Vi blir stadig servert oppbrukte floskler av typen «studietida er den beste tida i livet». Og da kan din sosiale fremtid etter endt studietid føles stor og tom. Planen er allerede satt for deg – den norske velferdsmodellen er lagt opp slik at alle skal finne seg en partner, kjøpe et hus, og få noen unger til å fylle opp rommene. Hverdagen fylles opp med aktiviteter som sentrerer seg rundt ungene, og det er jobben og partneren som er din hovedkilde til sosial omgang. Det sier seg selv at en slik livsstil vil være svært sårbar. Men det finnes heldigvis en måte å unngå å havne i ensomhetens onde spiral. Den er enkel, men akk så mye lettere sagt enn gjort. Det er å aktivt gå inn for å dyrke sine vennskap.

Men hva slags vennskap, lurer du kanskje på? Kvantitet eller kvalitet? Stoff har undersøkt for deg. Vi har vært på besøk hos sameiet i Cort Piil-smauet, som siden 1986 har vært et bofellesskap for alle typer folk i alle aldre. Her bor det til enhver tid mellom 15 og 19 barn, studenter, middelaldrende eller godt voksne.

Et kollektiv for voksne

Undertegnede og fotograf blir tatt varmt imot inne hos Susanne Urban (64) og Sondof Rabbe (74). Vi blir tilbudt kaffe og croissant, samt et par tøfler hver. Susanne og Sondof har vært gift i mange år, og bor nå i kollektiv med to studenter på 24 og 25, som også blir med i samtalen. I tillegg til kollektivet finnes det seks andre leiligheter i Cort Piil-smauet, og alle deler hage og fellesarealer. Susanne var en av fire unge arkitekter som kjøpte opp husene og startet sameiet i Cort-Piil smauet i 1986. Sondof flyttet inn senere.

 – Vi var fire arkitekter som hadde startet kontor her i Bergen. Men vi bodde på Askøy, og det ble flere og flere netter vi måtte sove under pulten på kontoret. Så vi bladde i avisen, og så at det skulle være visning her nede i Cort Piil-smauet. Da vi kom inn porten, og så at det var noe grønt, fikk jeg en voldsom hjertebank. Det var så fint, forteller Susanne.

Herfra bygget de om to hus som ikke hadde blitt rørt på 100 år. De to husene er sammenbundet med felles inngang og vindfang.

 – Det er et sted hvor du møter folk tilfeldig og uforpliktende. Her trenger du ikke alltid å avtale. Vi har ikke nødvendigvis så mye til felles med de andre, men vi blir alltid glade for å treffe på dem. Vi har også hatt mange dugnader opp gjennom årene. Du blir ekstra spleiset med folk når dere er nødt til å jobbe sammen mot noe, sier Susanne.

 – Er man nødt til å være ekstrovert for å kunne bo sammen på denne måten?

 – Jeg tenker at uansett hvor du bor så må du forholde deg til folk. Hvis du bor i en leilighet i en bygård i Oslo så har du felles plass i midten med grønt. Man deler jo uansett, skyter en av studentene i kollektivet inn.

Verdien av deling

Delingsideologien har vært viktig for Susanne og Sondof siden de var studenter, både i et bærekraftig og sosialt perspektiv. 

 – Det er greit å dele på kakene. Du greier ikke spise en hel selv, men du har lyst til å smake på begge, sier Susanne.

Derfor startet de også opp Bildeleringen i Bergen i 1995. 

 –  Du legger beslag på mye felles areal med parkering. Så med Bildeleringen har man spart cirka 2500 parkeringsplasser. Nå har det blitt populært, både blant alle brukerne og kommunen, forteller Sondof.

Men først og fremst mener paret man bør være mer åpne for å dele bolig. En mulighet for å løse boligmangelen for studenter, kan være at voksne åpner opp hjemmene sine etter at ungene har flyttet ut.

– Den norske samfunnsmodellen er i altfor stor grad basert på private løsninger med boliger for familier. Men når barna flytter ut, sliter folk med altfor stor bolig og lite fellesskap. Politikken knyttet til boligbygging har gått ut på at man satset på kjernefamilien og enkeltstående leiligheter uten deling. Men vi trenger mer fellesskap og mulighet for endring i familiestruktur. Den norske boligmassen er ikke tilpasset at livssituasjonen i familien endrer seg. Så det er viktig å gripe fatt i, mener Sondof.

– Det er mye mangel på boliger for studenter. Likevel er det alltid par eller familier som bor i sentrum der barna har flyttet ut, og de har gjerne noen rom ledig. Jeg skjønner at det føles rart at det er et fremmed menneske som skal bo der, men jeg tror man i stor grad hadde løst boligmangelen hvis folk hadde leid ut de ekstra rommene de har. Jeg synes i hvert fall det er veldig fint å bo her. Dere er så trygge, forteller en av studentene.

