Forfattere har en egen evne til å beskrive kulturen vår og bevare den som tidsvitne, i novellen og i romanen, i lyrikk, poesi og i skuespill. Ruskulturen er noe som gjerne farger et verk. I bøkene til Fitzgerald og Hemingway drikker man i sosietetssammenheng, som en del av det å være høyt oppe på rangstigen. For Bukowski, Berlin og vår egen Skram er alkohol og andre stoffer en del av det som holder deg nede, en del av din identitet som underklasse. Hos Thompson og Kerouac er det heller en form for hedonistisk frihet å kunne ta hva som helst, når som helst.
Alkoholen, sigaretten, marihuanaen – flere forfattere har selv oppgitt rusmidler som viktige kilder til sine verk og som næring til kreativiteten. I mange tilfeller har dette vært en romantisering vi i stor grad kjøper som normalen for kreative mennesker. Det er en eldgammel trope at kunstnere er plagede mennesker som sliter med å balansere den indre og ytre verden. I noen tilfeller kan det føles som at vi blir mer kreative selv etter et par glass vin – som om vi slipper fri noe som har vært stengt inne i oss. Allikevel er det med varsomhet at kunsten og rusen settes i sammenheng, siden det så alt for mange ganger har gått galt med kunstnere med et usunt forhold til rus. Båndet mellom dem eksisterer likevel unektelig, noe som kommer til syne i måten de følgende fire forfattere beskriver rus i sine verk.
Hunter Thompson, Fear and Loathing in Las Vegas
Romanen handler om en journalist som drar til Vegas for å dekke et bilkappløp. Detaljene om arrangementet er ikke veldig viktige her, og boken minner mer om en rus-dagbok enn et stykke journalistikk. Det kan jo tenkes at det var meningen. Ruskulturen som skildres er ekstrem. Alle er helt ute av det, hele tiden. Tenk deg Exit, bare ikke fullt så sentrert rundt pengene. Noe slikt er denne bokens fundament. De to hovedpersonene i boken lar ikke en eneste type dop stå igjen uprøvd. På mange måter er boken en god beskrivelse av hva man ikke bør prøve dersom man ønsker å beholde forstanden: meskalin, eter, LSD, adrenokrom og selvfølgelig store mengder alkohol.
Så er spørsmålet: Er dette ment å være en realistisk skildring av kunstneres forhold til narkotika og alkohol? Kanskje er det en kul gonzo-reportasje (som har fått navnet etter hovedpersonen Gonzo i boken) som tilfeldigvis ble en bestselger, eller skal det være en helt ekte dag i noens liv i 1971? På samme måte som Kerouacs On the Road, har Fear and Loathing in Las Vegas blitt en såkalt kult-klassiker som beskriver ting som historiebøkene ikke klarer å sette ord på. Om det er objektiv sannhet eller nostalgi får man kanskje aldri vite.
Scott Fitzgerald, The Great Gatsby
Fitzgerald skriver med utgangspunkt i de glade 20-årene, samtidig som forfatterskapet hans rommer beskrivelser av krigen, psykiske lidelser og desperasjon, for å nevne noe. Rusen er mest glamorøs og uproblematisk i The Great Gatsby og The Beautiful and Damned, der store fester med sosietetens øverste var dagligdags – drinker som Sidecar og Manhattan var synonymt med middag. Forbudstid var bare en mange lover som ikke gjaldt for overklassen. Samtidig er denne kulturen brukt i The Great Gatsby for å vise hvor overfladisk Amerika var i mellomkrigstiden; en gjeng med flåsete bankmenn som gjemte seg bak store villaer på Long Island.
Det er verdt å nevne at Fitzgerald møter seg selv i døra i noen av sine senere verk, når han selv begynner å merke effektene av sin egen drikking, og lar det blø over i karakterene. De blir stadig mer nedslåtte og mislykkede drankere jo senere i karrieren hans vi kommer. Det glamorøse begeret fylt med gyllen sjampanje blir etterhvert til hard sprit, inntatt alene, uten noen festlig anledning.
Patti Smith, Just Kids
Just Kids er et memoar om Smiths liv tidlig i karrieren, og om det åpne rusmiljøet i musikk- og kulturbransjen fra 60-tallet og utover. Patti Smith har vært tett på a
vhengige, også daværende kjæreste Robert Mapplethorpe hadde rusproblemer. Ikke bare er alle rundt henne med på å bygge opp om ruskulturen på Chelsea Hotel – blant annet Jimi Hendrix, Janis Joplin, Sam Shepherd, Andy Warhol og William Burroughs – men den tilslørte måten det tidvis beskrives på er med på å normalisere det vi leser om. På et sted mellom Beat-generasjonen og moralismen på 80-tallet har Smith landet i en idealistisk lomme av tid i amerikansk kunsthistorie. En tid der man bare kunne let loose, man.
Smith beskriver også livsstilen til de rundt seg som både fattigslig og storslagen på samme tid. Dette kan være en indikator på at vi beveger oss mot et samfunnssyn der bruk er godtatt, men misbruk er svakt og nedverdigende. Smiths musikk er mer kjent enn bøkene, og også der kan man føle på de samme elementene som i Just Kids: en omsvevende verden, et uoversiktlig liv, en brytningstid.
Lucia Berlin, A Manual for Cleaning Ladies
Lucia Berlin skildrer et skittent og fattig liv i flere av sine noveller. Mange av dem dreier seg om avhengighet, der det i hennes verk er de sosialt utenforstående som ruser seg. Lucia Berlin har en gripende måte å skrive om rasisme på. Både urfolk, meksikanere og andre latinamerikanere blir skildret med enkelhet og ærlighet i sine dagligdagse liv. Slagsiden til rus blir så åpenbar at man blir både sint og lei seg på vegne av karakterene og deres fortvilelse, med utrygge boforhold, blind vold, heroinoverdoser og overnatting på gulvet i fremmedes hus. Berlin har imidlertid plass til små glimt av varme og medmenneskelighet innimellom den bitende kulda som er den amerikanske arbeiderklassen.
Berlin var selv alkoholavhengig og slet mye på grunn av det. Mange av novellene har rot i virkeligheten, og i motsetning til Fitzgerald fantes det ikke noen store fester med lysekroner og bobler i hennes verden. I mange tilfeller var det misbruk, sinne og avmakt som lå nærmest rusen. I Lucia Berlins verden er det få ting å feire – allikevel inntar rusen en like sterk rolle, om enn en rolle av en ganske annen karakter, her som i de bøkene som handler om en gledelig fest.