Student eller alkoholiker?

Det er essensielt når vi sosialiserer, og vi er sosiale dyr. Samtalene blir lettere og vi blir mer åpne. Onsdagskvissen blir bedre med noen øl, og til torsdagskonserten trenger vi åpenbart en pils i hånden. Hva ellers skal man gjøre med hendene mens man svinger seg til musikken? Fredagen tilbringes med vennegjengen, og alle diskusjoner er morsommere etter noen glass rødvin. På lørdagen drar alle ut. Man må jo bli med, ellers sitter man med både hendene og FOMO i fanget. Når det gryr av dag søndag morgen må vi likevel betale den endelige boten. Vi forbanner våre uvaner, men vi gjør det igjen. Og igjen. 

Da er det kanskje ikke rart at over halvparten av norske studenter rapporterer at det drikkes for mye i studentmiljøet. Har vi et problem? Burde vi egentlig bli med i en AA-forening alle mann? 

For å komme til bunns i dette tok Stoffs utsendte en prat med Tine Øverseth Blomfeldt over en pils på Folk & Røvere. Blomfeldt er tidligere prosjektleder for Lykkepromille, som driver rusmiddelforebyggende arbeid for studenter. I dag arbeider hun som rådgiver og samtaleterapeut for Sammen. 

 – Drikker vi studenter for mye?

– Det kommer an på hvem du spør. Ifølge Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHOT), Helsedirektoratet og nasjonale retningslinjer: Ja. 

En lovende start her, altså. Men hva er egentlig for mye?

Blomfeldt forteller at det er vanskelig å gi et konkret svar basert på forskning, fordi mye forskning viser at alt inntak av alkohol er forbundet med risiko. Alkoholbruk kan sammenlignes med risikoen ved å ferdes i trafikken. Vi vet at den er der, men vi gjør det likevel. 

De nyeste nordiske ernæringsanbefalingene forteller oss at det ikke er noen trygg terskel for alkoholbruk. Man burde drikke minimalt, om i det hele tatt. Dette strider med realiteten i høyeste grad. Ifølge Blomfeldt vil anbefalingene mye lettere avfeies dersom utgangspunktet er så langt fra målet, til tross for at budskapet kommer av omsorg for folks ve og vel. 

Hvilke studenter drikker mest?

Ifølge SHOT-undersøkelsen rapporterer 47% av studentene i Vest-Norge drikkevaner som blir kategorisert som «risikofylt» eller «skadelig». Kanskje vestlandsværet gir oss litt ekstra insentiv? De fleste underrapporterer riktignok mengden de konsumerer, så her må man regne med en viss feilmargin.

Men hvem er den typiske studenten som drikker mest? Blomfeldt forteller at undersøkelsen er basert på hvor mye man drikker og hvor ofte. Dersom du nylig har flyttet hjemmefra eller er singel, er det større sjanse for at du faller innenfor statistikken for høyt konsum. Et verv i en studentorganisasjon vil også være en pådriver for økt alkoholforbruk.

Undersøkelsen viser også at de yngste drikker mest. Likevel drikker de eldre studentene oftere, men i mindre mengde. Blomfeldt forteller at mange drikker store mengder særlig i begynnelsen av studiet og ved semesterstart. Ettersom tiden går trapper de aller fleste ned, men så er det en liten gruppe som vedblir disse vanene. De fortsetter å drikke ganske ofte, og her er det en overrepresentasjon av gutter. 

Guttastemning er altså ikke bare reservert helga. 

Hun forteller videre at kun 5% av studenter avsto fra drikkekulturen da hun var student, noe som er halvparten av det som blir rapportert nå. Tallene viser at vi drikker mindre i dag. For noen vil edruelighet være helsefremmende. Andre derimot, vil oppleve avhold som primus motor for å forsvinne fra det sosiale livet.

Alkohol som en sosial kontrakt

Har vi som studenter utnyttet studenttida godt, har vi kanskje også opparbeidet noen gode relasjoner. Alkoholen kan gi oss det lille ekstra i sosiale situasjoner – det funker kanskje som et «sosialt lim»?

Blomfeldt skildrer nordmenn som et forknytt folkeslag med minus-promille, som febrilsk søker etter en anledning til å endelig kunne bli litt splitter pine. Vi benytter oss derfor av alkoholen for å slå oss etterlengtet løs. 

 – Alkoholen i den norske kulturen er som en slags sosial kontrakt. Når vi drikker får vi lov til å være litt annerledes, og får lov til å gjøre de tingene vi ellers ikke gjør. Da er det lov å prate litt annerledes og flørte litt, forteller Blomfeldt. 

