Det siste året har det vært umulig å ikke få det med seg: Kokain er in. Gjennom oppslag i media kan det virke som at omtrent alle unge ruser seg på kokain for tiden. Etter hva jeg har hørt må visst tissetrengte folk stå i lengre og lengre dokøer på utesteder rundt i byen fordi toalettene er okkupert av kokainsniffere. Utestedene svarer på problemet med å fjerne dolokk og henge opp skilt hvor det står «Please don’t do coke in the bathroom». Uten særlig god effekt, vil jeg tippe.

Så da sitter jeg igjen med det åpenbare spørsmålet: Hvorfor er det ingen som har tilbudt meg noe kokain? Jeg er jo ute på byen i ny og ne, men har hverken sett eller hørt noe om kokainbruk hos de rundt meg. Den eneste kokainen jeg noen gang har sett er den på film, og det er sikkert ikke ekte kokain en gang. Er det bare jeg som er helt lame?

 – Det er veldig interessant at du sier akkurat det, for det tror jeg er veldig mange unge voksne sin opplevelse. 

Det sier Marit Edland-Gryt. Hun er sosiolog, jobber for Folkehelseinstituttet avdeling for rusmidler og tobakk, og har forsket på kokainbruk i utelivet. Hun har sammen med et forskerteam huket tak i personer utenfor utesteder, bedt dem om å gjennomføre et spørreskjema og ta en spyttprøve i munnen. Noen dager senere gjorde hun intervjuer med de som oppga å ha tatt illegale rusmidler det siste året. Basert på funnene hennes, mener Edland-Gryt at det ikke er så rart at jeg ikke har oppdaget en økning i kokainbruk, fordi normaliseringen skjer innenfor det hun kaller for «sosiale lommer».

– La oss si at du brukte kokain på byen, så vet du at det er ganske mange som ikke vil tenke at det er helt okei. Derfor forteller du det bare til de du gjør det sammen med, og på den måten har du mange venner som ikke vet at du sniffer kokain når du er med en annen gjeng. Mens i den andre gjengen der du sniffer kokain på fest – der gjør «alle» det. Det fører til at det er ganske mange som tenker «ja, men jeg har jo aldri sett noen ta MDMA eller kokain», men de har kanskje venner som bare tar det med andre personer.

– Så bruken blir usynlig da?

 – Ja, på en måte kan du si at det blir usynlig. Samtidig kan du si at det blir veldig vanlig i andre settinger. Det kan være sosiale sammenhenger hvor det blir såpass vanlig at det blir vanskelig å være der uten å ta det.

Okei, så har jeg kanskje bare unngått å havne  i en av disse sosiale lommene hvor kokainbruk har blitt vanlig. Dette til tross for at Rusundersøkelsen til Statistisk Sentralbyrå kan tyde på at disse sosiale lommene har vokst seg større i det siste. Når man spør personer mellom 16 og 30 år om de har brukt kokain det siste året, viser tallene fra 2013 til 2021 et gjennomsnitt på 2.4 prosent. I 2022 var resultatet på 4.7 prosent. Det kan jo høres mye ut, men Edland-Gryt er opptatt av at man ikke må overdrive dramatikken bak tallene. Hun påpeker også at det er usikkerhet knyttet til estimatene for de ulike årene, og at man dermed må se på utvikling over tid.

– Hvis 4.7 prosent i aldersgruppen 16 til 30 år sier at de har brukt kokain det siste året, så er det jo fortsatt over 95 prosent i den befolkningen som ikke har brukt kokain det siste året.

Det er med andre ord ingen grunn til å føle seg ekskludert om ikke du heller ble med på kokainbølgen i år. 

Ikke bare et dop for de rike

Så hvem består denne kokain-gjengen av, egentlig? Edland-Gryt forteller at bildet fra media og populærkulturen av en mann i dress og med stresskoffert som sniffer i seg pulveret gjennom en skitten seddel, ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten. Ifølge henne er det større variasjon blant kokainbrukere enn det man kanskje ser for seg, og man trenger ikke nødvendigvis å være Exit-rik for å ha råd til en stripe på byen.

– Jeg mener at det er en liten misforståelse rundt hvor dyrt det er. Helt rent kokain er selvfølgelig veldig dyrt, men mye av den kokainen som de jeg intervjuet kjøpte på vei til nachspiel var utblandet, og det visste de. Da er det mye billigere. Det koster jo også mye å drikke så mange øl som mange av de jeg intervjuet gjorde. Sånn sett er det ikke så mye dyrere med kokain.

