Når nyåret nærmer seg er det naturlig å trekke inn i seg selv og reflektere over året som har passert. 2023 har som alle andre år vært fylt av oppturer og nedturer. La oss ta en titt på noen av bunnpunktene. Dette er et lite knippe av noen av de verste tingene vi har lagt bak oss i år.
Årets verste booking: Sissel Kyrkjebø på Palmesus
Personlig har jeg hverken hørt på Sissel Kyrkjebø eller vært på Palmesus, men selv jeg skjønner at dette er to ting som ikke hører sammen. Festivalen avsluttes vanligvis med et overraskelsesnummer, og i år falt valget på (påstått) nasjonalskatt Sissel Kyrkjebø. At den gjennomsnittlige publikummer på Palmesus ikke setter pris på poppete folkemusikk og salmer fra en sanger som hadde sin storhetstid samtidig som sist det var OL i Norge, er nok selvinnlysende for de fleste. Med et lite unntak: Palmesus sin bookingansvarlig. Det vedkommende dessverre ikke har skjønt er, at hadde man tegnet opp et venndiagram bestående av sirkelen Sissel Kyrkjebø-fans og sirkelen Palmesus-deltagere, hadde disse to sirklene ikke overlappet. Sirklene hadde til og med stått et lite stykke fra hverandre, i ren avsky. Et dødelig sitat fra en TV2 artikkel om hendelsen taler for seg selv: – Det var ikke det jeg betalte for. Jeg forventet enten Tix eller Ballinciaga, men så er det en pensjonist som kommer på scenen og skal avslutte hele Palmesus.
Årets verste dikt: «The Other» av Utdanningsdirektoratet
Videregåendeelever som kom opp i engelskeksamen i vår, fikk i oppgave å analysere diktet «The Other», et dikt så dårlig at bare en byråkrat kunne skrevet det. Det rike utvalget av engelsk litteratur ble i år for lite for Utdanningsdirektoratet, som i stedet valgte å schmelle sammen et dikt bak pseudonymet Amanda K. Amandason. Om det er en litterær spire i Udir som er hentet fram fra et bortgjemt kontor eller om dette diktet er AI-generert er noe uvisst. Uavhengig er diktet så smertefullt å lese at jeg vil rådgi direktoratet å enten legge ned, eller kjøre en rebrand à la Vy, for å unngå skammen de neste årene. Vedlagt er et lite utdrag.
So, shamefully, I fail to see you
You fail, shamefully, to see me
How can we bridge this gap between us?
How can I see you
And how can you see me?
Utdanningsdirektoratet får karakteren 2 i engelsk. Ingen mulighet for vippeprøve.
Årets verste ansettelse: Sandra Borch som forsknings- og høyere utdanningsminister
I kjølvannet av at Ola Borten Moe ble tatt på fersken for å leke seg med våpenaksjer, fikk vi i sommer en ny forsknings- og høyere utdanningsminister, Sandra Borch. At valget falt på akkurat Borch er interessant, da det virker som det eneste hun vet om forskning er at hun er uenig i det meste av det. Borch har i 2023 utmerket seg som en kritiker av alt fra offisielle kostråd til den etablerte vitenskapen rundt fugleinfluensa. Dama virker å ha en vendetta mot vitenskapen. Fra et utvalg på femmillionerfemhundre-og-trettitretusenfemhundre-og-åttitre personer, greide man å lande på SANDRA BORCH som overhodet til hele landets forskning og utdanning. Broren min Jonas, HVA?
Årets verste restaurant: Digg Pizza
Det kom et skip til Bjørgvin i 1349, og Pizza-kjeden «Digg» kom til Bergen i 2023. Mesterhjernen bak er Askeladden-konsernet, som blant annet står bak konsepter som «Cutters» og «Kopp». «Digg» er siste ledd i konsernets utspekulerte plan om å utslette alt som minner om sjel fra Norges store byer, og slå hver og en av landets uavhengige butikker, restauranter og kaféer konkurs. Konseptet er så kjipt og navnet så enormt teit, at det er irrelevant hva pizzaen i seg selv faktisk smaker. Lar vi Askeladden-bedrifter florere i byene våre, vil det i ytterste konsekvens ende med et dystopisk samfunn hvor alt av butikker og spisesteder har lignende generiske logoer og samme usjarmerende interiør. Resultatet er en by hvor alle kebabsjappene heter «Nattmat», apotekene heter «Kur», og alle asiatiske restauranter heter «Spisepinne».
Årets verste løfte: Christine Meyer om bybanen
«Ingen omkamp om bybanen» lød det fra Christine Meyer under årets valgkamp, bare sekunder før det ble omkamp om bybanen. Meyer måtte nemlig ta en kjapp 180 for å sikre flertall med et drøss av partier du aldri har hørt om. Bystyret består nå av så mange partier at de fleste har mistet telling, og stakkarene ute i Åsane er på ubestemt tid dømt til å tilbringe livet på Horisont og IKEA. Når skal vi få disse menneskene inn til byen, Christine Meyer? Mange av dem har helt glemt hvordan bryggen ser ut. Lærdommen er uansett: aldri stol på noen!