Alkoholens virkemidler er velkjente. Vi drikker skummende pils i godt lag og kjenner oss lettere i takt med den stigende rusen. Å lene seg inn for et kyss virker spennende, avvisningen lettere å tåle, og å slå av en vits som ikke funker er ikke like farlig. Skyggesidene vi forbinder med «gråsonen», som festovergrep eller alkoholisme, ligger likevel og murrer i bakgrunnen. På den måten er rusen både søt og bitter. Illegale rusmidler, fra hasj til heroin, farges av den samme dobbeltheten. 

Stoff møter Willy Pedersen, sosiolog og forfatter av boka Bittersøtt, for å forstå mer om farene ved å eksperimentere med rus, hvordan sosial bakgrunn er en faktor for ulikt skadeomfang av rusmiddelbruk i Norge, og hvilke konsekvenser fraværet av en rusreform har for de som allerede er mest utsatt. 

For selv om mange eksperimenterer med ulike rusmidler, er det ikke slik at alle som drikker mye, røyker hasj eller eksperimenterer med psykedelika, tar lik skade av rusbruken, forteller Pedersen. Skadeomfanget av rusbruken knyttes nemlig til større sosiale strukturer og ressursfordelingen i samfunnet for øvrig.

Rusens søte og bitre sider

Pedersen har lang fartstid som sosiolog, der hovedområdet for forskningen hans har vært ungdom og rus. I samtale med Pedersen blir det raskt klart at dette er et bredt forskningsfelt og at det finnes mange ulike innfallsvinkler. Likevel er svaret nokså entydig når vi spør Pedersen om hva de største konsekvensene ved rusmiddelbruken i Norge er:

– For ungdom er det de akutte russkadene. For samfunnet som helhet er det mye lidelse, mye smerte, hos brukeren selv og omgivelsene. Men det er også store kostnader ved fravær fra jobb og utdanning, store utgifter for helsevesen, mye sykdom og tidlig død, forteller Pedersen. 

Konsekvensene av rusmiddelbruken er med andre ord «bitter». Den vonde ettersmaken ligger igjen på tunga utover samtalen med Pedersen, og vi blir stadig minnet på hvordan konsekvensene av rusmiddelbruk fordeles ulikt i de ulike sosiale lagene i Norge. Det er imidlertid viktig å huske på hva det er med rusen som gjør den så forlokkende, presiserer Pedersen. 

– Rusmidlene kommer med en masse kostnader og problemer, men de har også en søt side – de får samværet til å gli, du blir kanskje mindre sjenert, mer selvsikker, og det kan bli mye enklere å prøve seg frem med sjekking.

Skadeomfangets paradoks 

Det er ikke til å stikke under en stol at moderat alkoholinntak og alvorlig bruk av illegale rusmidler er to ulike ting. Noen er også mer utsatt for å havne i dyp avhengighet enn andre. Ifølge Pedersen henger dette sammen med både sosiale og individuelle faktorer. 

– Risikofaktorer som å være en del av et «fuktig miljø», med mye alkohol, mye rus og enkel tilgang. Individuell sårbarhet, genetikk og traumer er også utslagsgivende. Et eksempel på et slikt traume er festovergrep, forteller han.

Fuktige miljøer hvor det eksperimenteres mye med rus, finnes det mange av. Studentmiljøet er et av dem. Kultursfæren et annet. Likevel er det ikke slik at alle som havner i miljøer hvor bruk av rusmidler og høyt alkoholkonsum er vanlig, tar like stor skade av rusbruken. Ikke alle rammes likt av ruspolitikken heller. 

Det som skiller de «høyt på strå» fra sosiale grupper med færre ressurser, er tilgangen på en form for sikkerhetsnett. De på «toppen» har nemlig mer som beskytter dem mot trøbbel, også når trøbbelet relateres til rusmiddelbruk. Store nettverk, penger og flere kulturelle og sosiale ressurser er beskyttende faktorer. Det gjør som kjent mindre vondt å falle på en fløyelspute enn på bar bakke. 

Pedersen og andre forskere har funnet empiriske sammenhenger mellom skadeomfang av rusmiddelbruk, og utdanningsnivå og inntekt. De som er mest utsatte i samfunnet fra før, er også utsatt for å ta størst skade av høyt alkoholkonsum eller bruk av illegale rusmidler. 

