Foran den røde kirken flakset en due febrilsk i det tørre høstløvet. Den forsøkte å lande på bakken, men hver gang den nærmet seg måtte den vifte med vingene for å ta seg imot, dermed for løvet opp under den, noe som skremte duen. Slik gikk den opp og ned en stund, i frykt for konsekvensene av sine egne handlinger. Ved en tilfeldighet kom en mann løpende forbi fuglen, som flyktet i frykt og landet på bakken noen meter bortenfor, reddet ut av sin egen destruktive sirkel. Mannen enset ikke duen, han hadde blikket vendt opp mot den høye, røde kirken. Øynene var tomme, men likevel aktive, likesom de ikke bare fattet hva som var foran ham. Mannen satte seg ned på knærne, han var i ferd med å tenke sin aller siste tanke, en tanke som ville gjøre ham immun mot alt og alle, for all fremtid.

Det er ikke klart om mannens tilstand var en han selv hadde valgt, eller hvilken vilje som hadde styrt ham hit. Heller ikke hvorvidt han var lykkelig eller hadde levd et godt liv. Uavhengig av dette hadde stien dit vært en uskyldig en, slik de tristeste skjebner ofte kan være.

Allerede fra barndommen av hadde han elsket å tenke tankene; drømme og trekke ut hva enn som hadde oppstått i ham til sitt ytterste forsvinningspunkt. Han kunne rasjonalisere denne tilbøyeligheten med moral eller funksjon, at det ville være feil av ham å ikke videre foredle det som hadde blitt gitt til ham av innfall. At tankene en gang ville kunne hjelpe andre, og at han kunne redde dem, de stakkars, redde lammede. Men den enkleste forklaringen er ofte den beste; han gjorde det fordi det føltes godt, for ham selv. Ja, ikke nødvendigvis bare godt, disse tankene skapte noe i ham. Han ble varmet opp, kjølt ned, såret og helbredet, rommet av noe virkelig meningsfullt. Det var kanskje ikke tankene han elsket, men følelsens motkraft. På ett plan skjønte han at veien han gikk var problematisk. Han hadde til og med tenkt tanken at han kunne skru dem av, men ikke lenge etter ble han truffet av et lokkende lyn. Zap! sa det, og han tenkte; en til! Zap! Zap! Zap! Tankene fortsatte å treffe ham til han forsvant under overflaten i sin elektriske innsjø, inn i natten.

Som barn fikk denne tendensen foregå uten store konsekvenser, men jo eldre han ble, desto mer problematisk ble det for ham å fungere som en god borger. Livets uunngåelige valg ble sjelden tatt, for i hvert frø så han en uendelig forgreining av liv. Framfor å handle i den virkelige verden, gikk han heller opp hver indre sti som kunne fylle mer rom og sammenblandet tanken med handling. Virkeligheten ga ham uansett ikke den samme rusen: Samfunnets eviggående elv ble forutsigbar for ham, folks ord disharmonisk med hans indre bølger. Han forlangte mer av verden, og tegnet med lim på de ytre strukturene og drysset på med det glitteret han kunne finne. Alt for å skape de samme støtene i ham igjen. Trærne, som vanligvis sto der så nøkternt, vokste inn i himmelriket og bar søte frukter uten sten eller skall. Solen la seg aldri heller, men lente seg nonsjalant inn i horisonten, asymptotisk mot det infrarøde. Menneskene hadde ingen steder de skulle, men danset barføtt rundt ham, fridde til fremmede – kledd bare i øyeblikket. Denne syntesen av hans indre og det ytre var vakker, men stadig gikk følelsens ekko over til metalliske blikkslag, tanken fikk toleranse. Han måtte bryte løs fra verdens sensoriske sjakler og bli fullstendig.

Den unge mannen kunne sees i byen i fillete ragger, med skjegg og hår utgrodd og kinnbeinene gravd ut som fossiler, blikket vendt ned i forvirring. En dag søkte blikket oppover, og i horisonten fikk han øye på kirken som ravet høyt over resten av byen. Han løftet hodet enda lenger opp og så opp i himmelen – nå visste han det. Mannen skyndte seg bortover gaten og stormet opp kirketrappene med pusten i hælene. Han kastet seg ned og så opp mot kirkespiret, med armene i kors. Et glitrende lys for inn i ham, blikket stivnet og pupillene matnet. Munnen snurpet inn, ørene vokste igjen og huden fikk et lite, tynt lag med gull. Mannen hadde blitt hersker over sitt eget univers. Han hadde blitt fullstendig immun.

Rundt ham gikk duen og hakket på bakken.