Ulike typer vennskap

Ifølge gjengen i Cort Piil-smauet kan altså en boligmodell som legger opp til tettere kontakt mellom mennesker være en bærekraftig løsning på både boligmangelen og denne folkesykdommen vi kaller ensomhet. Men hva gjør vennskap og nærhet egentlig med psyken? Og hvor dårlig står det til med den gjennomsnittlige nordmann? Professor og spesialist i klinisk psykologi, Per-Einar Binder, har noen av svarene. 

– Ingen andre arter er sosiale på samme måte som oss, og vi trives veldig godt med jevnbyrdige relasjoner. Hvis du ser på urfolk så kan de sosiale strukturene deres ofte være flate, og da kan du si at det her er snakk om vennskap. Når det kommer til større samfunn så har man gudekonger, disputer og alt mulig rart, men folk har jo aldri likt disse typene her. De man liker er de man er jevnbyrdige med. 

Binder har forsket på identitet og nære relasjoner, og har mye kunnskap om ulike typer vennskap. Han forteller at de fleste relasjoner spiller inn på hvordan en har det – både de fjerne og nære.

– Man ser at bekjente betyr mye. Selv de man bare sier hei og smiler til i forbifarten, er med å påvirke livskvaliteten din positivt. I tillegg har vi aktivitetsbaserte vennskap, disse er mer situasjonsbestemt. Også har vi en litt skummel kategori – og det er alliansepartnere. La oss si at en skal jobbe mot et felles mål, da vil en få alliansepartnere. Dette kan oppleves veldig intimt. Men med det samme kampen er vunnet eller tapt, kan det forvitre. Og så har vi kategorien langvarige vennskap, for eksempel barndomsvenner. Man kan være forskjellige, og trenger ikke nødvendigvis være nære venner, men det blir nesten litt som familie. Det er en nydelig ting, egentlig.

Likevel forteller Binder at den viktigste typen vennskap er nære venner.

– Det er veldig viktig å alltid ha mer enn én nær venn. Det kan bli veldig sårbart ellers. For eksempel er det noen menn som gir litt slipp på nære venner når de etablerer seg, og deres eneste nære venn blir deres kone. Vi må ha noen nære venner, men ikke veldig mange. For vi har ikke kapasitet til å ha den nærheten med flere. Her er det viktig med gjensidig sårbarhet og lojalitet. Forskjellen på menn og kvinner er ofte at menn har mer aktivitetsbaserte vennskap.

– Så damer drikker vin, og menn spiller frisbeegolf?

– Av og til. Og det er helt ok. For det kan være en veldig nærhet mellom menn selv om de driver med aktivitet sammen.

Mindre ensom med årene?

– Har du noen tips til hvordan man kan finne disse nære vennskapene?

– Jeg har tro på en del ritualer, og at man aktivt prioriterer dette. Man kan for eksempel ha jevnlige sammenkomster med vennepar, eller å ofte gå turer med en kompis. Men det står faktisk ikke så veldig galt til med Norges befolkning. De det er verst for er aleneboende under 35, der har man sett en økning. Og det økte jo naturlig nok på gjennom koronatiden. Så noen av de minst ensomme er folk på min alder, altså midt i 50-årene. 

Dette lover jo godt for fremtidsangsten! Det er altså i studietida man er mest ensom.

– Unge slår seg ofte ikke til ro, og mange bytter studier og studiesteder. Men de fleste forblir jo ikke single og barnløse. Men der er det jo litt flere menn enn kvinner som ender slik.

– Hvordan går det opp?

– Det er rett og slett seriemonogami. Noen menn blir gjenbrukt, for å si det sånn. Som oftest de med høy utdanning. Så det er gjerne menn med lav utdanning og dårlig økonomi som blir de mest ensomme. 

– Så det er kanskje ikke den typiske Stoff-leseren det står verst til med? Vi er jo både menn og kvinner på vei mot høy utdanning.

– Det pleier å gå bra med sånne som dere. Og de mannlige Stoff-leserne er jo av de mennene som ender med å bli valgt. Her er det imidlertid andre grupper av menn som vi skal bekymre oss mer for hvordan det går med.

Alternativer til rekkehus

Den er altså ikke nødvendigvis ubegrunnet, denne eksistensielle angsten man har rundt det å ende opp som ensom. Men vi er da ikke helt tiltaksløse heller? Som mennesker er vi jo bare summen av valgene vi tar, og de har vi full råderett over. Det virker som, på både Per-Einar Binder og gjengen i Cort Piil-smauet, at det finnes flust av muligheter og gode strategier for å utvikle gode, trygge vennskap. Dessuten taler statistikken i vår favør – jo eldre vi blir, desto mindre kjenner vi på ensomhet. Og heldigvis er vi heller ikke skjebnebestemt til å ende opp i rekkehus med ektefelle og barn, vi har all verdens muligheter til å velge oss kreative løsninger for bolig, samme hvor gamle vi blir.