En novemberkveld lå jeg på sofaen i kollektivet og var student som studenter flest. Jeg tenkte på universitetet. Jeg tenkte lite på videregående, enda mindre på ungdomsskolen, og barneskolen tenkte jeg absolutt ikke på i det hele tatt. Så der lå jeg på sofaen og var takknemlig for vennene jeg hadde i Bergen. Det gleda meg sånn at de var akkurat som meg, at de stemte på venstresida og var kulturinteresserte og sånt. At vi var sånne som gikk på Østre og Landmark i helgene, ikke Jada og Lulu. Det var så deilig å slippe å forholde seg til folk som ikke var som oss.

I det øyeblikket tikka det inn ei melding i ei ny Messenger-gruppe. 

«Heihei, alle sammen! Siden det snart er ti år siden vi gikk ut av barneskolen så inviterer vi alle til REUNION! Det blir fest 21. desember, håper alle kan komme<333».

Det var melding fra Sunniva. Siden hun var så pen i sjuende klasse gikk hun rundt med en selvtillit som liksom var forplanta i ryggmargen. Hun kunne velge og vrake i gutter som var forelska i henne. Om jeg var misunnelig, da. Men hun var aldri slem – hun var jo ikke usikker, så hun hadde sikkert ikke behovet. Eller kanskje hun var det, og at jeg bare var en av de som var tatt inn i varmen, hva vet jeg, jeg hadde jo ikke utsikt over så mye annet enn mitt eget rumpehull på den tida. På facebook så det forøvrig ut som det hadde gått bra med Sunniva. Studerte noe økonomi-greier i Oslo og var fortsatt sinnssykt pen. Klart hun tok initiativ til barneskole-reunion.

Folk meldte sin ankomst i gruppechatten. Noen med begeistring, andre med en tommel opp. Jeg skal innrømme at jeg var i første kategori. Noen sa ingenting, bare forlot chatten etter et par dager. Og det var gjerne de som var mye stille og hang for seg selv i friminuttene på barneskolen. De som var litt rare og barnslige på den tida, de som ikke hadde begynt med mini-topp eller fortsatt lekte med vannpistoler. Ganske synd egentlig, jeg var nysgjerrig på hvordan det hadde gått med dem. 

Så jeg pakka kofferten min mot slutten av desember, og tok flyet til barneskole-reunion. Jeg gjorde mitt beste for å framstå slik jeg ville de skulle se meg; en som var vellykka og hadde livet på stell med studier og sånt, men samtidig evna å gjøre masse spennende greier og være kul og laidback og spontan. Hvordan kledde man seg sånn, da? Tok på ei kul skjorte og et pent skjørt. Ante ikke hva de tenkte, jeg.

Da jeg ankom festen var omtrent halvparten av de inviterte der allerede. De var en broket forsamling. På bordet sto det øl, Somersby, aquavit, rosévin, noe lakris-sprit og en liten solo-flaske med noe blankt i. «MARIE!! Herregud, DET var lenge sida da!!». Jeg så rundt på ansiktene, og en bølge av gamle minner slo over meg, det var fryktelig spesielt. Der satt Hermann, som motvillig måtte kysse meg på nødt eller sannhet ved huska i et friminutt, som sa til alle «Æsj? Ikke faen!!» da han fikk utfordringa. Det gikk innpå meg, husker jeg. Men hva gjorde han nå da? Deltidsjobb på Leo’s Lekeland, sa du? Kult, da!

Sjenerte Ole, som pleide å være veldig god på alt med verdensrommet og livet i havet, og som ikke begynte med hårgelé da alle de andre gutta gjorde det, gikk allerede på femteåret på nanoteknologi. Han hadde tatt altfor mange fag samtidig, sikkert siden han var så sykt smart. Han strålte litt da han fortalte om det, det var deilig å se. 

Et par av de jentene som fikk lov til å kjøpe alle klærne sine på Wow i femte klasse, Elise og Mari, hadde laga en liten quiz. Den var fin den, altså, men den gamle sjalusien begynte å krype fram. De hadde hatt evnen til å flytte hele fokuset i rommet over på seg selv da vi var små, og akkurat den samme effekten hadde de nå også. Selv om vi var greit brisne, så lo alle på de riktige stedene, og noterte flittig ned svarene sine. Jeg óg var like trollbundet nå som da.

Max var en av dem som kom først i puberteten, og var høyere enn nesten alle jentene, og han hadde kommet i stemmeskiftet nesten uten voice cracks. Jeg tror ikke det var noen av jentene som ikke hadde vært forelska i ham én gang mellom femte og sjuende. Han satt nå med skinny jeansa sine i et hjørne og gølva i seg små sure, og hadde anlagt et lite kledelig skjegg. Men tiltrekningskrafta vi alle hadde kjent på for ti år siden var det ingenting å si på – om jentene flokka seg rundt ham, da! Det var nesten noe hypnotisk over knisene til de tre jentene som slukte vitsene hans, én etter én. Hedda (som forøvrig hadde rukket å både gifte seg og skille seg) så ut som hun var mer enn klar for sin lenge etterlengtede sjanse med denne casanovaen.

Vi endte til slutt opp på et av sossestedene på byen. Noen ble nekta inngang i døra, noen dansa natta lang, men de fleste av oss traska hjem til våre barndomshjem i halv to-tida. Etter å ha gitt mora mi en sprit-luktende nattaklem, ble jeg liggende på jenterommet og gruble. Joda, vi var mer modne og høflige enn vi var i sjuende klasse. Men var det noen som hadde forandra sin essens og aura? Var det noen som hadde overraska meg i utdannings- og karrierevalg? Svaret var nei. Det var som om vi var 13 år igjen. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å blåse hatten av alle sammen med hvor kul og vellykka jeg var blitt, og at alle andre også skulle ha forandra seg til det ugjenkjennelige. Men vi var ikke stygge andunger som ble svaner, vi var stygge andunger som ble stygge andevoksne. Og mitt forsøk på å gi inntrykk av et spennende liv med det meste på stell hadde nok ikke funka i det hele tatt, for vi var ikke i stand til å overraske eller imponere hverandre overhodet, vi hadde alle forutsett nøyaktig hvordan de andre kom til å ende opp. 

Faen.