Hvis jeg skulle forsøkt å fastsette akkurat når det hele startet, så kunne jeg ikke sagt det noe mer presist enn at jeg plutselig levde et liv hvor bortimot hver gang jeg kom gående hjem mot leilighetsbygget mitt, hadde det blitt plassert et nytt møbel foran trappen til inngangsdøren. Stort sett av typen billig, litt slitent, kjedelig farget og kjøpt på IKEA for cirka tre og et halvt år siden. Stusselig sto møbelet der og så på meg. Det kunne være en bokhylle uten bøker, forvirret over hvorfor den var havnet her ute i kulden. Som et barn som hadde gått seg vill på – ja, IKEA.

 Jeg visste at dette ikke var noen unik opplevelse, da jeg fra tid til annen oppdaget lignende møbler strødd på fortauene rundt omkring på Nygårdshøyden. Jeg tenkte på en episode fra serien How I Met Your Mother, hvor hovedpersonene, Ted og Marshall, har en teori om at fortauet foran bygget deres er magisk. Uansett hva de plasserer der av møbler eller annet skrot, fordufter det i løpet av korte øyeblikk. De kaller fortauet for Bermuda-triangelet – av åpenbare grunner. Alt de trenger å gjøre er å snu seg rundt og så er møbelet borte. Slik fungerte det også utenfor meg. Møblene dukket opp ut av intet og forsvant på uforklarlig vis. 

 Jeg lot meg fascinere av hva folk kan finne på å sette ut, og kanskje enda mer av hvordan de hadde greid å bære gjenstandene på plass og gå fra dem uten å skape oppmerksomhet rundt seg. Én ting er den kjedelige kaffekannen eller den nesten gjennomstekte stekepannen jeg så i forrige uke. Mer imponerende var det brune stuebordet i fjor sommer eller den tre meter høye reolen for noen måneder siden. Hvor kom disse tingene fra? Jeg hadde aldri sett noen i bygget mitt bære ut noe av dette. 

 Hvem hadde bestemt at området foran inngangspartiet mitt skulle være den designerte plassen for forsømte møbler?

 Mest forbauset ble jeg da jeg for rundt en måned siden oppdaget en hvit IKEA-spisestol foran inngangsdøren min. Den var identisk med de fire jeg hadde stående oppe i leiligheten. Nei, det kunne da ikke være jeg som hadde dratt med meg stolen ut? Kunne jeg ha tatt feil av en søppelpose og spisestolen min, for så å ha dratt den med meg ut uten å oppdage forvekslingen? Jeg hadde jo ikke vært helt mentalt stabil i det siste, men det trodde jeg bare skyldtes at jeg var sliten. 

Neida, da jeg kom opp igjen til leiligheten min, hadde jeg fortsatt alle de fire stolene mine trygt plassert rundt bordet. Det var nå enda godt. Da hadde jeg ikke blitt koko enda. 

 Jeg hadde samtidig valgt å ikke bry meg alt for mye om denne situasjonen. Jeg tenkte at så lenge ting også forduftet, så gjorde det meg ikke så mye at disse møblene dukket opp. Dette til tross for at inngangspartiet tidvis så ut som en scene tatt ut fra Pixar-filmen WALL-E. 

 Hva skulle jeg ha gjort uansett? Jeg hadde aldri sett noen legge fra seg ting der ute i de fire årene jeg hadde bodd her. Skulle jeg ha ringt politiet og sagt at det lå en stekepanne utenfor inngangsdøren min? Fortalt at jeg vet ikke hvem som hadde lagt den der, men at jeg syntes dette var en sak de burde tatt en nærmere titt på?

 Men en dag skjedde det som skulle overgå alle tidligere situasjoner. En hendelse som skulle overgå alle mine forventninger til hva mennesker var villige til å gjøre i desperate situasjoner. 

