En ung kvinne gikk bestemt langs en grusvei. Grusen knaste under føttene hennes. Hun hørte fuglene kalle på hverandre og tretoppene gynge i takt med vinden. Stien var hennes vante vei, hun trasket den daglig fram og tilbake i sine hverdagslige tanker. Langs stien lå en fjellvegg. En del av veggen så ikke ut som stein for den unge kvinnen. For tiden hadde en tanke grodd seg fast i henne, og gjort henne i ustand til å se stort annet: Det virket som noe gjemte seg bak fjellveggen.

Den unge kvinnen stoppet opp. Hun hadde stått her flere ganger, men hadde bestemt seg i dag for at hun skulle gå videre. Kvinnen tok et steg vekk fra stien, og nærmet seg fjellveggen. Hun ble mer og mer sikker, det hun så var ikke stein. Samtidig kunne hun kjenne blikkene i ryggen, som raspet i viljen og skapte en kvalme i margen Hun snudde seg og fikk se en samling av mennesker stående på stien, som så ut til å ha sett mot henne, men som nå struttet vekk i alle andre retninger. Sakte rygget hun bakover mot veggen, mens hun holdt blikket rettet mot den lille flokken, hun ville ikke at de skulle se henne. Steg for steg gikk hun bakover, og holdt hånden bak seg for å ta seg imot. Fingrene hennes fant noe mykt, det kjentes som stoff. Hun trakk det til side, og gikk inn i fjellveggen, fremdeles med øynene rettet mot menneskene.

Kvinnen la forhenget bak seg og snudde seg. Hun befant seg på innsiden av en stor mørk hule, hvis fjerneste ender var utilgjengelig for synet hennes. I midten av hulen suste en foss som fanget kvinnens blikk. Hun nærmet seg den, og så opp på den. Det kan ha gått minutter eller sekunder, tiden ble udefinerbar. Kvinnen holdt øynene på fossen, mens fugler fløy frem fra hulens ukjente kriker og kroker. Hun ville så gjerne se dem nøyere, men idet hun satte blikket på dem, forsvant de. Og jo lenger hun holdt blikket på ett sted, desto merkeligere ble omgivelsene hennes. Rundt fossen vokste det lysegrønn mose til, med planter som liknet små palmetrær om hverandre. Den golde hulen hadde blitt til en liten oase. Hun kunne høre hover som klakket, brølaper som hvinte, og sto der nokså rolig, med et lite smil om munnen, men med en jamrende tvil bakerst i henne. 

Bakken begynte å riste. Hun var ikke sikker på om det var et jordskjelv eller noe levende som skapte skjelvet, men det virket å nærme seg henne. Fuglene fløy tilbake til krokene sine, brølapene og hovene forsvant i larmen. Et uvær av lyd skingret i ørene til kvinnen som en dårlig stemt trompet, og trampene fikk ryggvirvlene hennes til å sprette i takt. Tvilen i henne ble elektrisk; hvis dette ikke var ekte, hva var? I redsel for at hun skulle bli trampet i hjel, brøt hun ut av sin fastlåste posisjon og hoppet til side.

Ingenting. Kvinnen så i retningen lyden hadde kommet fra, men det var ingenting der annet enn den golde hulen, hvis ende hun ikke kunne se. Hun la derimot merke til at hun lå i vann, den susende fossen viste seg å ende i en kulp. Den unge kvinnen fikk øye på noe lysende nede i kulpen, ja, trolig det som hadde fått hulen til å lyse opp til å begynne med. Hun vadet i vannet, som reiste seg opp til hoftene hennes, og tittet ned på lyset. Kilden hadde en merkelig form, som hun hadde sett så mange ganger før, men hvor var hun ikke sikker på. Ja, det var noe så kjent, et eller annet som virket så fortrolig, men allikevel så uklart. For å se nærmere, holdt hun pusten og stakk hodet under vann og ned mot bunnen av kulpen. Lyset skinte sterkt i de store, vide øynene hennes, hun kunne se figuren som lyset kom fra, og ble fortryllet. Her fantes ingen tvil, men endelig noe fast, noe hun kunne holde seg ved. Hun strakte armen ut, fingrene krummet seg rundt formen, hun hadde endelig funnet det, det var nydelig, det var –

Figuren forsvant. Et tungt dunk dundret gjennom fjellmassivet. Et mørke la seg umiddelbart over kvinnen og hulen, og etterfulgt av sjokket, flommet en uendelig tristhet inn i hjertet hennes. Kvinnen skrek det siste av pust hun hadde i seg og brøt opp av vannet, som fosset nedover kinnene og blandet seg med tårene hennes. Hun hadde blitt lurt. Med hele sitt vesen hadde hun trodd, men hun ble lurt og satt igjen i det beke mørket. Kvinnen berget seg opp av vannet og satte seg på vannkanten. Hun overga seg, hun orket ikke mer. Omsider kunne hun høre fossen falle bak henne, og i fortvilelsen la en varme omkring seg henne som et pledd. Hun tittet opp og fikk se hulens utgang, reiste seg og gikk bestemt mot den.

Sløret hang fremdeles foran hulen, og på avstand var det vanskelig å se gjennom det. Jo nærmere hun kom det, desto tydeligere ble det for henne; vevet, maskene, og ikke minst verden slik den så ut der utenfor. Kvinnen la fjeset helt inntil, og tittet ut. Noe i henne var endret, men akkurat hva, det var fremdeles uklart. Hun visste at hun omsider måtte ut, men bare for en liten stund ville hun stå der og se gjennom sløret.