Du fikk kanskje ikke med deg at det var Vixen Awards forrige uke. Det burde du ikke heller, nyhetsloopen er for kort og konsentrasjonsevnen for lav til å komme seg gjennom all elendighet i utgangspunktet. Likevel: Noe informasjon drypper da ned på oss ufrivillig, og i år ble det at prisen for Årets Influencer Bærekraft (en mer tullete tittel skal du leite lenge etter) gikk til Tise-frontfigur og syprofil Jenny Skavlan. 

Denne prisen burde interessere nøyaktig null mennesker. Det er bare at overkonsumet er i ferd med å ta knekken på oss, og det er på tide å diskutere om det Jenny Skavlan bedriver, faktisk er bærekraft.

Misforstå meg rett: Gjenbruk av klær burde vært en hjertesak for alle og enhver, ikke bare som en artig utfordring på stilfronten, men også som et politisk prinsipp. Ingen klær burde kjøpes nye; det er produsert nok. Problemet er at den ideen om bærekraft som Jenny Skavlan fronter, er en kapitalisering av bruktmarkedet. 

Selv om det utvilsomt er best å handle brukt om det først skal handles, er likevel Skavlan med på å opprettholde et forventning om konstant utskifting av egen garderobe, som igjen bidrar til å opprettholde et økt konsum. I et samfunn der nøkkelen til å redusere overforbruk ligger i avvenning fra konstant garderobeøkning, blir også ønsket om nye bruktplagg på ett vis katalysator for behovet for nye plagg generelt. Det mest bærekraftige du gjør er tross alt å redusere innkjøpene dine og passe på tingene du allerede har. 

Selv om Jenny Skavlan brander selskapet hun selv fronter, Tise, som et grønnere alternativ, skal du ikke se bort ifra at pengene dine kun går til å finansiere selgerens ønske om å bytte ut sin gamle garderobe med det nyeste hotte. Når Tise også åpner opp for salg av egne, nyproduserte produkter, for ikke å snakke om Skavlans egen smykkekolleksjon (som også er nyprodusert), faller hele prosjektet litt i fisk. Vi trenger nødig å oppfordres videre til å stadig jage dopaminrushet av å få noe nytt.

Når Skavlan i tillegg har bygd en gjenbruksprofil basert på å finne helt fungerende klesplagg som ikke passer akkurat hennes kropp, sy dem om og inn til det ugjenkjennelige, og deretter presentere prosjektet som at hun nå har «reddet» plagget fra dynga, faller hele bærekraftsprosjektet fra. I tillegg bidrar det til en usunn demonisering av plagg laget for større kropper enn hennes egen, som er det siste vi trenger i den kroppsfikserte, tynnhetsstandardiserte klesjungelen vi allerede befinner oss i. Om også bruktmarkedet skal rette seg etter de samme prinsippene, er vi helt på bærtur.

At de som allerede sliter med å navigere i en standardisert klesindustri skal bli fratatt de knappe tilgjengelige bruktalternativene ødelagt av Jenny Skavlan med en stoffsaks som skal gjøre en høyst fungerende kjole om til et snertent lite sett, blir for dumt. 

Det er selvfølgelig ikke sånn at det å lære folk å tilpasse klær til egen kropp er en uting. Å styrke folks syferdigheter kan absolutt bidra til at i utgangspunktet avdankede klær kan få et nytt liv. Problemet er at de plaggene Skavlan “reparerer”, som regel er brukbare. For eksempel har hun laget videoer hvor hun viser hvordan du kan “redesigne” en saueskinnskåpe med hull i til en bunke saueskinnsåler. Hvordan kan noen med litt fornuft i hodet forsvare at det er bærekraft? Er det ikke nettopp det å fikse det hullet som burde være Skavlans prosjekt? Eller, og dette er jo å foreslå noe helt sykt, men du kunne jo bare ha brukt en jakke med et lite hull nederst. I tillegg er ofte det plaggene redesignes til, basert på mikrotrender som kommer til å forsvinne ut av loopen om kort tid. Men hey, har en søm røket i nordlandsbunaden din, sier du? Gjør den om til korsett, da vel! Det er jo trendy med y2k nå.

Gjenbruk er viktig, og influensere som Skavlan kan utvilsomt bidra til et økt fokus på det. Da er det ekstra synd at hun fronter et så lite bærekraftig prosjekt.