Rulleteksten

Bergens største kilde til film-rus gikk av stabelen i slutten av oktober. For de av oss som også var på BIFF i fjor, føltes det hakket vanskeligere å få tak i billetter til de største filmene på årets plakat. Det tyder på at Bergens beste festival fremdeles er vital.

Flere av filmene på BIFF som ble kjappest utsolgt har allerede fått dekning i større medier. Blant annet festivalens avslutning, som var en førpremiere på Hayao Miyazakis og Studio Ghiblis nyeste mesterverk, Gutten og Hegren. Denne filmen er på kino fra og med 24. november. Etter nyttår kan du få med deg gullpalme-vinneren fra Cannes, nemlig Fritt Fall, som kommer på kino 5. januar. En uke senere kan man også se Poor Things på kino i Bergen; en surrealistisk sci-fi film full av kjente skuespillere.

Nå banker nok hjertet ditt tungt, men pust lettet ut! Stoff er ikke et massemedium, og denne teksten skal ikke bryte forventningskontrakten med dere lesere. Her kommer derfor et knippe anmeldelser av filmer som er litt indie, og fortjener mer omtale.

Critical Zone

Det teokratiske regimet i Iran har stått under hard kritikk fra egne innbyggere og iranere i eksil de siste årene. På fjorårets BIFF var regime-kritiske Holy Spider – en film bannlyst av de iranske myndighetene – en av de mest prisvinnende filmene på plakaten. Også i år fikk publikum se en stemningstung, iransk spillefilm, som skildrer underverdenen i en autoritær stat, hvor mørke krefter får sitt påtrengende utløp. Nemlig Critical Zone, regissert av Ali Ahmadzadeh.    

Verken Holy Spider- eller Critical Zone-produksjonene fikk tillatelse til å filme i Iran. I motsetning til Holy Spider, som ble spilt inn i Jordan, valgte Ali Ahmadzadeh å trosse disse restriksjonene. Denne filmen ble spilt inn i smug i selveste Teheran.

At innspillingen krevde diskresjon og medførte et element av stress, kler handlingen godt. Filmen dreier seg nemlig om doplangeren Amir som kjører rundt i Teheran på nattestid med en mangfoldig og lyssky gjøremålsliste. Filmens dramaturgi eskalerer fint i takt med oppgavene Amir utfører og menneskene han møter – som seer blir man sittende med hevede øyenbryn.

Mot slutten av filmen får også Amir en noe annerledes rolle. Dette er trolig for å kontekstualisere hans funksjon og nødvendighet i et samfunn der staten ikke strekker til for sine innbyggere. Samtidig kunne produksjonen med fordel skapt en avslutning som brøt enda tydeligere med resten av fortellingen. Dette ville i større grad forankret en sanseopplevelse som ellers domineres av motorlyder, grå asfalt og close-ups av forstyrrede mennesker.  

Har du ikke sett en film fra den iranske underverdenen er det på tide du kjenner på følelsen av å rase gjennom en iransk storby på nattestid i en skranglete bensinbil. Stemningen er sertifisert! Critical Zone er spennende og autentisk. Med det autoritære regimet i bakhodet er den også viktig.

Stoffs vurdering: Medium. 

Denne filmen kan sees 19. november på Cinemateket i Oslo, men kommer forhåpentligvis på strømmetjenester i løpet av nyåret.   

The Sweet East

The Sweet East er regidebuten til den anerkjente filmfotografen Sean Price Williams, og mottok mye ros da den ble vist på Cannes i år. På en bransjetung filmfestival som dette kan dynamikkene til tider minne om Landmark – man forsøker å skille seg ut i en mengde mennesker som forsøker å skille seg ut i mengden. Med det sagt er The Sweet East en fantastisk filmopplevelse om man tenker på Cannes-palmen som et kvalitetsstempel og ikke tror den er en miljømerking.

Hovedpersonen i filmen er tenåringen Lilian som er på klassetur til Washington D.C. i 2016. Klassen havner på feil sted til feil tid og blir innblandet i gisseldramaet Pizzagate. Derfra legger Lilian på flukt, etterfulgt av en mer eller mindre frivillig, og ikke minst surrealistisk, reise. Som Alice i Eventyrland drar Lilian på magisk vis fra det ene ekstreme miljøet til det andre langs USAs østkyst. Akkurat hvem hun møter får du ikke høre her, men karakterene representerer ulike politiske overbevisninger.

At grupperingene har rot i virkeligheten gjorde at filmens mørke humor – til å begynne med – ikke kilte BIFF-publikumet på de rette stedene. I hvert fall på den ene visningen tok det litt tid før folk forstod at «aha, jeg skal le av dette», men de som da lettet på slipset, hørte man deretter skratte hyppig. Satiren er gjennomtenkt, og alle får passet sitt påskrevet. Ikke minst skal skuespillerne ha kudos for at filmen er såpass morsom.

