I samme bygg som en viss nattklubb har andre verdenskrig etterlatt seg spor i veggene. Avdelingskoordinator ved Gestapomuseet, Svein Arne Myhren, ønsker oss velkommen. Vi møter ham i byggets fjerde etasje hvor museet og fire fangeceller befinner seg. I cellene er det mørkt, men vi lyser med lommelykt for å undersøke veggene. Bibelvers, salmer, bønner, navn og hakekors preger inskripsjonene som fremdeles er bevart i betongen. 

Myhren startet i jobben ved Gestapomuseet da det åpnet i 2019. Han er utdannet etnolog, men har også jobbet i skoleverket. Å snakke med elever om menneskeverd er viktig for ham, men når vi spør hvorfor han er interessert i krigshistorie, får vi et noe uortodoks svar:

– Jeg skal være veldig ærlig, jeg har aldri vært spesielt interessert i krigen. Det er ikke grunnen til at jeg jobber her. Vi bruker historie til å forklare tematikk som er viktig.

Han mener mye av jobben omhandler nettopp dette, og beskriver det som motivasjonen for arbeidet. Menneskeverd og brudd på menneskerettigheter er blant det som diskuteres i museet. 

 – Men jeg har ikke spesielle interesser for tortur, hehe. 

Myhren påpeker at museet kan karakteriseres som et åsted. Folk har sittet på celle her, blitt torturert og mistet livet. Han mener at det viktigste likevel er alle assosiasjonene og følelsene som dukker opp hos de besøkende. 

– Enkelte som kommer på besøk, vet for eksempel at bestemor eller bestefar satt her under krigen. Det er ganske sterkt, forteller han. 

Ifølge Myhren sitter man gjerne igjen med flere spørsmål enn svar, fordi mange holdt tyst om krigens hendelser. Trolig snakket folk med hverandre i etterkant av krigen, men det foregikk ofte i det stille. Folk fryktet negative konsekvenser dersom de uttalte seg offentlig. 

– Mange slet med posttraumatisk stress. Det var jo ikke slik at man fikk psykolog på den tiden. 

Gestapohuset

Myhren forteller at bygget ble okkupert av tyskerne som trengte lokaler for virksomheten sin i Bergen. 

– Plutselig skulle masse folk inn. Vanlige soldater var tilknyttet andre leirer. Bare i Bergen var det 25 000 tyske soldater under krigen. 

Lokalet skulle blant annet brukes til såkalte skarpe forhør – det vil si forhør med bruk av tortur. Myhren forteller at tortur fant sted i kjelleretasjen, hvor tyskerne festet og koste seg nærmest vegg i vegg. 

 Han forteller videre at leiligheter og hus rundt bygget ble rekvirert og brukt som boliger. Folk måtte flytte og bo hos slektninger, men fikk kompensasjon. Det ble også ført lister over alt av inventar. 

– Det var orden, slik det var i det tyske systemet. Med mindre du var kommunist, jøde eller motstandsperson, da fikk du ikke noe erstatning. 

Motstand

Vi spør om det var mye motstand i Bergen, sammenlignet med andre landsdeler. Myhren forteller at det var ganske jevnt. 

– Når en snakker om krigen, er det ofte «gutta på skauen» som nevnes. Men det skjedde også mye på Vestlandet og andre deler av landet. Forskjellen er at motstandsbevegelsen her har blitt underkommunisert. Motstandsfolk på Østlandet uttalte seg oftere offentlig i etterkant av krigen.   

I løpet av krigsårene ble om lag 3000 personer tatt inn til avhør i bygningen som huser museet i dag. Mange motstandsfolk ble sendt til Bergen kretsfengsel eller Espeland fangeleir, ofte i etterkant av forhør ved Gestapohuset. 

Vi spør Myhren om hvilke personer som ble tatt inn her. Myhren forklarer at man kunne bli straffet for ulike handlinger på Gestapohuset. Noen var mistenkt for motstandsarbeid eller var familiemedlemmer av mistenkte. Personer som hjalp motstandsfolk, jøder eller kommunister, kunne også havne her. Enkelte satt i avhør for mistanke om drap på medlemmer av Nasjonal Samling eller Statspolitiet. Men andre ble også avhørt for å ha gått med nellik i knappenål på kongens bursdag. 