Pedersen nevner alkoholskadeparadokset som et eksempel på dette: Statistisk sett er det de med høyest utdanning og mest penger som konsumerer mest alkohol, sammenlignet med resten av samfunnet. Paradokset er at de på toppen likevel ikke er de som tar størst skade av alkoholbruken. 

– Alkoholskadeparadokset innebærer at de «høyt på strå» drikker mer, mens de lavere på rangstigen mye oftere opplever problemer, skader og avhengighet, presiserer Pedersen.

Når vi spør Pedersen om grunnen til hvorfor «rikingene» drikker mest, forteller han at det hovedsakelig handler om spredningen av liberale normer og bedre økonomi. I tillegg knyttes det ofte alkohol til sosiale begivenheter, og det drikkes dyr vin i godt lag oftere. Skadeomfanget ved bruk av illegale rusmidler følger samme mønster. De på toppen er mindre utsatt for å havne i dyp avhengighet eller annet «trøbbel» enn andre. 

Det skal nevnes at de færreste som eksperimenterer med rus, uavhengig av sosialt miljø og ressurstilgang, blir avhengige og tar skade av rusmidlene. Vi tar utgangspunkt i en situasjon hvor rusmiddelbruken er alvorlig og skadelig. Hovedpoenget er at sannsynligheten for å ta skade av rusmiddelbruk er større hvis man allerede står i en sårbar situasjon. 

Mangler vi en rusreform?

Pedersen antyder ikke at noen personer er skjebnebestemt til å havne «på kjøret» grunnet skadelig rusmiddelbruk. Samtidig viser forskning på feltet hvordan ikke bare skadeomfanget av rusbruk rammer ulikt i ulike sosiale lag i Norge; også ruspolitikken rammer personer ulikt. 

I Norge har vi en streng ruspolitikk, og siden Stortinget stemte nei til rusreform i 2021, straffes man fremdeles for besittelse av brukerdoser. I artikkelen Nederlag for rusreformen? skriver Pedersen om forskningen på rusfeltet og dens påvirkning, eller manglende påvirkning, i den norske politiske debatten om rusreform. Pedersen løfter fram forskning som viser at kriminalisering av narkotikabesittelse er stigmatiserende for sårbare grupper og kan virke ulikhetsskapende i seg selv. 

De ruspolitiske strømningene i Europa etter 2000-tallet følger en annen linje enn den vi har fulgt i Norge. Flere land har avkriminalisert bruken av narkotika. Debatten om en mer human ruspolitikk har også kommet til Norge, og i 2018 ble det satt ned et rusreformutvalg av Solbergregjeringen. Utvalget var satt sammen av en rekke ulike forskere, representanter fra brukerorganisasjoner og påtalemyndighetene. Utvalgets oppgave var å analysere den norske ruspolitikken, og det ble gjort ved å vekte kriminaliseringen av narkotika opp mot skadene for brukerne.

Konklusjonen fra utvalget ble levert i den norske offentlige utredningen Rusreform – fra straff til hjelp i 2019. De konkluderte med at Norge bør avkriminalisere selve bruken av illegale rusmidler fordi straff medfører tilsiktet lidelse og større skadeomfang enn selve bruken. Pedersen forteller at konklusjonen er et brudd med den norske ruspolitikken, selv om den følger de ruspolitiske strømningene i Europa. 

Hvor står vi nå?

Forskningen som fremmer avkriminalisering har ikke blitt løftet like tydelig fram i den norske politikken som da rusreformutvalget la fram sin konklusjon. Reformen ble likevel stemt ned i Stortinget for to år siden. Konsekvensene av dette er ifølge Pedersen at sårbare grupper har færre muligheter til å få hjelp med rusmiddelbruk. Dette relateres til problematikken nevnt ovenfor – sannsynligheten for å havne i trøbbel og dyp avhengighet er større for de sårbare gruppene enn de som er ressurssterke fra før. 

Pedersen sier det ikke selv, men for den intetanende virker det som den norske ruspolitikken er et lite paradoks i seg selv: Henger du høyt på strå kan du eksperimentere i vei, har du mindre støtte i ryggen kan det være lurt å passe litt på hvor du trår.