Månedens debutant: Vepsestikk.
Vepsestikk lokker med ny musikk, og musikkbergen har blitt truffet av brodden. Nå slipper de sin debut-EP, og Stoff blir med til den blå sofaen på Nobel Bopel for en prat om inspirasjon, «han lille gaien» og Vepsestikk-lore.
8. november 2023

Vepsestikk har til tross for kort fartstid i musikkbransjen skapt stor ståhei i Bergen. Når de debuterer med EP-en Ny Person 27. oktober, kan man endelig sjekke ut gjennomførte versjoner av låtene, som man til nå bare har kunnet nynne til på konsert. Bandet består av trommeslager Linnea, trompetist Móeiður (Móa), bassist og trompetist Hanna, i tillegg til gitarist og vokalist Agnes. Vepsestikks melodiøse toner med pønkete spiss har allerede vekket sammenligninger til store navn som «The Aller Værste!». De gode anmeldelsene har regnet på bandet, og det er ikke få som gleder seg i påvente av nyutslippingen. 

Stoffs utsendte innrømmer å ha hørt låtene «Drømmer jeg» og «Anonym» i hjel, og spør derfor hva de kan røpe om nyutgivelsen som kommer rett før månedsskiftet. De forteller at EP-en vil bestå av fem låter, og konstaterer at den vil inkludere alle sangene bandet allerede spiller på sine konserter. 

– Den kommer til å hete Ny Person, samme som det første tittelsporet, forteller Linnea. 

– Hvor henter dere inspirasjonen til sangene fra? 

– Alle i bandet hører på forskjellig musikk, og der får man jo selvfølgelig veldig mye inspirasjon. Det er kanskje grunnen til at sounden blir som den blir, fordi alle har forskjellig input, forteller Móeiður. 

Agnes forteller at de også bruker sine egne erfaringer og følelser som inspirasjon. 

– Så bandet blir rett og slett et forum, da, hvor man kan prosessere og lage musikk av det, sier Móeiður. 

– Kanskje det blir litt som terapi, tilføyer Hanna. 

 

Veps og sceneskrekk

– Jeg har hørt at Razikas avslutningskonsert skal ha vært en viktig faktor for oppstarten som band. Derfor er jeg veldig nysgjerrig, hva er deres favoritt Razika-låt? 

Jentene kikker på hverandre. Det er tydelig at det er litt uenighet, men etter litt diskusjon blir låtene «Aldri» og «Vondt i hjertet» blir hyppig nevnt gjentatte ganger av samtlige.

– Da dere visste at det skulle bli band av dere, hvordan kom dere frem til navnet Vepsestikk?

Bandet kikker mot Agnes, som forsøker å sette ord på hvordan det gikk til. 

– Vi var på LOUD i 2019, og hadde akkurat startet bandet. Dette er en bandleir for jenter som musikkorganisasjonen AKKS arrangerer. Jeg gikk forbi noen som spilte et eller annet spill, og plutselig var ordet «vepsestikk» uforvarende i luften. Da tenkte jeg «fy faen, det er bandnavnet!». Det var en aha-opplevelse, forteller hun.

 – Da vi startet bandet, turte jeg ikke engang å synge foran Agnes og Linnea.

– Da må jeg jo nesten spørre: Har dere noen gang blitt stukket av veps?

De forteller at de alle har blitt stukket, et ulikt antall ganger. Hanna holder tronen med hele syv vepsestikk, og alle stikk blir bildedokumentert i bandets felleschat. Jeg spør dem om dette også er tilknyttet navnevalget.

– Ja, vi tar et oppgjør med frykten, svarer Agnes.

– Det henger vel litt sammen med den pønkeholdningen også. At det er liksom vepsestikk, konkluderer Hanna.

Tross ung alder og bare to offisielt utgitte singler, har bandet allerede rukket å spille på flere scener over hele landet. Jeg spør dem om følelsen av å stå på scenen har forandret seg, fra kulturmønstringen UKM (Ung Kultur Møtes) i 2021 til å spille for et betydelig større publikum, som på musikkfestivalen Bergenfest sommeren 2023.

– Vi er mye mer komfortable på scenen enn det vi var. Da vi startet bandet, turte jeg ikke engang å synge foran Agnes og Linnea. Og nå står jeg på scenen og spiller og synger. Det er ganske sykt å tenke på, sier Hanna. 

 

«Han lille gaien» på coveret

Vepsestikks foreløpige diskografi er prydet med fargerik og tilsynelatende hjemmesnekra coverkunst, og jeg spør derfor jentene hva som er historien bak singelcoverne og den snodige figuren med tusen-meter-blikket. 