– Med andre ord representerte de innsatte hele spekteret av motstand. 

I museets utstilling leser vi at en betydelig andel innsatte var kvinner. Hva slags motstandsarbeid utførte de, sammenlignet med menn? Myhren påpeker at mange kvinner hadde yrker knyttet til kommunikasjon: i butikk, telefonsentraler eller med post. Derfor var de gjerne involvert i distribusjon av illegale aviser. Typisk ble mange kvinner sett på som «mannens hjelper». 

– Etter krigen var folk blinde for kvinnene som selvstendige motstandsfolk. De fikk i mindre grad honnør for sitt individuelle bidrag, slik som motstandsmennene fikk.

Krigsoppgjøret 

Myhren forteller at åtte personer tilknyttet virksomheten i Gestapohuset fikk dødsdom ved krigsoppgjøret. Henrettelsene fant hovedsakelig sted på Sverresborg, Bergenhus festning.

– To av dem som ble henrettet var tyskere, mens resten var nordmenn. 

De dødsdømte ble primært straffet for tortur eller drap, bortsett fra bergensgutten Eilif Pisani. Han var den eneste som fikk dødsstraff på bakgrunn av angiveri. Pisani ble som 23-åring skutt på Kvarven fort. At en ung mann kunne få dødsstraff for å angi andre, er vanskelig å svelge i dag. Samtidig påpeker Myhren at straffeutmålingen var skjerpet umiddelbart etter krigen. Det man fikk dødsstraff for i 1945 og 1946, fikk man ikke dødsstraff for senere. 

– Hatet var nok mer tilstedeværende umiddelbart etter freden, forklarer han. 

Ønsket om å ta livet av folk bleknet, ifølge Myhren, da folkeopinionen endret seg. Omkring 1948 hadde man stort sett endret holdning, og støttet ikke henrettelse som straffemetode. 

Tortur

Et av de vondeste aspektene ved bygget er torturbruken. Myhren sier at vitneforklaringene som ble skrevet etter krigen, gir inntrykk av hvilke metoder som ble brukt. Et såkalt skarpt forhør, startet med 20 slag. Henging fra armene, bundet sammen bak hodet, var en metode som ble benyttet ofte. Dette ødelegger alt av muskler og ledd. Tortur med kokeplate ble også utført. 

– Det var litt opp til den enkelte torturisten. Noen valgte å ikke torturere mer enn det de «måtte», mens andre kunne gå veldig langt. 

Målet var å skade personen, slik at vedkommende til slutt måtte gi fra seg informasjon, som tyskerne kunne bruke til å kvitte seg med motstandspersoner og legitimere overmakt. Tortur ble dermed et middel for å nå det overordnede målet. 

Når vi spør om noen av de innsatte i Gestapohuset klarte å rømme, svarer Myhren at det ikke skjedde, så vidt han vet. Under et bilde i utstillingen fortelles det at en innsatt fikk fatt på giftige piller, og tok livet sitt på den måten. Det er jo en form for flukt, bemerker vi. 

Verdien av å ikke glemme

Det står en minnestøtte utenfor bygningen. Den ble anlagt i 1990, før nattklubben og arrangementlokalet Ricks ble etablert i 1994. Etableringen av Ricks ble gjenstand for stor debatt i samtiden. Myhren forteller at mange opplevde det som kontroversielt. Tortur ble utført i byggets kjeller, det vil si der Ricks befinner seg i dag.   

Vi spør Myhren om han tror at folk som fester på Ricks, vet at tortur har funnet sted her. Han tror flere vet om det i dag, og vektlegger etableringen av museet i 2019, samt undervisningen som blir gitt her som en årsak til dette. 

– Men det er klart at mange går på Ricks uvitende om hva som skjedde under krigen. 

Myhren mener at dette gjelder for mange bygninger og steder rundt om i landet. Det går en tid, og hendelsene falmer. 

– Vi bør ta bygningene tilbake. Hvis hendelser som fant sted her for 80 år siden, er definerende for alltid, ville det vært trist. 

Samtidig mener Myhren det er trist dersom ingen lenger vet hva som skjedde, og en ikke kan bruke det til å snakke med folk og danne perspektiver.

 – Hvordan vil vi at samfunnet skal se ut? Hvordan kan vi sammen bidra til at slike hendelser ikke finner sted igjen?