Ahh, det var i de dager jeg var like vital som Herr Giske i midten av 50-årene, da det tøt blod ut av mine porer. En italiensk hane som passet på hønene sine fra de slaskete, men endog uskolerte gribbene – slik anså jeg meg selv. Det var de dager jeg oljet håret inn i grillfett og flippet burgerkjøtt som om det var en deltidsjobb, hvis du skjønner hva jeg mener.

Samtidig hadde jeg da grenser, og holdt meg for god for de, la oss si, mindre kompatible hønene. Men for all del, jeg er da helt for å sparke litt nedover, ikke tro at jeg fylte den stillingen som en hedersmann, og at jeg nøt likeså godt når de virkelig smukke med feilgrep våknet opp på mitt nivå! Men livet er begrenset, du er nødt til å gjøre deg opp en formening om hvilke høner du skal plukke med.

For å komme direkte til kjernen er spørsmålet: å ligge eller ikke ligge. Og med denne partikulære piken i mente hadde jeg særdeles vansker med å gjøre meg opp en mening.

Uten videre innføring i saken, befant jeg meg traskende i en skjønn hage sammen med denne vandrende manifestasjonen av mine kvaler. Piken og jeg hadde møttes ved en tidligere festlig anledning, hvor jeg hadde fått i meg for meget av de harskere druer og åpnet meg opp som en pipe om mine personlige foretak. Piken må åpenbart presist ha anslått min vitalitet og følsomme predisposisjoner, for da jeg våknet opp morgenen etter, for øvrig bare med noen fragmenter av forfesten i minne, var det med en avtale i min digitale almanakk.

Foruten denne avtalen, var det også en uggen følelse jeg hadde våknet opp med relatert til denne piken, som på samme måte som en uønsket skuldermassasje nå gjorde meg forlegen mens jeg gikk der i hagen. Hva var det jeg hadde plukket opp, mon tro?

Forsiktig anskuet jeg henne, og måtte skjule mine ytre tegn på vurderinger så godt jeg kunne. Nei, denne lumske følelsen kunne bekreftes, hun var nok ikke noen langsiktig veddeløpshest, hvis du unnlot å medregne hennes ivrige fortenner og imponerende pustemaskin. På den annen side var hennes bakende evolusjonært berettiget og absolutt verdt å videre fremavle.

Jeg ristet meg ut fra de sensoriske bedømmelser for å lytte etter mitt indre ekko av hva hun nå enn bablet om – et knep jeg for lengst hadde perfeksjonert. Det virket som hun var midt i noe resonnement om hennes nylig avdøde farfar. Slik de skravler. Jeg nikket dypt medfølende og rynket mine bryn for å speile en slags smerte, det skulle holde henne talende i gode ti minutter til.

Blikket vandret ut i luften, som om jeg var i dype tanker om hennes rynkete slektning. I fortrolighet må jeg meddele at jeg egentlig fikk øye på et par snertne piker, som jeg, hvertfall i en tidligere tidsepoke, hadde lyktes med å slenge på tjukken, og det samtidig! Bare se for dere det kaoset i bygdens velsyrnede kultur det ville skapt før i tiden, jeg takker vår myrdede herre for at kvinnene har blitt friere i dag.

Med all høflighet jeg kunne ansamle, struttet jeg mine lepper og validerte deres arbeid den siste kveld vi hadde møttes, før jeg vendte meg tilbake til skravla.

Enda et forbannet sentiment, men vel og merke av noe verdi denne gang. Hun meddelte at hun hadde kakao i sitt spiskammer, og ah, så godt det skulle smake etter en slik tur. Dessuten hadde hun om lag en time halvannen på seg, før hun måtte trave videre. Og du kan kalle meg narsissistisk, dekadent, motbydelig, ja påklage all min atferd, men forstanden er det ingen feil med; jeg tar da fanden meg et hint når det kommer slik rekende på ei fjøl.