Hun sier at norske studenter skiller seg ut internasjonalt her. Vi «bælmer» nedpå som om det var vår aller siste dag. Blomfeldt hinter til en forklaring i den norske folkesjelen: at vi gjør det skikkelig når vi først gjør det. Kanskje er det typisk norsk å være full? Når promillen først treffer, er vår siste bekymring hvordan vi ter oss. 

 – Det finner du ikke nødvendigvis i andre land. Vi får lov til å sjangle litt. Vi får lov til å rølpe litt. Vi får lov til å synge langs Torgallmenningen og slenge armene rundt hverandre. 

Blomfeldt innrømmer å være litt «ullen» når hun snakker om konsekvensene av studenters høye alkoholforbruk, ettersom hun er klar over at det sosiale og alkohol er vevet sammen for mange studenter. 

 – La oss si at du drikker tre øl. Da får du litt dårlige leververdier, men du får kanskje også bedre relasjoner. Du får nære venner du kan lene deg på om du har en dårlig dag. Dette kan igjen styrke helsen din, forteller hun. 

Vi drikker ikke alene, og vi drikker i takt

 Blomfeldt refererer videre til Willy Pedersens teori om at vi drikker i takt. For å ikke falle ut av gruppen og opprettholde konformiteten, er det sentralt å være like beruset som de andre. Du skal verken drikke for mye eller for lite. 

 – Om du kommer litt sent på et vorspiel får du med en gang noe å drikke på for å ta igjen resten. Eller om du er litt fullere enn de andre, så bremser du litt, sier hun.  

Hun legger til at dette kan føre til at inntaket baseres mer på hva de rundt oss drikker, enn det vi nødvendigvis ønsker selv. Den beste promillen, den såkalte «lykkepromillen», hvor dopaminproduksjonen når toppen, er ifølge Blomfeldt rundt 0.6. Her er punktet hvor vi er på vårt mest fnisete og alt er litt gøyere, samtidig som sløvheten ennå ikke har gjort sitt inntog. Den normerte oppskriften for å nå «lykkepromillen» er to glass vin eller to små øl for kvinner, eller tre til fire for menn. For å opprettholde promillenivået behøves én enhet i timen.

 – Nå virker det hensiktsmessig å holde seg innenfor den «beste promillen». Kan det likevel være moraliserende å be studenter, altså voksne folk, om å begrense seg? 

 – Ja. Etter at jeg jobbet med Lykkepromillen, har jeg blitt mer og mer allergisk mot helsemoralisering. Målgruppen er dem som selv ønsker å kutte ned av personlige grunner, eller dem som synes det er vanskelig å ikke «følge takten» i en gruppe. 

 Blomfeldt sier at hun ikke føler noen rett til å påtvinge noen noe, og innrømmer at noe av det som også føles godt med alkoholen, er å kunne slippe litt av kontrollen. Forskning viser at det er en u-kurve, som tilsier at de som drikker mest og minst har ganske lik livskvalitet. Samtidig som de som drikker i moderate mengder, er de som rapporterer best livskvalitet. 

Drikker vi for mye?

 Når vi vender tilbake til åpningsspørsmålet, forteller Blomfeldt at både avhengighetsforskning og psykologer som arbeider med avhengighet, argumenterer for at studenter har en buffer mot avhengighet: Nemlig studenttilværelsen i seg selv. 

Hun sier at studenter skiller seg ut i forskningen. Om man følger dem som oppfyller kriteriene for avhengighet noen år etter endt studietid, viser det seg at veldig mange har unnsluppet avhengigheten uten å måtte gjennomgå behandling. 

 – Dersom det sosiale man gjør er å drikke sammen, er konsekvensen at man drikker mer enn det man egentlig ville gjort ellers. Studenter drikker i veldig sjelden grad alene. Den generaliserte alkoholiker-atferden, det gjør ikke studenter så mye, forteller Blomfeldt. 

Svaret er kanskje at studenttilværelsen, med det tilhørende alkoholforbruket, er avgrenset til kun denne tiden. Den fleksible hverdagen åpner opp for vaner ekskludert et normalt arbeidsliv. De fleste av oss kjører heller ikke bil. En edruelighet blir ikke en nødvendighet. Hadde vi hatt et reelt alkoholproblem, dersom vi var i en annen livssituasjon?

 – Ja, den måten mange studenter drikker på er forbundet med et risikofylt forbruk. Bekymringen er at drikkemønsteret man etablerer som student, er lett å ta opp i senere livskriser. Hvis man for eksempel skiller seg, noe som er realiteten for cirka femti prosent av dem som gifter seg, sier hun. 

Vi kan lovprise vår rustning mot avhengighet som student. Den tåler åpenbart veldig mye. Spørsmålet er om vi bør skåne oss mot en fremtidig avgrunn. Kanskje det bare får bære eller briste. Vi får heller passe på å ikke havne i en livskrise senere. 

 Om det likevel skjer – blir vi i alle fall alkoholikere med en grad i lommen.