I forrige uke kunne Eurovison Song Contest sin offisielle nettside opplyse om at Israel får bli værende i verdens største musikkonkurranse. Underholdningsredaktør i NRK, Charlo Halvorsen, sier at de per nå stiller seg bak retningslinjene til den europeiske kringkastingsunionen, som samlet har gått inn for å la Israel forbli i konkurransen. Statskanalen vil dermed fortsette å sende konkurransen. Israels deltagelse har vært omdiskutert helt siden de ble en del av konkurransen i 1973. Ikke bare fordi landet ligger i Asia, men også fordi de har stått for langvarig systematisk undertrykkelse av Palestina.
Man skulle trodd det ikke var mulig å bli feigere enn det den norske regjeringen har vist seg å være i møte med et dokumentert folkemord. Da Stortinget 16. november stemte ned forslaget om umiddelbar anerkjennelse av Palestina som stat, i tillegg til en boikott av israelske varer, kunne det kjennes som om bunnen var nådd. Ikke ett eneste standpunkt blir tatt for å utrette en faktisk forskjell i møte med en millitærmakts systematiske undertrykkelse. Israel har i lang tid blitt betegnet som et apartheidregime av FN, og står nå også for en utslettelse av over 16 000 mennesker, der gjennomsnittsalderen på de drepte er 5 år. I et Europa der Israel-velviljen blir stadig tydeligere, kunne Norge valgt å lede an med en tydelig støtte til Palestina. I stedet fortsetter vi å lire av oss tomme fraser om viktigheten av diplomati og langsiktig samarbeid.
Selvfølgelig er ikke dette avgjørende for krigens gang. Ikke en sjel i Gaza bryr seg om Norges forestående Eurovison-planer. Likevel er feigheten utvist av både NRK og den norske regjeringen slående. Da Russland invaderte Ukraina i fjor, bar det på hodet ut av konkurransen i løpet av ett døgn. Den vestlige dobbeltmoralen står fjellstøtt. Ifølge NRKs underholdningsredaktør er imidlertid situasjonen en annen i denne omgang, fordi angrepet fra Israel, i motsetning til Russlands, var en «provosert aksjon». Å implisere at en atommakts pågående folkemord er en legitim forsvarsaksjon, er ikke bare umusikalsk, det er direkte skadelig.
Åpenbart kan ikke Norge stenge Israel ute fra konkurransen alene. Samtidig er det ingen som hindrer oss i å boikotte hele greia, noe vi faktisk gjorde i 1970. Grunnlaget for boikotten den gangen var at fire land delte seieren året før. Utrolig nok er altså den eneste gangen vi som nasjon har satt oss på bakbeina, ikke vært begrunnet politisk, men et resultat av surmuling over gjennomføringen. Det at vi i 2023 med rak rygg velger å stille oss bak israelsk deltakelse, er så nedrig at det gjør vondt.
Lidelsene på Gaza er for store til å begripe, og vissheten om at hele verden er vitne til dem gjennom nøye dokumentasjon, er så hjerteskjærende at en ikke vet hvor en skal gjøre av seg. Selv om boikott av Eurovision på ingen måte kan bøte på dette, er det nettopp det å spille på lag med nasjonen bak, som blir utilgivelig, uansett arena. Når det også er snakk om en av verdens største, mest pengetunge offentlige begivenheter, er det ikke et apolitisk spørsmål.
Palestina-Israel-konflikten er, som vi i etterhvert har blitt smertelig klar over, ikke en konflikt som startet 7. oktober. Når vi nå for alvor er vitne til konsekvensene av over 75 års undertrykkelse og okkupasjon, er det et under at vi ikke benytter sjansen til å ta et tydelig standpunkt, en gang for alle.
Å godta Israels bidrag i Eurovision fremstår som glasuren på den norske feighetskransekaka. Det er ondskapsfullt, nedrig og usolidarisk. Om ikke annet har hver enkelt NRK-seer fremdeles mulighet til personlig boikott, for å sende et tydelig signal til statskanalen om uetisk dekning. Såpass må vi klare.