Blómi – Susanne Sundfør – Julie:

Hvis man skal beskrive Sundførs nyeste album med ett ord, er valget enkelt: håp. Sjelden har en artist med så mange låter om kjærlighet og melankoli gjort en slik troverdig helomvending, en vending som både har smerte og anger som fundament. Det er nesten magisk oppløftende å høre på låtene «alyosha» og «leikara ljóðs», og musikken på dette albumet bærer stadig preg av gospel og lovsang, noe akkordene og koringen forsterker. Den gjentagende blandingen av vokal og piano som hovedinstrumenter vekker følelsen av at Sundfør har gått tilbake til sine røtter, og flere av låtene minner om debutalbumet hennes, blant annet tittelsporet «blómi» og rolige «náttsǫngr». Med lyder fra naturen og titler på norrønt, er det noe mytisk med hele albumet. Noen ganger er Sundfør heks, noen ganger frelser – men i de fleste låtene på blómi viser hun først og fremst at hun er en av landets fremste låtskapere, ved å slippe håpet inn i selve strukturen av verket. 

Ny Person – Vepsestikk – Hallvard:

Indiescenen kan være krevende å navigere i. Det er lett å gå seg bort i mylderet av undergrunnsdjer og folkemusikkhipstere med et nærmest desperat behov for å låte som noe du aldri har hørt før. Et band som skiller seg positivt ut blant «åja, har du aldri hørt om de før, jeg tror de spiller på Øya neste år»-artistene i år, er Vepsestikk. På deres debut-EP Ny person, får du seks til åtte minutter lange sanger med uanstrengt, Razika-inspirert jazz-funk-progrock. Perfekt når du skal tusle gjennom byen med headset og den nye, brukte skinnjakken din. De enkle tekstene står i fin kontrast til et tidvis komplekst lydbilde, hvor jazztrompet harmonerer fint med indierockgitar og punkete refrenger. Knall.

Endling – Kvelertak – Elise:

Kvelertak teaset oss først med noen singler, før de i september ga ut trolig sitt beste album noensinne. Banger på banger på banger. Ikonisk uten like. Her er jeg åpenbart objektiv! Albumet Endling passer perfekt inn i deres allerede eksisterende diskografi, og føles som å fullføre et puslespill du har holdt på med altfor lenge. I albumets første sang «Krøterveg Te Helvete» slår de oss i trynet med teksten: «Det er vel snart på tide me blir oppløyste?», noe jeg absolutt ikke er parat for. Endling er sammensatt, tungt, groovy og rett og slett gøyalt som faen. Kvelertak eksperimenterer og drar til og med inn en banjo i «Døgeniktens Kvad». Ikke for å være helt Engelen her, men dette er den fullstendige motsetningen til russebussmusikk på valium. Jeg hadde lett gått fra Bergen til Stavanger for å se disse gutta spille live enda en gang. Da skal jeg høre enda bedre på musikken og ikke bare simpe etter bassisten.

Desire, I want to turn into you – Caroline Polachek – Ada:

Blod, smør, kaniner og ferieparadis er et lite knippe av hva Caroline Polachek kan tilby på sitt 2023-album Desire, I want to turn into you. Med tekster som «Bunny is a rider, satellite can’t find her» eller «Your body has the body power» inviterer Polacheck oss til sin absurde verden, hvor kjærlighet, begjær og forelskelse regjerer. Så beklager til deg som elsker logiske eller sammenhengende tekster, for det finner du ikke her! For deg som derimot liker å skryte på deg å elske Björk og Imogen Heap: Gratulerer! Da kan du òg føye dette albumet på listen. Lydbildet kan minne om det vi liker å slumpe sammen i den presise betegnelsen alternativ. Med elementer fra elektronika, pop og flamenco sammen med Polacheks eksperimentelle vokaler, er dette intet mindre enn et av årets mest fengende album. 

Solen var bättre där – Ævestaden – Borghild:

Etter strålende kritikker på debutalbumet Ingen Mere Gråter fra 2021, har den norsk-svenske trioen endelig sluppet album nummer to. Dypt forankra i folkemusikken, men med et tidvis svevende, elektronisk lydbilde, gir plata rom både for dyp refleksjon og enkle, absurde tekster. Trioen trakterer til sammen to feler, tre lyrer og én munnharpe, og helt sikkert mange andre instrumenter jeg ikke kan navnet på. I tillegg synger alle tre så vakkert at man griner, og formidler sangtekster som skjærer i hjertet. Jeg skulle gjerne sitert hele greia, men nøyer meg med dette utdraget fra «Motorbåt», som handler om et avstandsforhold: «Men hadde jag en motorbåt – En egen en, som gikk superfort – Då skulle jag komma til deg». Sjelden har noe så absurd føltes nærere. Om du ikke hører denne på repeat er du en kald faen. 