– Så det er ikke et sånt rikmannsdop som man gjerne ser for seg da?

– Ikke nødvendigvis, men jeg tenker at det kan gjerne være det også. Poenget mitt er bare å vise at brukergruppen er mer heterogen, altså det er flere typer som bruker kokain. Det er ikke bare menn og det er ikke bare de som er rike. Det er en mye mer sammensatt gruppe som bruker kokain, og de gjør det av ulike grunner.

Hun forteller nemlig at kokainbruken i seg selv ikke er selve målet med kvelden for mange av brukerne. Istedenfor fortalte mange at kokainen blir brukt som en del av en slags intensivert festing, hvor man istedenfor å drikke fem-seks øl heller drikker det dobbelte eller mer. Da brukes kokain som et supplement til alkoholen.

– Det er tydelig at kokain blir brukt som en måte å moderere helgefylla på. Og det er ganske annerledes enn det bildet som tegnes i media og i populærkulturen, som ofte er preget av den spesielle highen av kokain.

Når man drikker så mye øl som denne gruppen gjør, blir kokain altså brukt som et middel for å holde festen gående.

– De snakket om hvordan de brukte kokain som en måte å holde seg mer klar i toppen når de drakk mye. Og da var de typisk opptatt av at de kunne være på fest lenge, være ute på byen og sjekke opp den damen eller mannen de var interessert i å sjekke opp, uten å være for full.

En drømmesituasjon for utesteder?

Gjester som klarer å drikke dobbelt så mye øl etter en stripe – er ikke det bare en drømmesituasjon for utesteder, da? Jeg spør Edland-Gryt om noen utesteder rett og slett ikke gjør så mye for å stoppe kokainbruken fordi de da vet at gjestene legger igjen mer penger.

– Noen av deltakerne i studien mente jo det. De mente at noen utesteder ser helt gjennom fingrene på det, fordi de tjener på at folk tar kokain og kjøper mer alkohol. Noen mente også at det fantes bartendere og dørvakter som solgte.

Da er det kanskje ikke så rart at tiltakene mot kokainbruk hos utestedene kan virke lite gjennomtenkte. Et eksempel på et slikt tiltak er som nevnt å fjerne dolokket på toalettene. Dette ble latterliggjort av mange av brukerne i intervjuene.

– De var opptatt av hygiene. De ville ikke ha sniffet det på et toalettlokk eller på vasken. Derfor lo de mye av at noen utesteder har valgt å ta vekk dolokket, for det var toppen av idioti. Hvem er det som sniffer på dolokket, liksom? Det er jo utrolig ekkelt.

Skal vi ta en nøkkel?

Til tross for at utestedene ikke gjør mye for å hindre kokainbruk, fortalte respondentene om sine egne ritualer for å skjule bruken. Edland-Gryt forteller at en vanlig del av ritualet rundt kokainbruk er å bruke husnøkkelen sin. Dette er fordi det både er praktisk og hygienisk.

– Da kunne de snakke om en nøkkel istedenfor å snakke om kokain eller coke eller sniffing. Alle disse ordene her er så velkjent, så det er vanskelig å komme unna med det hvis du er på et utested og sier «skal vi gå å sniffe litt» eller «skal vi ta litt coke». Da sa de bare «skal vi ta en nøkkel?» Det gjorde at de kunne sitte i baren og bare ta nøkkelen ned i posen mens de satt der.

– Så dette nøkkeltrikset er noe man lærer seg om man skal ta kokain?

– Ja, men når jeg snakker om dette, så sier jeg alltid at dette ikke er ment å være en reklameplakat for kokain. Mange av de jeg snakket med var opptatt av skadevirkningene. Både av potensialet for avhengighet og av risikoen for å få problemer med hjertet.

Dessuten forteller Edland-Gryt at det også er en fare for å havne i økonomiske problemer. Mange havner i stor gjeld, og én av respondentene fortalte at hun brukte alle pengene sine på kokain og MDMA, til tross for at hun var i full jobb. 

Jeg er nok ikke helt lame som ikke har fått med meg kokainbruken på byen. Å ta kokain er sikkert ganske likt som å ta alkohol: Det er gøyest når det er en del av et rituale man deler med venner. Enn så lenge klarer jeg meg riktignok fint med mine alkohol-ritualer. Men neste gang jeg hører noen på nabobordet spørre om de skal ta seg en nøkkel, så vet jeg i hvert fall hva de snakker om.