Ryktets kraft

Forutinntatte holdninger til utesteder preger uten tvil hvem som velger å vanke hvor. Om det så er Heidi’s, Legal eller Café Opera, får utesteder etterhvert et etablert klientell som igjen setter sitt preg på utestedet og gir det nettopp det ryktet det har, på godt og vondt. Likevel er det noen rykter som lurer seg inn i øret kjappere enn andre – og ryktene om Ricks er blant disse. 

De promoterer seg flittig som Bergens største nattklubb, og det var noe av det første som vekket interessen vår. Vi har hørt rykter om Ricks og klientellet som vanker der, og det er nok ikke det klientellet vi, som har med oss analogt kamera ut på byen, hadde valgt å vanke med. Likevel – et bygg med fire nattklubb-avdelinger og «store» DJ-er må vel ha noe for seg?

Ricks på en fredag?

Vi bega oss ut på et ekte Ricks-eventyr en regntung fredag. Etter et kjapt vors og nøye koordinering mellom fotograf og journalist bevegde vi oss mot Ricks, som ligger rett ved siden av Den Nationale Scene. Med spenning i kroppen kommer vi frem og blir møtt av et tomt lokale. Vi ser på hverandre med tafatte blikk. Alt stemmer, vi er på Ricks. Hva faen?

Vi går gjennom de forskjellige nattklubbavdelingene, den ene tommere enn den andre. Selv bartenderne virker opprømt over å se to malplasserte undercover-journalister. Klokken er 23:45. Kanskje vi bare var litt tidlig ute. Det ville tross alt ikke være rettferdig å dømme Ricks på en dårlig kveld. Et par timer senere er vi på plass igjen, og på underlig vis er det enda færre her nå enn tidligere. Hvordan kan dette ha seg?

Ricks på en lørdag!

Vi bestemte oss for å gi Ricks en ny sjanse, og på omtrent samme tidspunkt som dagen før var vi på plass nok en gang. Det så fortsatt dødt ut.

Omsider kommer vi oss inn i foajeen, og derfra har vi tilgang til både Ricks Hage og Ricks Villa i første

etasjen, og til Ricks Jungel i kjelleren. I tillegg fungerer trappen opp til øvre etasje som et bindeledd til Finnegans Irish Pub. Vi går til høyre, inn i Ricks Hage, hvor det er litt mer nedpå stemning, og en rekke mennesker sitter ved bordene sine og nyter kalde flaskeøl fra isbøtter. DJ-en gasser på med gamle klassikere, men stemningen er like rolig som et kaffeslabberas hjemme hos den jevne mormor. 

I lokalet kan du også finne skjermer hvor «best of»-videoklipp fra Ricks promoteres, der de åpenbart prøver å gaslighte de besøkende til å tro at det er god stemning. Det går ikke lang tid før vi føler oss omringet av Blazer-krigere fra alle kanter, og da setter angsten raskt inn. 

Vi rømmer dermed inn på Ricks Villa, det største rommet i hele huset, og merker umiddelbart en større mengde gjester. Selv omtaler de dette som vestlandets største klubb, og stort er det; det føles som vi har steget inn på The Babylon Club fra Scarface. Vi ser oss rundt i rommet etter bergensversjonen av Tony Montana. Det nesten burlesk-aktige rommet inneholder en stor scene, hvor DJ Christer er ansvarlig for underholdningen. Vi tester ut et par sporadiske dansesteg på det tomme dansegulvet før vi føler oss uglesett og kjenner på en trang til å forlate rommet.

I et forsøk på å roe ned inntrykkene tar vi turen opp Bergens vakreste trapp og befinner vi oss på Finnegans med Fleetwood Macs «Go Your Own Way», fremført av en trubadur med kun egen stemme og gitar til rådighet. «Don’t go anywhere, there’s lots of booze in the fridge» informerer han oss om før han tar seg en velfortjent pause. Her setter vi oss ned, samler oss, og lurer på hvor stemningen vi hørte så mye om befinner seg?

Det er merkelig kinky å begi seg ut på en klubb hvor man åpenbart ikke hører hjemme. Ricks leverte ikke etter våre forventninger, men om besøket var lagt til en dårlig kveld, eller om utestedet har tapt seg, vet vi ikke. Det eneste vi vet er at vi ikke hører hjemme her, og at vi må komme oss på Legal brennkvikt.