«I dag møtte jeg en gutt som kommer til å bli drept».

Denne setningen skrev gravejournalist og forfatter Oscar Martinez i sin notatbok etter hans første møte med Rudi; et gjengmedlem som selv ikke visste om han var 14 eller 16 år gammel, og som hadde påskrevet seg en uoffisiell dødsdom. Han hadde bevitnet en politimassakre.

Historien om drapet på Rudi og de to brødrene hans er den røde tråden i den nylig oversatte boken De døde og journalisten, som Martinez var i Bergen for å presentere under Littfest. I boken reflekterer han samtidig rundt journalistyrket og forteller mindre historier som i sum kan bidra til å forstå et så lovløst samfunn som det salvadoranske. 

Liv uten muligheter

El Salvador er et land preget av gjenger, korrupsjon og politivold. Landets vei til å bli et av verdens voldeligste har røtter i den USA-støttede borgerkrigen på 80- og 90-tallet. Gjengene oppsto blant salvadoranske flyktninger i Los Angeles, som da de ble deportert til et land hvis krigens arr ikke hadde grodd, spredte seg på landsbygda. Frem til for et par år siden kontrollerte de rivaliserende gjengene Mara Salvatrucha 13 og Barrio 18 flere områder i landet ved å kreve inn skatter og skape usynlige grenser som kunne være livsfarlige å tråkke over. 

Ifølge Martinez blir man ikke gjengmedlem for penger, men for å få en annen rolle i samfunnet; å være noe, i et samfunn som ikke kan tilby andre muligheter. Han gjemte historien om Rudi i mange år fordi han ikke så nytten av å fortelle om noen uten håp, retning og muligheter. Rudi er jo bare en av mange.

 – Så innså jeg det interessante i det. Noen ganger åpenbarer verden seg på den måten. Det er bare et grusomt og desperat liv, et produkt av det grusomme samfunnet vi bygger, forteller Martinez.

God tid og fiksjon

Boken stiller flere spørsmål enn svar, og gransker hans virke som undersøkende journalist. Når stopper man? Endrer journalistikken noe? Brydde han seg? Og kanskje viktigst: Hva forstår jeg? 

– Utenlandske reportere kommer gjerne på «journalistisk safari», med en liste over hva de trenger. Alt fra «ansiktstatovering» til «liten jente i offerfamilie». Men de spør seg sjeldent: Hva forstår jeg? 

Martinez forteller at utenforstående ikke skjønner hvor vanskelig det er å få slike kilder. Han  og kollegaene i den dyptgående nettavisen El Faro (Fyrhuset) kan bruke flere år på én sak, for å få kilder i tale og forstå tilstrekkelig. 

– Jeg er en innbygger av to verdener: Den voldelige, der jeg jobber og som jeg prøver å forstå, og den privilegerte, hvor jeg kan fortelle om det. Jeg ser på meg selv som en oversetter av vold. 

For å opprettholde båndene til «den voldelige verden» tilbringer han mye tid der, og understreker igjen at nok tid til observasjon er et premiss for å kunne forstå og formidle komplekse situasjoner. 

– Jeg begynte karrieren i aviser som forsto journalistikk som å lage pizzaer, der noe skal produseres og leveres på en time. Hele den journalistiske verden bygges nå for å nekte oss tid, så mitt råd til alle journalister er: Kjemp for tid. 

– Hvordan formidler man slik vold på en måte som fanger hva det innebærer? 

– Jeg tror at en måte er å bruke den latinamerikanske cronica-sjangeren, som tar i bruk alle fiksjonens verktøy for å skrive sakprosa. Slik kan jeg forvandle kildene mine til komplekse mennesker i komplekse situasjoner. Ikke tegneseriefigurer, slik de ofte blir i den generelle pressen.

Å møte sårbare kilder

I boken skriver Martinez blant annet at kildene han møter nesten alltid er mennesker på bunnen av samfunnet, og sjeldent de med makt. De er gjerne ofre som kan ha mistet alle sine nærmeste, eller kilder som lever i boliger for vitnebeskyttelse eller andre gjemmesteder, uten andre å henvende seg til enn en journalist.

– Hva slags ansvar kjenner du på som journalist og som menneske i møte med kildene dine?

– Det er noe av det vanskeligste. Det eneste jeg kan gjøre er å være ærlig om at jeg skal fortelle historiene så godt som overhode mulig, selv om det tar flere år. Det er det jeg prøver å gjøre. Hvis noen tror at de kan redde noen som journalist, er de i feil yrke.

Likevel er det tilfeller han angrer på, selv om han tror det var det nødvendige for journalistikken. Han forteller at han for eksempel angrer på å ha overbevist Consuelo til å snakke, en dame som bevitnet politimassakeren der sønnen hennes ble drept. Politimennene endte med å få gå fri i rettssaken hun vitnet, og begynte å true henne fra den avdøde sønnens mobil. Hun ble nødt til å leve i skjul. Martinez tror livet hennes hadde vært mindre miserabelt uten hans innblanding.

– Jeg har måttet akseptere at journalistikken har begrenset virkning i et land med så høy grad av straffefrihet. Ting endrer seg aldri på den måten man ønsker. Det skjer alltid i mindre grad og i en annen rytme enn det man vil, sier han og fortsetter:

– Jeg må likevel være en hindring for maktinnehaverne. Selv om denne hindringen til tider er liten. 

«Verdens kuleste diktator» 

Siden Nayib Bukele ble president i 2019 har situasjonen i landet forandret seg drastisk. Etter at han i 2022 innførte unntakstilstand i landet som nå har vart i nesten to år, har Bukele klart å oppløse gjengene ved å fengsle rundt 70 000 påståtte gjengmedlemmer i rekordfart. Det har gjort ham enormt populær, til tross for kritikk for hans autoritære stil, beskyldninger om brudd på menneskerettighetene, og forholdene i de massive fengslene, som huser mellom 1.5 – 2% av befolkningen.

Den 4. februar ble Bukele, som i respons til kritikken har kalt seg selv «Verdens kuleste diktator», gjenvalgt som president i El Salvador. Fra talerstolen skrøt han av at det var det høyeste vinnerresultatet for et demokratisk valg noensinne, til tross for at den salvadoranske grunnloven forbyr gjenvalg. 

– For å bli gjenvalgt brøt presidenten 6 paragrafer i grunnloven. Med oppløsningen av gjengene kom samtidig oppløsningen av demokratiet.

El Faro har de siste årene blitt en av Bukeles fremste fiender, blant annet etter granskninger rundt presidentens forhandlinger med gjengene og uskyldige fengslede i forbindelse med massearrestasjonene.

– Vi har en president som har erklært krig mot journalistikken. Vi har ikke tilgang på informasjon, 22 av oss ble overvåket med det israelske spionprogrammet Pegasus, og vi har blitt beskyldt for hvitvasking.

I 2023 så Martinez og kollegaene i El Faro seg nødt til å juridisk flytte avisen til Costa Rica, selv om journalistene blir i landet. Flere land i Mellom-Amerika har de samme utfordringene, og ifølge Martinez finnes det nesten ikke journalister igjen i nabolandet Nicaragua. Han virker sikker på at fremtiden med Bukele bare vil bli verre.

– Slik jeg ser det har de maktkritiske i journalistene landet vårt bare to valg fremover: Eksil eller fengsel. Jeg vet enda ikke hva jeg skal velge.