Med Williams’ bakgrunn er en estetisk film å forvente, og det er The Sweet East så absolutt! Kameraet er sånn kornete og digg, og flotte fargepaletter veksler i takt med at historien utfolder seg. Dessuten harseleres det med triks og normer innen filmproduksjon, et grep som bidrar til at filmen har en kreativt frigjort undertone.

The Sweet East er ikke en film for dem opptatt av politisk korrekthet, men for alle andre er det en sabla god opplevelse.

Stoffs vurdering: Well done. 

The Sweet East kommer på kino i Bergen 26. januar 2024. 

Høstgule blader

Den finske mesteren Aki Kaurismäki har laget rundt 20 filmer, og den romantiske komedien Høstgule blader sies å bli hans siste. Filmen er en naivistisk perle om to ensomme mennesker i arbeiderklassen som finner, mister og finner hverandre igjen. Pun intended. Like tørr er filmens humor, men på den gode måten. 

Ansa mister jobben på supermarkedet idet hun putter en utgått yoghurt i veska i stedet for i søpla. Den alkoholiserte arbeideren Holappa skal på sin side miste flere jobber til flaska. De møtes på karaokebar, og etter knapt å ha vekslet et ord, oppstår en introvert attraksjon. Når de tilfeldigvis møtes igjen og går på kino, klarer Holappa å miste lappen med telefonnummeret til Ansa. Heldigvis oppsøker de begge kinoen igjen gjentatte ganger i håp om å finne hverandre, selv om komplikasjonene ikke skal ende der.

Handlingen er satt til nåtid, men det eneste som indikerer dette er radioen som stadig sender nyheter fra krigen i Ukraina. Filmen virker ellers som den kunne utspilt seg mange tiår tilbake i tid, noe som gjør at en mistet lapp kan true med tapt kjærlighet. Det passer godt til en film om mennesker som velger å gi kjærligheten en sjanse uten å ha noen påfallende kjemi, hvor det naive illustrerer et slags håp i motsats til samtidens kriger og komplikasjoner.

Det hele gjør det til en svært komfortabel, om enn litt melankolsk, verden å være i, hvor gråtoner er varme. Det enkle formidles med storhet, selv om slutten kanskje er litt vel enkel. Høstgule blader er en håpefull virkelighetsflukt som trygt kan anbefales, men som best kan sees uten forventninger om en nyskapende og spektakulær opplevelse. 

Stoffs vurdering: Well done. 

Kommer på kino 25. desember.

Club Zero

Denne stilistiske satiren av Jessica Hausner er en slags motsetning til Høstgule blader. Her finnes verken humanisme eller humor, bare kult-faktor, oppkast og Wes Anderson-stil.

På en skole for privilegerte ungdommer introduserer den nye læreren Miss Novak faget Bevisst spising, som innebærer at man ikke trenger å spise så mye mat som man tror. Noen av dem svelger det blankt, andre trenger litt mer overbevisning. Miss Novak fungerer som en slags kult-leder som subtilt manipulerer elevene i beste tro. Til slutt lar hun de flinkeste tre inn i Club Zero: Klubben for dem som har skjønt at man ikke trenger å spise noe som helst. 

Filmen handler, som man kan tenke seg, om spiseforstyrrelser. Eller gjør den egentlig det?  Jeg blir sittende og debattere med meg selv hele filmen, og kommer frem til at satiren til slutt dessverre oppleves som en allegori for alt og ingenting. De ulike karakterene representerer ulike årsaker til å spise mindre, fra klima, til å gjøre det fordi en du liker gjør det, også videre. Det er ikke et problem at filmen tar opp flere ting, men heller at ingen av temaene kommer med noe nytt, og at det roter til hva enn Hausner så høyt vil si. Det eneste gjennomførte er kanskje selve indoktrineringen, men heller ikke den er spesielt interessant. 

Damen ved siden av meg beskrev den kanskje godt, idet hun gaflet i seg popcorn, for så å sovne. Det skal filmen ha – jeg tror ikke popcorn kan smake bedre enn til en film hvor folk ikke spiser. Dersom man klarer å ignorere vaklende innhold til fordel for deadpan, prodesign og kostyme, kan filmen kanskje falle i smak. Og kanskje jeg, som kidsa i filmen ville sagt: just don’t get it. 

Stoffs vurdering: Rare. 

Litt uklart når denne blir tilgjengelig, men Bergen Kino spår at den kommer i januar. 

Hvis du er fysen på enda flere anmeldelser fra årets BIFF, finner du det på Stoff sin hjemmeside.