Langt er livet, og det er mange frykter å hanskes med. 

Småfrykter. Husket jeg å låse døra? Kommer jeg for tidlig til festen? Eller kanskje alt for seint?

Storfrykter. Krig, teknologi, multinasjonale selskaper som skyr få midler. Dommedagsklokka på Universitetet i Chicago som stadig tikker nærmere midnatt. Også klimaendringer da. Det vi stadig blir påminnet om at bør være den største. «Dere tror dette er fryktinngytende? Bare vent til klimaendringene trår til for fullt! Da skal dere få se da!», sier alvorsnedtyngede forskere. Og forskere veit hva de snakker om. Særlig de alvorsnedtyngede. 

Og atomkrigfrykten. Man skal ikke kimse av den. Da Russland invaderte Ukraina økte Google-søk på «tilfluktsrom» med over 1000 % flere steder i verden.

Av de to fryktene er småfrykten absolutt å foretrekke. Den kan nemlig slumpe til å omvendes og bli sin rake motsetning. Rent utsøkt er følelsen når du finner nøklene når du tror du har mistet dem. Storfrykten derimot, er for jævlig. Tung, og skummel i all sin uhåndgripelighet. 

Den kan riktignok dempes. Klokketro på at staten og makthavere har ting under kontroll virker for noen. På motsatt hold finner vi mistroiske dommedagspreppere. 

Preppere og byråkrater

Man kan si mye om dommedagsprepperne. De er rare, konspiratoriske. Flere bedriver det sikkert nærmest utelukkende for å kunne samles om et endeløst skingrende «Ah! Hva var det vi sa!», den dagen uhellet er ute. For så oppblåste er mange av dem. Det tør jeg påstå. Et stort snev av egoisme runger i alle som sterkt mistror staten. Men godt forberedt, det er de.

Selv er jeg blant dem med klokketro på statsapparatet. Ikke alle statsapparater, diktaturer og slikt er dumt. Men det norske demokratiet har jeg klokketro på. Den er så grovt gjennomtenkt, den norske staten. Så mange instanser, så mange byråkrater. 

Og det er med denne troen jeg har satt meg fore å dempe deler av denne storfrykten vi kjenner på. Først ut er atomkrigfrykten. Om det skulle tilta et realt bomberegn her i byen er vi vel godt rusta?

Gussne gymgarderober

Følgende står å lese på hjemmesiden til Bergen kommune: «Rommene er ikke beregnet på øyeblikkelig bruk, og standarden vil variere.». Det var jo leit, men er nok tilforlatelig.

Direktoratet for samfunnssikkerhet anslår at ett av fire rom ikke oppfyller kravene. Det var også leit. Men direktoratet er en del av staten, så de ansvarlige er nok godt underretta og alt i gang med oppgraderingen der den trengs. Vi får sjekke. For sikkerhets skyld.

Vi ringer kommunen og ber om en omvisning. Det er de gledelig med på.

Fotograf og jeg trapper opp ved Rothaugen skole. Klokka er grytidlig og kommunens utsendte er sene. Selvsagt helt greit. De har vel en litt vrien oppgradering å stri med. 

Så kommer de. To aldrende menn. Den ene heller pen i tøyet, den andre iført arbeidsklær. 

«Så det er hit vi kommer om det blir krig?» utbryter jeg. Den halvkeitete åpningen viser seg mislykket som isbryter og avblåses kontant. 

«E nok bedre å dra opp på vidden dersom det skulle skje noe her», mumles det frem på slurvete bergensk.

 Jeg velger å tolke det som en spøk. En intern sjargong jeg ikke er innforstått med. Humor har det jo med å dempe storfrykt. 

 Så begynner vi omvisningen. Vi skal ta for oss tre tilfluktsom. Alle er angivelig i tilstrekkelig stand. 

 Et tilfluktsrom viser seg å se ut som forestilt. Som en eneste stor gussen gymgarderobe. Det er utstyrt med de nødvendige artikler for å holde en anselig gruppe noenlunde tilfreds i seks timer. Vann, do, ventilasjon og strøm fra aggregat. 

 Vi tusler rundt en stund uten å si stort. Føler meg litt til bry. Man skal ikke oppholde viktigperer som dette uten særskilt grunn. Kjenner storfrykten komme krypende. Om den bare kunne vendes til sin rake motsetning som sin lillebror. Det har den faktisk vist seg å kunne. 

Kolbjørn Adolfsen og megastorfrykten

 I 1995, på Andøya, skulle en uanmeldt forskningsrakett nesten kaste verden utfor en atomkrig. Det var duket for storstilt datainnsamling av nordlyset over Svalbard. Innsamlingen gikk smud for seg. Lykkelig uvitende om de potensielt hinsides katastrofale konsekvensene satte sjefsforsker, Kolbjørn Adolfsen, i gang med andre gjøremål for dagen. 

