Jeg stod i leiligheten og lette gjennom bukselommer, jakkelommer og veskelommer. Ingenting. Angsten kom krypende. Ringer du meg? 

Ingenting.

Jeg hadde altså klart å glemme igjen mobilen min på bar etter å ha drukket to øl for mye. Jeg våknet tidlig og grep etter en del av meg som ikke lå på nattbordet lenger. Helvete. 

Tidligere samme dag som min egen mobil havnet mellom to nedslitte stolputer, hadde jeg med rak rygg lagt fram ideen om min neste sak til redaksjonen: Jeg skal bytte til dum telefon, og jeg skal skrive en sak om det.

Skjerm, skjerm, skjerm og en debatt som ikke handler om meg

Bruken av skjerm har økt drastisk siden jeg kom til verden en januardag i 2002. Vi, som skribenter og middelaldrende kommentatorer kaller generasjon Z, har vokst opp i en digital boom. Selv om vi ofte snakker om en barndom der alt vi gjorde var å leke med klinkekuler og pokémonkort, høre musikk på mp3-spillere og spille på DS, er det få som ikke hadde en smarttelefon i hendene før fylte tretten.

Gutta boys i Silicon Valley delte havet som Moses og vi fulgte etter til den nye verdenen som åpnet seg. Tavler ble byttet ut med smart-tavler og PC-rom med stasjonære maskiner ble erstattet av PC-skap med laptops som ble trillet inn i klasserommet oftere og oftere. Gamle busskort ble lagt i roteskuffer, sammen med gamle kodebrikker, Nokia-telefoner, mp3-spillere og gamle CD-er.

Sosiale medier har blitt kritisert siden Facebook ble lansert, og de seneste årene har også debatten rundt skjermbruk braket løs. 

I januar var det klar tale fra Støre-regjeringens utdanningsminister, Kari Nessa Nordtun: skjermbruken skal begrenses i skolen, og den skal begrenses nå! Hvorfor? Jo, fordi norske barn gjør det dårligere på internasjonale PISA-tester, leseferdighetene synker og fordi vi ikke vet nok om konsekvensene av den ekstensive skjermbruken til barn ennå.

Men selv om anbefalingen om forbudet mot elevenes private skjerm i skolen virker fornuftig, skjer det på feil premisser. Jeg er usikker på hvilke tiltak som må til, men at det per nå er opp til enkeltindividet å styre sin egen, eventuelt egne barns, skjermtid på fritiden, blir problematisk hvis vi også skal adressere skjermbruket som et samfunnsproblem. Jeg sitter igjen med ett spørsmål: Hvilken minister skal begrense min og din bruk av skjerm hvis vi ikke klarer det selv? Siden ingen har påtatt seg ansvaret ennå, har jeg måttet løse oppgaven selv.

Min egen dumme ferd

Jeg, som andre, har hatt smarttelefonen ved min side siden jeg fikk min første HTC da jeg fylte tolv. Røde varsellamper blinker hver gang et instagraminnlegg postes og jeg sjekker messenger hvert femte minutt i forelesningssalen. Ofte har det slått meg at min egen narsissisme næres av likesene jeg får, og jeg blir sliten av tilgjengeligheten på duppedingsen som har tegna hvite firkanter i lommene på olabuksene mine.

I desember skiftet jeg til et svart-hvitt-filter, som jeg hadde hørt forskere hevde skulle redusere skjermtiden min med 18%. Dette hjalp, men likevel lå den gjennomsnittlige skjermtiden min på over to timer hver dag. Hvorfor? Jo, fordi vi er avhengig av smarttelefonen – men også fordi samfunnet i større og større grad konstrueres rundt den.

Jeg måtte altså ta saken i egne hender, og lånte en ALCATEL 10.68 TASTETELEFON 2G av en kompis. Og ja, telefonen er dum. Den første gangen jeg skrudde den på ble jeg overveldet av nostalgi. Så kom sjokket. Jeg hadde glemt hvordan jeg tastet på det antikke tastaturet og jeg brukte enormt mye tid på å manøvrere meg rundt på den enkle telefonen. Det slo meg at det kanskje var jeg som hadde blitt dum av alle de lette løsningene på iphonen min.

Den første dagen gikk fint. Jeg lagret de mest nødvendige numrene, og oppdaget den spartanske kamerafunksjonen. Likevel, tok det ikke lang tid før fingrene begynte å verke av all tastingen, og ørene savnet summingen fra musikk og podcast. 

Så kom problemene på rullende bånd.

