bananer blir egentlig brune når de ligger ved siden av epler og druer, jeg har hørt noen av partiklene smitter over på frukten rundt og fremskynder modningen. 

alle øyeblikk forsvinner nesten

som da du slo opp med erlend på steintrappa i skolegården, og kastanjetrærne blomstet av, så det svevde hvite sommersnøfnugg i den klamme lufta. du måtte hjem, sa du, for du skulle spise reker i hagen, mens erlend lente seg inntil deg og grein

tallerkenene som knuste da du stod på tå for å nå det peneste kakefatet mormor skulle legge julekakene på. du måtte gå forsiktig ned fra kjøkkenbenken, sa mormor, og så ble keramikkbitene limt på bilderammer den samme jula: et slags kunst og håndverksprosjekt med klump i magen

som da du røyket hasj for første gang på nudiststranda på huk og lå i skjul bak buskene med torner i: dere spionerte på hengepupper og innskrumpa pikker

og mats holdt opp håret ditt da du bøyde deg framover for å spy

som da du så kirsebærtrærne blomstre gjennom et slør for første gang: det snødde lyst rosa mot mørk grå asfalt, og du var ikke annet enn såre lemmer som krøp inn i mammas seng. så var du bare lys rosa og skamfull når mamma pakket deg inn i lune håndklær som hadde blitt tørketromlet, før hun ringte politiet uten at du visste om det

så var det de nesten glemte øyeblikk som aldri ble dine, men som tilhører deg

og de farer forbi hver gang en lukt eller et veiskilt vekker dem til live. da unnslipper du dem ikke, da fylles kroppen helt: det er å dyppe tåa ned i iskaldt vann og kulde som brer seg i hele kroppen. da må du stå lenge i dusjen og la det varme vannet tine deg helt, la det sildre over såre lemmer, som gangen du vasket deg uten at du ble ren

det er visst ingen som har fortalt deg at hverken varmt vann eller salmiakk kan gjøre deg fri. at det ikke spiller noen rolle at det gjør vondere å forstå at livet er levd, enn det gjør å skrubbe seg ren. badeanda gjennomskuer deg: du er fullvoksen og radmager og runket for mye for tidlig –  nå kan du ikke gjøre om på det

når du skjønner at du liksom er sammensatt av størknede øyeblikk, sånne du ikke kan skille deg fra, at du angrer på de du ikke fikk, de som liksom hadde sakket modningen litt

som at du aldri plukka rips barbeint i hagen og lytta til biene summe dovent fra blomst til blomst, som at du aldri stakk tunga ned i hvitt strøsukker og kjente hvert korn knase mellom tennene, som at du aldri pusta, aldri levde, aldri var

som at du aldri satt stille i båten når alt rundt bevegde seg, i stedet for å modne så fort