Jeg la hodet på skakke, og med en undrende mine responderte jeg med en silkemyk varme i stemmen min: «Jaså, kakao sier du?», før samtalen således skled inn på hennes spor igjen, nå om en annen rynket slektning, og jeg ble etterlatt betenksom.

De naturlige spørsmålene falt meg inn: Hvordan hadde hun gjort seg på kjøkkenbenken? Ville hun klukke eller vrinske under akten? Til slutt, hvorvidt kunne jeg tåle skravlen etter at jeg var ferdig med mine anliggender? Usikkert, så aldeles usikkert. Og jeg gir da fem flådde gåser omledes hva andre skulle tro, spørsmålet her var, hva ville jeg mene?

Nei, trolig måtte jeg takke pent nei. Dette var ikke forretninger jeg kunne vikle meg videre inn i. Med høy sannsynlighet ville denne stakkars piken umiddelbart forelske seg i meg, og jeg vil skåne henne lidelsen av å bli neglisjert. Men fanden heller, hvor den ræven gjorde meg slibrig.

Vi ankom det jeg antok var hennes bolig, og før jeg fikk takket meg pent farvel åpnet hun gapet nok en gang: «Bli med inn, så ordner jeg kakao til oss straks!».

Denne gangen måtte jeg virkelig anstrenge meg for å ikke sprekke. Det varmet seg rundt beltestedet, som om kvaen kokte seg opp for hennes senere fornøyelser. Ennu var det like før jeg ble kvestet i to av denne grunnleggende emosjon. Herregud hvilke spill de leker med oss, å nevne kakao to ganger! For en kinky hoppe som fant det passende å overkjøre meg på en slik måte, den jævelen. Vi kunne likeså gjort det der ved entreen hennes, om det ikke var for nervene mine.

Jeg kunne så å si føle leppene hennes omkranse kjødet mitt, og forestilte meg den nærmest perfekte kontrasten etter mine fiker på hennes likbleke hud. Ren kunst skulle jeg gjøre ut av henne! Og klokka var ikke mer enn slagen 14.

Hun så undrende på meg, men jeg kunne se den forutfattede takknemligheten i de ellers så grå øynene hennes. «Visst fanden skal det drikkes kakao!», utropte jeg, til min fortvilelse noe skingrende, og valset over dørkarmen hennes. Nå var det ingen vei tilbake.

Men så straks jeg hadde krysset over, tiltok nervøsiteten. Hun hadde enda et slags psykologisk oversteg på meg, nærmest en hestesnute foran i dette spillet vi kaller kjærlighet. Jeg skled av meg mokkasinene og forespurte meg om å bruke klossetet. «Jeg er nødt til å gjøre meg klar», informerte jeg henne.

Jeg lukket døren etter meg og ekshalerte dypt ut. Det var ingen andre muligheter, jeg hadde ikke råd til å tape ansikt et øyeblikk mer. Jeg måtte benytte meg av et av de aller mest potente triksene for å vinne tilbake min dominans i et slikt delirisk hjem. Jeg strippet av meg alle klærne, ristet det lille trollet til live og spylte mitt ansikt rent for tvil. Hun kallet på meg: «Vi kan sette oss her inne i stuen!». Fanden hvor kåt hun var. Nu var min tid inne. Jeg tok sats ut døra, «it’s»- og hoppet fram mens jeg ropte «SHOWTIME».

Kvinnen hylte, før hun så forskrekket til sin side. En mann sto ved inngangen til stua og så særdeles opprørt ut, det kan ha vært faren hennes, eller kanskje det var noen hun hadde innlei– «Hvem i helvete er dette?», utropte mannen. Kvinnen hadde mistet pusten, men klarte omsider å hente den frem igjen og ytret: «Jeg aner ikke lenger! Dette var ikke min villeste fantasi. Han fortalte meg her fredag kveld at han var en av landets dyktigste eiendomsmeglere og lovet å hjelpe farmor med boligsituasjonen hennes, og det helt uten kostnad».

Fanden.