Jeg så på den svenske versjonen av Love is Blind for noen uker siden. En av de kvinnelige deltakerne møter opp med det hun selv kaller «smuss» i kofferten. Det er en bok med en forside du sikkert har sett før: heit mann og kvinne i mystiske omgivelser med en klar bismak av erotikk. Det fikk meg til å fundere: Hvorfor er hun så flau over lesestoffet sitt?
Det kan det være interessant å tenke på hva som gjør at vi (i stor grad) himler med øynene når vi ser omslaget til en bok i kiosklitteratursjangeren, fordi vi vet at det er hete skildringer i vente. Smuss og andre former for erotikk er en bred sjanger, som spenner over tid og rom (og helt sikkert flere dimensjoner). Fra Dekameronen til Wattpad-romanser: mange av våre mestselgende bøker gjennom historien er erotikk. Ikke uten kontrovers, selvsagt. I NRK-artikkelen «Hva vil kvinner ha? Okkultisme + mykporno» skrives det om forfatter Margit Sandemo sin bestselgende serie, Sagaen om Isfolket. Mange har ristet på hodet i avsky, fordi «det er jo så mye annet man burde lese enn det tullet». Antakelsen er videre at man bør lese andre, mer intellektuelle bøker. Men er det egentlig riktig å avskrive Sagaen og dens litterære familie? Og hvorfor tar vi ikke bøker som dette på alvor, når de har så høye salgs- og lesertall?
Det forbudte
Er det ikke nettopp noe med det forbudte som er tiltrekkende? Når Norge topper verdensstatistikken i one night stands er det ikke lenger like mye stigma knyttet til sex. For ikke å nevne legalisering og rettighetskamp! Hvis det ikke var for alle som har kjempet for likestilling og LHBT+-rettigheter hadde vi sikkert fortsatt byttet rundt på samme kopi av Syndere i sommersol.
Tradisjonelt sett har kristendommen diktert mange av våre skikker og idealer: ekteskap, monogami, rene tanker og et fokus på sex som synd. I 2024 har kristendommen fjernet seg fra mange aspekter av våre intime liv, men vi ser fortsatt på smuss eller snusk som mindreverdig litteratur. Er det fordi det er for folkelig? Er det fordi det er skrevet av kvinner, og for kvinner?
Fantasidimensjonen
Det er ikke mange år siden det var vanlig å forby bøker for sine eksplisitte skildringer. Grunnlaget for dette var at man skulle unngå en ødeleggelse av uskyldige sinn og stanse fordervelsen av et stadig mer syndig samfunn. Dette var sterkt preget av kristne verdier: Selv tanken på å synde var en synd, for tanker kunne jo være en inngangsport til handling. Både Lady Chatterleys elsker, Madame Bovary og Sangen om den røde rubin var forbudte, erotiske bøker. Selv om de i dag virker rimelig harmløse, var det hard kost på den tiden de kom ut: De oppfordret til å tenke på sex. De dannet grunnlaget for en hel fantasiverden.
Fantasiens rolle i det erotiske blir tydelig når man må lese seg langsomt gjennom skildringer og være en billedkunstner i eget hode. Og hva er mennesker, om ikke drømmere? Taylor Swift skrev kjærlighetssanger før hun selv hadde opplevd det, og Jane Austen skrev bøker om forelskelse og bryllup som (angivelig) evig singel. Selv uerfarne 14-åringer skriver overraskende gode skildringer av sine avkledde idoler i One Direction på internett. Det er dette tankeslottet som erotisk litteratur representerer.
Kiosklitteratur
Sagaen om Isfolket kan regnes som det man typisk kaller kiosklitteratur. Med 47 bøker i hovedserien er det lite sannsynlig at man kan finne opp hjulet på nytt hver gang. En stor del av kritikken er derfor rettet mot formularet til bøkene: det gjentakende handlingsforløpet og påfølgende konsekvenser. Når man blander inn overnaturlige elementer som djevler og satanistiske menn, blir det som oftest ikke tatt like seriøst som romaner skrevet i realistisk stil. Allikevel er dette også en stor bit av seriens suksess. Å kunne fortsette å lese historien til kjente og kjære karakterer, særlig når man vet det kommer til å gå sånn høvelig bra med dem, er jo veldig underholdende. Når de i tillegg begynner å ligge med hverandre – hva er bedre enn det?
Så må vi snakke om 50 Shades of Grey, bokserien som startet som en Twilight-fanfic. 50 Shades kvittet seg med vampyrene, men beholdt de underutviklede karakterene. Bokseriene har til felles at begge etablerer et kulturelt skille i vår tid. Twilight-serien ga tenåringsjenter sin rettmessige plass i medieverden. Den ble et levende bevis på at det er verdt å produsere filmer, tv-serier, bøker for denne demografien. 50 Shades of Grey gjorde det samme for erotisk litteratur og eldre kvinner, som kan forklare de astronomiske salgstallene serien har: De er skrevet for kvinner, og ofte av kvinner. Kjøpekraften finnes åpenbart for denne typen litteratur, uansett hva man personlig må mene om dem.
Hva vil vi ha? Likestilling?
Både i Sagaen om Isfolket og i 50 Shades of Grey er det maskuline og veldig bestemte (les:dominerende) menn som inspirerer fantasiene. Disse bestselgerne representerer ytterpunktene av det typiske det vi anser som klassisk femininitet og maskulinitet. Ømme, dyktige kvinner som møter hardbarka, muskuløse mannfolk som bestemmer over dem. Kvinnene hengir seg til dem, tidvis kommandert til å oppføre seg. Av og til kan situasjonene minne mer om overgrep enn om sex som er ønsket og gjensidig. Ikke nødvendigvis det vi ser for oss at kvinner ønsker seg i dagens samfunn. Og kanskje er det akkurat derfor disse bøkene fortsatt selger godt: Det er en verden som helst ikke skal bli til virkelighet, men som kan eksistere mellom to permer som vi selv velger å åpne.