Javelin – Sufjan Stevens – Åse:

Dette er deilig musikk. Stevens’ album er selvgranskende og lyrisk, samtidig som det på ingen måte krever noe av lytteren. Det kan til tider være vanskelig å balansere kristen folk og fet musikk. Stevens klarer det uten like, og det nyeste albumet er intet unntak. Det slukes rått, og har blitt en slags følgesvenn gjennom eksamensperioden. Har du hørt mye på Sufjan Stevens kan selve akkompagnementet virke kjent. Det føles tidvis som en gjenlytting av partier fra tidligere album, bare satt sammen på en ny måte. Jeg digger det. Men synes du det virker litt kjedelig, vil jeg bare anbefale å sette på albumet en gang til. «Shit talk» er desidert den sterkeste låta på albumet, og jeg har bare tre ting å si: soft instrumentasjon, noe elektronisk, og digg stemme. Trenger man no’ mer da? 

I inside the old year dying – P J Harvey – Sunniva:

Mørk og magisk, krevende og kreativ, skingrende og slitsom og alternativ og altoppslukende er noen av ordene jeg hadde brukt til å beskrive I Inside the Old Year Dying av PJ Harvey. Albumet krever aktiv lytting for å ikke kun oppfattes som slitsom bakgrunnsstøy, men hvis man er villig til å høre på sangene konsentrert, har det potensialet til å bli en helt unik lytteropplevelse. I albumet er det mange elementer som konkurrerer om oppmerksomheten din, og det er lett å bli transportert inn i PJ Harveys mystiske univers kun ved å la seg forføre av selve musikken i folkrock-stil. Likevel oppfordrer jeg til å følge med på teksten. Albumet er inspirert av PJ Harveys diktbok, Orlam, som skildrer hennes oppvekst i Dorset i England. I tillegg er sangene fulle av referanser til kristendommen, Shakespeare og Elvis. Helheten gjør albumet til et veldig interessant prosjekt.

Volcano – Jungle – Hedda:

Det elektroniske musikkprosjektet Jungle, (hovedsakelig) bestående av Josh Lloyd-Watson og Tom MacFarland, slapp sitt fjerde album i august i år. Du har vel kanskje hørt «Back on 74», som raskt ble populær etter albumet kom ut (og som jeg personlig nekter å innse at begynner å bli noe overspilt), men Volcano er også fullt av andre blinkskudd. Personlig har jeg hørt mye på «I’ve Been in Love», en gledesfylt hyllest til forelskelsen, «Only Good at Breaking Hearts», som er preget av anger og melankoli, og «Palm Trees», som handler om palmetrær (tror jeg). Jungle dekker altså hele spekteret av følelser. Det som også løfter musikken deres et hakk er noen utrolig fete one-shot musikkvideoer, regissert av Josh Lloyd-Watson, altså et av bandets medlemmer. Denne gangen har de i tillegg gitt ut en hel film som heter Volcano, The Motion Picture. Jungle skaper ikke bare musikk, de går for den helhetlige opplevelsen. Len deg tilbake og nyt!

The Land is Inhospitable and So Are We – Mitski – Ada:

Mitski meddelte dette året at hun vurderte å legge musikkarrieren på hyllen. Derfor ble hennes nye album The Land Is Inhospitable and So Are We en velkommen overraskelse, i det minste for meg. Her kommer Mitski frem i sin fulle Mitski-het. Albumet er kanskje et av hennes mest personlige, med låter som «I Don’t Like My Mind», og «Bug Like an Angel» med i flere av låtene. Låter som «My Love Mine All Mine» og «Heaven» hinter til søken etter fellesskap, håp og kjærlighet, men såklart drysset med dystre beskrivelser om ensomhet og nihilisme i klassisk Mitski-stil. Alt i alt er albumet som et varmt bad av selvmedlidenhet: nitrist, men òg varmt og vakkert. Vi priser oss lykkelig for at Mitski ikke setter musikkarrieren på hyllen helt ennå!

Alt jeg ikke har – Klossmajor – Nina:

Knapt et år etter fjorårets albumoversikt, har vi igjen Klossmajor på radaren. Det er det gode grunner til. «Faen!» er startskuddet – og et lovende som sådan – som gir oss inngangen til første spor. «Det er jo bare kødd» har et godt tempo, som holdes oppe i «Alt jeg ikke har». Høydepunktet er likevel «Venn med meg selv i kveld», hvor absolutt alt sitter. Dialogen mellom vokal og besetning utspiller seg smertefritt og med stor eleganse. Midt i sporlisten finner vi «Råd»: Et lite pust i bakken, av den inderlige sorten. Denne litt sårere siden kommer til syne i flere av tekstene på albumet, blant annet i «Sjåfør». Du kan trygt lene deg tilbake og la disse låtene skylle over deg. Klossmajor holder på humoren og den noe ironisk overlegne stilen fra debutalbumet. Bandet, likesom vokalistene, har full kontroll med lekne tekster, sterke pop-arrangement og en selvtillit man bare må la seg imponere av.