiatriske institusjoner, og deres pårørende.

Filmen krever en påskrudd seer, for karakterene og argumentene på skjermen er høyst virkelige, i motsetning til TV-kanalen. Dette kommenterte regissøren selv etter premieren på BIFF, og hun forklarte at elementet av fiksjon ga henne muligheten til å iscenesette en beltelegging. Dessverre virker sjangerkombinasjonen mer som en løsning enn et selvstendig grep. Den vanner ut kraften av dokumentarbiten og stykker opp opplevelsen av å se film. 

 Stoffs vurdering: Rare.

Hvem bør se denne: Videregåendeklasser – siden alle bør ha vært eksponert for hva tvangsbruk i psykiatrien innebærer.

Mandag 23. oktober kl. 14.00 er siste visning av denne filmen på BIFF. Filmen kommer på kino i Bergen 15. mars 2024.