 Over landegrensen, i Russland, ble det derimot et svare oppstuss da det på en radarstasjon ble oppdaget en uanmeldt rakett med bane over Barentshavet. Militæret ble satt i beredskap og den berømte atomkofferten brakt til Boris Jeltsin. Beredskapen ble imidlertid avblåst åtte minutter senere. 

Oppstusset skyldtes informasjonssvikt i egne rekker. En radaroperatør hadde feilsortert varselet. Adolfsen og hans medsammensvorne hadde sitt på det rene. Den norske stat har det med å ha det nemlig. 

 Tenk den storfrykten til Adolfsen og den russiske radaropperatøren! Og tenk den forløsende følelsen da det hele ble klarert. Det er finne-nøklene-når-man-tror-de-er-borte opphøyd i tusen. Kanskje en million til og med. Nesten så hele oppstyret var verdt det, liksom. 

Teknisk prat og aggregat

Inne på aggregatrommet brytes tausheten. «Den her er bra dere!» sier han i arbeidsklær, og lirer av seg en masse teknisk prat vi ikke forstår snurten av. Men det er med en ro vi lytter. Man bør som regel gjøre det når folk snakker uforståelig. Da har de peiling og alt er fint. Han snakker lenge og lidenskapelig. Men så må vi plutselig videre. Travle er mennene. De har tross alt viktigere ting å ta seg til. 

 Neste ut er tilfluktsrommet i enden av Nygårdsparken. Det er temmelig likt det forrige. Vi tusler igjen i taushet. Frykten for å være til bry melder seg igjen, men nå akkompagnert av en småfrykt for den kleine stillheten. 

 Frykt er rart. Den har vært der siden tidenes morgen. Selv de tilsynelatende primitive huleboerne fryktet. De storfryktet for om de ville overleve den kalde vinteren og om jakten ville brødfø nok. De småfryktet også. «Er naboens hulemaleri kanskje langt mer nyskapende og malt med en større intensitet enn først antatt? Er mitt blitt passé?» Andre igjen, kulturelt mindre kapable, småfryktet for om de virket i overkant despe og tradisjonstunge der de trasket rundt og insisterte på spydspiss i tre, og motsatte seg teknologioptimistenes stein- og senere jernspiss.

 Tankerekka brytes i det vi kommer inn på aggregatrommet. Aggregatet her er nyere, og igjen fortelles det lidenskapelig. Den uforståelige veltalenheten sprer en viss sinnsro i rommet. Alt skal gå fint liksom. Men så må vi videre.

I berolighetens tjeneste

Tilfluktsrommet ved Haukeland står for tur. 

 «Skal du ikke stille litt kritiske spørsmål» spør fotografen, «det står jo egentlig ikke så bra til med disse tilfluktsrommene». Jeg rister oppgitt på hodet. Jeg har vært kritisk før, til kloakkanleggene her i byen. Det bar ikke akkurat frukter.

 Denne gangen skal jeg spille på lag. Forøvrig er det produsert en masse kritiske innlegg om manglende bevilgninger og utdaterte prosedyrer. Men direktoratet for samfunnssikkerhet er jo fullt ut underrettet. Jeg er her i berolighetens tjeneste. At ting ikke er optimalt betyr ikke at ting ikke er under kontroll. 

 Og kontroll har vår aggregatlidenskaplige omviser. Han oser av det. Før vi går inn i det siste tilfluktsrommet stopper han opp ved inngangsdøren. En svær og massiv jerndør. «Denne er gasstett,» sier han stolt. Jeg titter bort på fotografen med et bebreidende «hva-var-det jeg-sa-blikk». Kritisk du liksom. Her er alt i skjønneste orden. Like innenfor døra er til og med en dusj installert for å vaske av seg radioaktivitet. 

 Deler av Haukeland-tilfluktsrommet anvendes som garasje for de ansatte ved sykehuset. Ugunstig? Hvordan skal et rom fylt av biler stå klart til bruk på 72 timer? Det er fristende å spørre. Men det er nok som med det andre. Velregulert og gjennomtenkt. Som garasje benyttes rommet daglig. Slik blir fort mangler og skader oppdaget. 

Alt på stell?

Ute av tilfluktsrommet igjen takker vi pent for oss. Nå har vi med egne øyne sett at ting er på stell. Omviserne har det travelt og må komme seg avgårde. Men før de drar sier aggregatmannen noe: «Jo ja. Det e jo ille nå. Putin. Og han presidenten i USA virker ikke helt oppesen.»

Og med det runger storfrykten igjen. Skjønt, ikke like ille som før. Likevel er det noe ekkelt som ulmer på veien hjem. Atomkrig. Dommedagsklokke. Men det skal bli verre. For når jeg kommer hjem finner jeg ikke nøklene. Eller jo, der var de ja! 

Eufori.