Sviende øyne og brennende tårekanaler. Jeg blunder mens små støvpartikler stormer mot meg. Jeg gnir panisk hendene mot ansiktet, og kjenner at fingrene blir bløte. Med mysende øyne ser jeg opp mot ødeleggelsen som foregår rett forut. Kommer tårene fra støvet i lufta, utløst av gravemaskinens kraftige tak? Er det dette som er melankoli? 

Sentralbadet ble nylig revet. En mørk kveld den 28. november 2023 sto jeg og mine kompanjonger foran bygget, alle ikledd en sjokkert mine. Det var forsåvidt også en fuktig yrende kveld, men det er kanskje ikke nødvendig å presisere. Du bor vel her du òg. Men der sto vi iført alt annet enn en regnjakke og søkte en litt rimeligere pils. Det vi derimot fant var en tragedie. Et bygg jeg hadde passert i flere år, som nå hadde møtt sin skjebne. 

Nei, skjebne forutsetter at dette var en «long time coming». Et bygg og anlegg som ved åpningen i 1960 ble betegnet som Norges flotteste bad. Herregud, det må ha vært stor suksess, fordi samme år tok Norges første bowlinghall form i underetasjen. Den aller første! Og folk sier at Bergen ikke er en kulturby?

Nå vet jeg at entusiasmen for bowling kanskje har avtatt noe, men i 1960 var det åpenbart ganske fett. Fett nok til at tigerstaden gikk lei av å ta Bergensbanen frem og tilbake for å kaste noen straights, spares, og den der greia der kjeglene står så langt fra hverandre, og andre ord man bruker i bowling. Dette var og til tross for datidens mangel på animerte kjegler på knitrende tv-er, som danset hver gang noen skjøt ned noe av verdi. Resultatet ble uansett at det ble bygget en egen bowlingbane i Oslo året etter. 

Flyktige tanker drar meg overalt, men tilbake foran rivingen av sentralbadet drar jeg sporenstreks opp telefonen for å søke opp rivingen, i jakt på et svar. I et ampert søk håper jeg å finne en forferdelig tilfeldighet hvor gutta krutt i gravemaskinen hadde en dårlig dag på jobb og egentlig skulle rive nabobygget. Plantegningene av byggets fremtid lyser derimot opp fra telefonen. 

Tegningene tilsier at det skal bygges et kunstscenehus, med et nybygg på toppen av det eksisterende byggets nederste ramme. Et utstikkende fallostårn er også bevart, så det er bra at litt integritet følger med bygget videre. Jeg får senere høre at det vil bli kontorbygg for høystbydende. 

I min frustrasjon vurderer jeg å melde meg inn i Norsk Betongforening, som siden 1954 har arbeidet med å fremme aktuelle betongproblemstillinger i Norge. 

Det må vel være flere som deler mitt engasjement og kjærlighet for disse grå bygningene? Jeg faller inn i et hull om betongens historie og oppbyggingen av denne duse substansen. Det er ikke overraskende at betong er det mest utbredte byggematerialet i verden, men det sjokkerer meg at den forventede levetiden bare er 100 år. 

Det er også dagens generasjons forventede levealder. 100 år er ikke svært bærekraftig, men det har kanskje ikke så mye å si. Ting går jo uansett til helvete. Palestina lider. Den gamle kalde krigen har aldri vært varmere. For ikke å snakke om klimaet. Her kan du putte inn egne bekymringer. Dem er det nok av. 

Tross dagens 100-årige betong, finnes det noen pålitelige eldgamle betongbygg som står støtt selv den dag i dag. Det nesten to tusen år gamle tempelet Pantheon i Roma er et av dem som har tålt tidens tann. Ikke bare er det godt bevart, men den kuppelformede strukturen forbauser fortsatt enhver som trer inn i det antikke byggverket. Guinness rekordbok verdsetter bygget i like stor grad som meg, og har gitt tempelet tittelen «verdens største ikke-forsterkede betongkuppel». Uten forsterkning er det utrolig at det har tålt alle utfordringer som menneskets gang og moder jord har utsatt den for. Med den sirkulære åpningen i toppen har de ikke akkurat forsøkt å skjerme for været. 