Jeg kom gående hjem og stanset i umiddelbart sjokk. Flere skitne sengelaken lå strødd, og et høyt hvitt skap hadde falt og lå på tvers over asfalten. Levningene etter det som kunne se ut som et leketelt for barn lå dratt ut langs asfalten. Motiver av løver og sjiraffer tilskitnet av fotspor og grus. En massakre. Hva i huleste hadde skjedd her?

Jeg tok noen forsiktige skritt nærmere og forsøkte å forstå hva det var jeg så på. Jeg hadde ikke ord. Hvilken situasjon kunne ha inntruffet som hadde skapt denne reaksjonen? Men så fikk jeg øye på det. En liten hvit eske med en klistrelapp på. Det var en boks fra apoteket med resepten fortsatt festet på. Jeg leste det fulle og hele navnet til den med ett såeksponerte gjerningspersonen, og rett under sto det med store lysende bokstaver: «MOT SKABB». 

 Jeg befant meg med andre ord midt i et skabbreir. Umiddelbart kjente jeg at det klødde både her og der. Jeg tok bilder av bevisene og la på sprang. Lenger borte i gaten fant jeg jaggu en boks til. I hodet mitt begynte jeg å se for meg denne herremannen. Kanskje hadde han fått en melding fra barnehagen om at det hadde utartet seg et skabbparty blant ungene. I ren aggresjon og desperasjon hadde han smurt seg inn med kremen fra apoteket. Både han selv og sønnen. Så var det bare å dra tak i alt av gjenstander som krypene kunne ha festet seg på, komme seg til helvete ut og kaste det fra seg lenger borte i gaten. Hvilket sted kunne være bedre enn Bermuda-triangelet? Det måtte jo sørge for at lakenene magisk forsvant? Forhåpentligvis sammen med traumene. 

 Men mine traumer forble. 

 Noen dager senere, da lakenene ikke hadde forsvunnet og leketeltet lå der enda, var det tydelig at det ikke var alt som kunne trylles vekk. Eller rettere sagt, folk er glad i gratis skrot, men det finnes da grenser. Andre måtte ha reagert på avfallet og antakelig varslet kommunen, for da jeg en lørdag drev med min daglige «people-watching» ut av vinduet, dukket det opp en bil fra nettopp bymiljøetaten. Mannen tok bilder fra alle vinkler som om det skulle tjene som bevis i en politietterforskning. Jeg måtte google hva straffen for dette kunne være. Det viste seg at i lignende saker om forsøpling på offentlig sted hvor den skyldige var lokalisert, hadde vedkommende fått bot på 10 000 kroner. 

 En stund etter bymiljøetatens besøk begynte ting å gå tilbake til normalen. Og når jeg mener normalen, mener jeg altså utplasseringen av standardmøbler uten noen kjente sykdommer eller navnelapper. Jeg hadde blitt mer komfortabel med dette nå. Dette var jo hundre ganger bedre enn forrige situasjon. Derfor stusset jeg heller ikke da møblene etter hvert dukket opp, men ikke forsvant. Et bord, noen stoler. Neste uke, en sofa og en pute. Neste uke, en kjøkkenbenk og en kjele. Slik fortsatte det. 

 For å være helt ærlig så reagerte jeg ikke noe særlig før jeg en dag kom gående hjem og så at utenfor bygget mitt, satt en eldre mann i en sofa og leste avisen, mens en eldre kvinne sto og ordnet noe på kjøkkenbenken. En postkasse var plassert ved enden av sofaen, og en peis var fyrt opp. Forvirret tittet jeg inn på den tilsynelatende ferdig møblerte og fullt operative leiligheten foran inngangsdøren min. Damen snudde seg og kikket på meg. 

«Foretrekker du en eller to suketter i teen din?». 

«En holder», svarte jeg uten å tenke meg om. Mannen klappet hånden på sofaputen ved siden av seg. Jeg satt meg ned og fikk koppen med te. Riktig så hyggelig var det. Fra radioen på kjøkkenbenken kom melodien fra «Friday, I’m in love» av The Cure.