En gang iblant ser jeg meg nødt til å få litt fred fra denne asfaltregnskogen, med alle dens tråder og knapper, som strammer meg inn og fester meg fast. En tidvis komfortabel drakt, som holder en varm og trygg, men som man i ny og ned må bryte seg ut av for å kjenne på virkelig nærhet. Så for å få litt etterlengtet fred fra byens mas, og med innbilningen om at jeg skulle dra opp hvaltanker fra langt nede i dypet, dro jeg oppover og østover mot de golde fjell. Lite visste jeg at det skulle bli et eventyr uten like.

Nei, søren heller, bare glem det. Turen var helt grei, adekvat som man så fint sier i psykiatrien. Det blir jo som regel ikke noe ellevilt eventyr. Men akkurat som alle andre ferier, er de best før og etter, og svinger i minnet ettersom humøret og fantasien finner det passende. Og bevisst eller ei, så formes det noen bilder som man henger opp i sin lille hule. For hva? Å fremheve ego? For å holde den generelle eventyrlysten oppe? Det får bli et mysterium enn så lenge.

Så vet du hva? Det var, nå som jeg bare fikk kjent litt ordentlig etter, og kaffen fikk fungere, en ganske intens affære.

Noen hundre kilometer østover dro jeg på meg ski og sekk, og for alene ut i den lumske tåken mot en liten koie, der jeg skulle tilbringe seks dager alene. Jeg gikk uthungret og døsig, ikke fordi jeg flyktet fra Nazister, men heller fordi jeg ville bruke fasten som et middel for å komme meg nærmere naturen, før jeg senere skulle fråtse i varer jeg hadde plukket fra hyllen på REMA. Nansen ville fnyst av meg, og kanskje jeg måtte bedt ham spytte meg i trynet for å kjøle ned denne postmodernitetens skam jeg til tider føler sånn på. De gamle heltene løp en reell risiko og utforsket det radikale ukjente. De gikk med kvister på beina i månedsvis, hadde verken GPS, nødnumre eller langtidsmeldinger av været. Hva faen er det jeg kan bevise?

Vinden føyk mot tommere rom nede i dalen bak meg, og ble sterkere for hvert minutt jeg gikk. Om Nansen hadde sett hvor redd og liten jeg følte meg, ville hans gjenferd muligens vist noe empati. Over meg hang fjelltoppene som digre krokneser, med vide, ustelte porer fylt til randen med snø. Et grånet ansikt av påskens lovnader, svøpt i et slør av seig tåke, som beskuet mine motivasjoner. Bak meg lå sulten som en taggete pulk, og fra dens raspelyder prosederte døden fornedrende haiku i øret mitt.

stæren narret deg
ned i Lokes grønne brønn
for sent å snu nå

Eller, det skal sies, jeg hørte aldri noe haiku, så rar er jeg ikke. Kampen mellom følelser og fornuft utspilte seg likevel i meg som i et oldtidens amfi, og fant kraft i at det hele kunne ende i en stor tragedie. I ettertid var jo denne indre stormen åpenbart bare tull, en hyperbolsk fortelling konstruert for å sende meg og mine edle kjemiske reaksjoner tilbake til det forutsigbare. Jeg hadde hele dagen på å gå seks usle kilometer i slak oppoverbakke, stien var kvistet og sekken fylt av masser av mat og drikke. Allikevel hadde det emosjonelle varslingssystemet blitt inflammert, og det verket i alle kanter av bevisstheten min, som skrek at jeg skulle dra hjem. Ikke faen om du skal tilbake til det trygge, dette er jo det du har villet i ukesvis! smalt det. Jeg er enda ikke sikker på om det var følelsene eller fornuften som snakket til meg. Summen av alle stemmene, som trakk i hver sin retning, resulterte i en ekkel apati mot livet selv. Desperat trakk jeg inn erindringer om venner, familie, fortellinger jeg likte å le av; alt for å trygge meg, men det flagret forgjeves som en blek fille foran meg. Jeg sto igjen som en passiv tilskuer til nedslaktningen av alt jeg tidligere fant skjønt.

Omsider kom jeg opp til hytten, la fra meg utstyr og fyrte opp i kakkelovnen. Jeg satt meg ned på krakken, hørte vinden banke i veggene, så inn i flammene og kjente absolutt ingenting mens jeg ventet på mitt neste måltid.