Det er noe mystisk og drømmeaktig over bildene til kunstneren Sunniva Hestenes. Selv sier Hestenes at gjennom å ta bilder som bryter tradisjonelle regler for godt fotografi, åpnes et slags magisk narrativ i bildene.

–  De følelsene og minnene som ikke nødvendigvis er til stede til daglig blir innkapslet i fotografiene. Fotografiene er små katalysatorer for øyeblikk og opplevelser som har vært, sier Hestenes. 

Hestenes er fra Oslo, men er for tiden bosatt i Gøteborg. Hen har studert fotografi på Oslo fotokunstskole og Gøteborgs universitet, og har de siste årene hatt en rekke utstillinger, både i Norge og Sverige. 

Hestenes tar nærmest utelukkende analoge bilder, og foretrekker lette og små kameraer. Hen går alltid rundt med filmkameraet Olympus mju ii. At kameraet er praktisk både i størrelse og med sine ulike automatiske funksjoner tilrettelegger for Hestenes’ spontane og intuisjonsbaserte fotostil. Til større prosjekter tar hen i bruk en Nikon FM2, og hen skyter alltid med 35mm Portra 160-film.

Hestenes lar det ofte gå lang tid mellom fotografering og fremkalling, som ifølge hen selv åpner opp for en mer eksperimentell etterarbeidsprosess. Tydelige korn og sterke farger er gjennomgående i bildene, og noe hen jobber særlig med ved fremkalling og redigering.

–  Jeg vet ikke om det er mulig å produsere noe som ikke bærer med seg en liten del av en selv. Det behøver ikke nødvendigvis å være så tydelig, men enhver som produserer et verk gjør jo dette basert på hvem de er og hva de dras mot. 

Hestenes er opptatt av motiver som befinner seg i mellomstadier, og dokumenterer ofte objekter som asfaltsprekker, ødelagte objekter, tatoverte kropper og flyktig lys.

– Det finnes så mye potensial i materiale som har blitt utsatt for eksterne faktorer, som enten mister sin funksjon eller blir noe helt annet, sier Hestenes. 

–  Det er en slags påståelighet i den forstand at både mennesker, naturen og objekter fortsetter å være, til tross for ødeleggende omstendigheter.

For Hestenes selv er bildene en påminnelse om erfaringene hen bærer med seg, erfaringer hen for det meste tenker på som relativt alminnelige. 

– Kanskje grunnen til at jeg holder på med kunst i utgangspunktet er jo at mye av det jeg selv opplever ikke er særlig unikt. Det finnes jo alltid noen som kan kjenne seg igjen i det en gjør. Og det er nok på grunn av disse menneskene og møtene at jeg ble interessert i kunst i utgangspunktet.