Den andre dagen med ny telefon skulle jeg hjem til Oslo, og satte meg på bybanen i rushtida. Plutselig var klokka blitt boardingtid og jeg satt stuck mellom barnevogner og vesker som gnisset mot boblejakkestoff. Konsekvensen av å være tidsoptimist i en verden før smarttelefoner trådte med ett tydelig fram. Billetten var det ikke tid til å printe ut på flyplassen lenger. Så stod jeg i den prekære situasjonen der jeg måtte fiske fram smarttelefonen fra nederst i sekken, for så å bytte SIM-kort fra en telefon til en annen. SIM-kortet falt ned på sølegulvet på bybanen. Faen. Jeg bøyde meg ned og fikk byttet. Realiteten sank inn. Jeg klarte én dag. Én eneste dag med den dumme telefonen, før jeg satt med halen mellom beina og krøp tilbake til smarttelefonens grenseløse muligheter.

Jeg kom meg tross alt på flyet og byttet telefon igjen. Men problemene stoppet ikke der. Jeg hadde mistet kortet mitt. Kan du kjøpe en cola, så bare vippser jeg deg? Men jeg kunne jo ikke vippse uten mobil. En ubetalt faktura lå i postkassa. Men jeg kunne ikke logge inn i nettbanken uten BankID-appen. Mobilabonnementet mitt støttet ikke at skyss trakk meg for penger da jeg forsøkte å kjøpe bussbillett på SMS. Månedskortet mitt på klatresenteret er en QR-kode. Tofaktorautentiseringen til MittUib måtte jeg gi opp.

Jeg har vært en plageånd for kjente og kjære. Kan du søke opp det? Kan jeg sende en melding fra din mobil? Kan vi ta følge dit, jeg husker ikke adressen? På lange meldinger har jeg svart ok, ja, nei. Å tekste var det bare å glemme hvis noe skulle planlegges eller lange svar krevdes. 

Tross problemene overlevde jeg med den dumme telefonen. Faktisk digget jeg det. Det var en lettelse å ikke være konstant tilgjengelig og hodet hadde godt av å være avkoblet internett flere timer i strekk. Jeg leste tre bøker på en uke. Jeg mistet behovet for å sjekke mobilen som det første jeg gjorde om morgenen – smarttelefonen føltes ikke lenger som en del av meg. Å gå fra en destinasjon til en annen uten podcast eller musikk ble etter hvert greit. Jeg la merke til små biter av samtaler mellom forbipasserende og begynte å fantasere om relasjonene mellom dem, i stedet for å irritere meg over at jeg skubbet borti dem i forbifarten. 

Den sosiale sirkelen min ble mindre over måneden. Jeg trodde dette ville skape en følelse av utenforskap og ensomhet (ja, FOMO), men sånn ble det ikke. Kanskje fordi alle interaksjonene jeg hadde, rett og slett føltes mer givende. I tillegg forsvant jo Instagrams glamorøse bildedryss av venner i andre sosiale settinger.

Hva er problemet med skjermen?

Jeg har brukt mye tid på å stirre ut i lufta over de siste par ukene. Det har fått meg til å reflektere over et par ting. Ikke bare over meg og min egen lille verden, men også over hvordan samfunnet rundt meg forholder seg til skjermen.

Det kan virke som flere og flere har fått et mer bevisst forhold til egen skjermbruk. Omtrent alle jeg har snakket med har vært genuint interessert i hvordan det har vært å bytte telefon. I tillegg er det flere som har sagt at de også har villet kvitte seg med egen smarttelefon. Jeg forstår godt at de fleste likevel beholder den, samfunnet gjør det jo ikke akkurat lett for oss å gå fullstendig offline. Jeg har likevel følelsen av at et skifte er i ferd med å skje. Drømmen om et småbruk. Interessen for å hekle og strikke eget tøy. Badstu- og klatrebonansa. Salget av dumme telefoner øker enormt. Det ligger noe i disse trendene som har oppstått som lett kan tolkes som små motstandsbevegelser mot det veldige tempoet i samfunnet. 

Her treffer jo ikke akkurat regjeringa spikeren på hodet når de anbefaler individuelt skjermforbud i skolen, i stedet for å innføre obligatorisk treklemming en time hver dag. Det er kanskje dust, ja vel. Men jeg har den siste tiden undret meg over om det er effektivitetsidealet, så befestet i vårt moderne samfunn, som er grunnen til at smartboarden i klasserommet får bli værende, samtidig som den private mobilen skal bort.

Vi er mer opptatt av PISA-tester enn fantasi og kreativ utfoldelse. Vi er mer opptatt av konsentrasjonsspennet i en forelesningssal enn når vi leser bøker på fritiden. Hvorfor er det sånn? Den samme individualiseringstendensen som digitaliseringen bygger opp under har fått rotfeste blant og i oss. Det er kanskje ikke skjermen i sin helhet vi må få bukt med, men det ved den som nærer en skadelig utvikling i oss som individer. Hva må til for at vi løfter hodet og ser de rundt oss, i stedet for å sitte med nesa i hver vår telefon? Neppe det regjeringa holder på med nå, i hvert fall.

Dette er ikke et forsøk på høylytt protest skjermbruken vår, men et forsøk på å fortelle om min egen reise med dum telefon og tankene jeg gjorde meg opp under den.

Og hvis du lurte, så fortsetter jeg en stund til.