Linnea forteller at hun lagde coverkunsten til singelen «Drømmer jeg» allerede i åttende klasse, noe som gjør denne figuren nesten fem år gammel. 

– Har den noe navn?

– Han heter «han lille gaien», røper kvartetten. 

Coverkunsten til «Anonym» er laget av Agnes og den til «Drømmer jeg» av Linnea. Begge er trykk laget med tresnitt.

– Får vi se «han lille gaien» på EP-en som kommer nå også? 

Bandet ser lurt på hverandre, før de begeistret lar meg få en snikktitt på det splitter nye coveret til EP-en. For en ære! Det avbilder to blå versjoner av «gaien» som omringer ordene: «Ny Person». Bandet forteller at Agnes har tegnet EP-coveret, og uttrykker en forbauselse over at den lille snodige figuren, som Linnea lagde mange av tidligere, nå har blitt en slags maskot og varemerke for gjengen. 

Móeiður forteller at tanken alltid var å ha en «do it yourself»-vibe. Det hele virker helhetlig skapt og gjennomtenkt, men de innrømmer at det var en hektisk og mer tilfeldig utvelgelsesprosess.  

 

Foto: Hans-Christian Horne

Norsk pønks nye ansikter?

Musikk blir ofte forsøkt sortert i sjangre. Likevel, når man drømmer seg bort til lyden av «Drømmer jeg», er det vanskelig å plassere den i en konkret kategori. Undertegnede har imidlertid hørt et kategoriseringsforsøk i form av «jazzfunkpønk», og jeg spør bandet hvordan de stiller seg til denne uttalelsen. 

– «Funk» også? Okay, shit, spennende, sier Hanna.

– Jeg føler det sier litt om det at vi hører på forskjellige ting, legger Móeiður til.

– Ja, vi har vel litt pønkholdning sånn generelt, sier Linnea.

– Å bare gi litt faen og gjøre det vi føler for uansett. Men så er vi også veldig glad i jazz, konkluderer Agnes. 

Bandet forteller at de nyere låtene fortsatt har en pønkeholdning, men er mer preget av et jazz-element, manet frem av melodien fra ikke bare én, men to trompeter. 

 – Skal vi være litt pønkete og gi faen? Eggstokk til middag!

– Ja, når vi først snakker om punk. Bergensavisen har kalt dere de nye «The Aller Værste!». Hvordan føles det med en slik sammenligning når dere er så unge som dere er? Føler dere på noe press?

– Det var sykt gøy, høres unisont fra alle sammen.

– De er jo dritfete, så det er jo en ære å bli sammenlignet med noen som dem, legger Hanna til.

– Men jeg tror at vi tenker at vi er oss. Det er vårt prosjekt uansett, sier Agnes, og får bekreftelse fra resten.

Agnes og Hanna har spilt i korps sammen siden de var små, og da innfallet om å starte band kom, inviterte de Linnea. Vepsestikk var lenge en trio, men i 2022 gikk bandet fra tre til fire da trompetist Móeiður ble med. 

– Ja, vi var så nervøse og kleine da vi skulle spørre Móa om å bli med. Vi likte spillestilen hennes veldig godt, og tenkte det ville passe perfekt, sier Hanna.

 

Ny musikk og eggstokk til middag

– Hva er planene for bandet videre? Annet enn å slippe denne EP-en, såklart. 

– Vi skal spille en del konserter som vi gleder oss til, og så skal vi utvikle nytt materiale. Vi ser veldig frem til å kunne jobbe med nye låter, sier Agnes.

Bandet innrømmer at de begynner å bli litt lei av de gamle sangene, og er i full gang med å lage nye låter. De forteller at de lærte mye gjennom å lage debut-EP-en.

– Ja, og ingenting hadde gått uten Jon-Anders Orlien, som var med oss i studio. Vi er veldig takknemlig. Han har vært veldig hjelpsom når vi lurer på noe, om det gjelder musikkbransjen, eller hva som helst annet, forteller Hanna.

– Til sist, dere vant jo Eggstock-festivalen i fjor. I den anledning: Ville dere heller hatt egg til frokost eller eggstokk til middag?

– Er det ekte eggstokk? spør Móeiður.

– Jeg ville kanskje hatt egg til frokost. Jeg hadde egg til frokost i dag, og i går. Jeg kan ta det i morgen også, ler Hanna. 

– Det er det kjedelige svaret. Skal vi være litt pønkete og gi faen? Eggstokk til middag! 

– Jeg tar eggstokk til frokost, avslutter Agnes.

Foto: Hans-Christian Horne