Nyere forskning fant svaret; gammel romersk betong hadde selvreparerende evner, der den kjemiske sammensetningen selv bygger krystaller om det sprekker. Hvorfor har ikke da alle bygg siden fulgt den romerske byggetradisjonen?

Dessverre forsvant den magiske betongoppskriften i Romerrikets kollaps. Jeg tenker ikke så ofte på Romerriket, men jeg undrer jo over hva slags flotte, bevarte bygninger vi kunne hatt stående. Hva slags nåtid hadde vi vært i dersom kunnskapen aldri hadde svunnet? Tenk om biblioteket i Alexandria aldri hadde falt. 

Forskning på den romerske betongen resulterte i at den tapte oppskriften ble funnet, så endelig kan vi lage en ny Pantheon. Vi har muligheten til å lage noe som kan vare lengre enn et samfunn, men vi lager noe som kun varer et menneskeliv. 

Et langt liv da, det skal sies. 

I litt eldre dager hadde telefoner, biler og bygg lengre holdbarhet, men i likhet med flere produkter i dag, produseres mye akkurat litt for dårlig. Denne planlagte foreldelsen gjør alt akkurat dårlig nok til at vi må kjøpe ny om ikke for lang tid, men ikke så dårlig at noen stiller kritiske spørsmål til produsenten. Før ble ting laget for å vare, men det tjener man ikke penger på.  

Hvilket futuristisk bylandskap hadde vi møtt om det bare hadde blitt bygd med romersk betong siden starten av vår tidsregning? I mine drømmer ville alt sett ut som Stavanger svømmehall. Eller Mat-Nat, for å gi en referanse som treffer geografisk nærmere. Eller det gamle regjeringskvartalet i Oslo, Y-blokka, tegnet av den avdøde arkitekten Erling Viksjø. Kunsthistoriker Tommy Sørbø hevdet forøvrig å ha telepatisk kontakt med Viksjø fra den andre siden. Sørbøe meldte at den avdøde arkitekten sa at rivingen var greit, fordi det fulgte funksjonalitetens prinsipp: Uten målbar funksjonalitet, har ikke bygget lenger livets rett! 

Jeg er helt uenig. Funksjonalitet og stil er ikke gjensidig utelukkende. Noe mister ikke sin funksjonalitet dersom det i seg selv kan fremkalle begeistring og furore i sin flotte og stilfulle egenarthet. Nei, tross slike utsagn har ikke engasjementet for betong, brutalisme og funksjonalisme gått dunken. 

Y-blokka falt, men verket av Picasso ble tatt vare på. Spør du meg var hele bygget verneverdig. Det var opprinnelig planlagt å frede «modernismens gjennombrudd» i Norge, som var Y-blokkas tidligere tittel, men det ble vel bare et bygg til slutt – slik som vårt kjære Sentralbad. 

Bergen kommune erstatter kulturminnebygg med «signalbygg». Utseendet skal tyde videre til byggets hensikt. Akvariets nye bygg, Verdenshavsenter, på Dokken går under et slikt navn, men det sto vel ikke i noe beskrivelse at det skulle være heslig. 

Det vi trenger er betong gjort riktig. Betong med karakter. Slik som Kalmarbygget, Sundtbygget og vårt kjære gamle Sentralbad. Ru med lange flater. Kraftig og kantete på en sexy måte. Lite dilldall og overflødighet. Struktur som føles så permanent og trygg, at jeg føler meg ivaretatt i en flyktig fremmedgjort verden. Kontrasten til det tilhørende glasset ville jo fengslet enhver i en mer lystbetont tilværelse. 

Nei, muligens er det bare jeg som er fortryllet av betong. Det var kanskje derfor jeg gråt den mørke kvelden 28. november 2023 i søken på en rimeligere pils.