Torsdag 23. mai fikk Stoff være med og et nattevakt på Camp Falastin, som er en del av en verdensomspennende propalestinsk studentbevegelse. Studentene har satt opp telt og camper utenfor universiteter rundt om i verden. I Bergen finner du dem rett foran UiBs rektor Margareth Hagen sitt kontor: på Muséplassen 1, som nå er prydet med palestinske flagg og skilt med «no zionists» ved inngangen til hovedteltet.
Christiestøtten, statuen av stortingspresident og eidsvollsmann Wilhelm Frimann Koren Christie, som står der for å minne oss om da Norge fikk sin suverenitet, bærer også det palestinske flagget.
Camp Falastin har fem krav, koordinert med resten av den norske bevegelsen:
- Fordømmelse av israelsk okkupasjon, apartheid, etnisk rensing og folkemord mot Palestina.
- UiB må innføre en akademisk og økonomisk boikott.
- UiB må legge press på samarbeidsinstitusjoner for å avslutte all samarbeid med israelske institusjoner.
- UiB må tilrettelegge ressurser for å hjelpe med å bygge opp palestinske utdanningsinstitusjoner som har blitt totalt ødelagt under israelsk okkupasjon.
- UiB må tilby stipendiat og tilrettelegge tilgang til nettbaserte læringsressurser for palestinske studenter som har mistet all tilgang til utdanning og til fakulteter som har mistet sitt levebrød som følge av israelske angrep.
Troublemakers
Bevegelsen kom til Bergen klokken ni på morgenen 2. mai. Da var de kun fem-seks, nå er det over 60 personer som aktivt bidrar i leiren. Da de først begynte, fikk de beskjed av UiB om at de kunne ha demonstrasjon, så lenge de ikke satte opp telt. Naturligvis ble det «motsatte gjort.
– Vi er «troublemakers», sier Muhamed Owed med et smil. Muhamed er poet og aktivist fra Palestina.
De fikk først tillatelse til å være der i to uker, men de kommer til å bli værende så lenge kravene ikke er oppfylt. Vi spør hva UiB gjør med saken, og til svar får vi høre at vektere i blant truer med å ringe politiet, men at de ikke faktisk dukket opp før på 17. mai. Da nektet de nok en gang å flytte seg, og politiet måtte til slutt gi opp. Alle som er her nå er villige til å bli arrestert for saken, men det er ikke forventet av deg om du har lyst til å bli med.
Hvordan bidra?
Museumsplassen er travel når vi deltar på allmøte. Blant planlegging av aksjoner, boikott og aktiviteter suser el-sparkesykler og biler forbi. De fleste enser oss ikke, men noen ganger stopper en nysgjerrig forbipasserende opp og titter lengtende inn i leiren. Kanskje de også har lyst til å bli med?
Det er leirens store spørsmål: Hvordan trekke til seg flere folk? For de vil ha folk, og uansett om du kan hjelpe mye eller lite, er du hjertelig velkommen.
– Bortsett fra om du kommer med boller. Vi har alt for mye boller, spøker Emilie Østebø, en av mange som har teltet der i litt over tre uker.
Alt av arrangementer annonseres på instagrammen deres, @aktivisterforpalestina, og de står hver dag på stand på studentsenteret. Men aller helst, om du er interessert, vil de at du stikker innom.
Leiren har både lesesirkler og øver til eksamen sammen. Til neste lesesirkel skal essayet Imperialism, Zionism, and Reactionism in the 21st century av Hassan Harb leses. Frykt ikke om du ikke har det liggende, alt som skal leses printes ut og leses sammen blant hengekøyer og campingstoler.
Ved middagstid bevitner vi hvor mange som støtter saken på ulike måter. Vi får mat disket opp av Palestinske Bestemødre, i tillegg til en vegetarlasagne noen andre har kommet med, og palestinsk cola fra eierne av grønnsaksbutikken Mango (forøvring mye bedre enn boikottlista Coca Cola).
Det hele virker som en gigantisk, utradisjonell familie, men når vi spør om hvor lenge folk har kjent hverandre svarer de fleste maks en uke. Det tar ikke lang tid før jeg selv føler at jeg har smeltet inn i familien mens vi hjelper til med å rydde og vindsikre bannere med påskriften «UiB supports genocide».
Lysglimt, kjærlighet og håp
Plutselig befinner vi oss midt i en intimkonsert. Vi danser, synger «Leve Palestina, krossa sionismen» av bandet Kofia, og «Fri Palestina» av Honningbarna. Muhamad leser også opp et dikt han har skrevet. Camp Falastin er et lysglimt i en ellers mørk verden, og lysglimtet er kjærlighet. Her finner man håp om et fritt Palestina.
De sa, gå vekk herfra
De gravde en hule i ansiktet
De marsjerte over kroppen min
De plantet en kule i hjertet mitt
(Utdrag fra Fremmede Soldater av Muhamed Owed)
– Det varmer hjertet mitt at folk fra forskjellige nasjonaliteter og med ulik bakgrunn står sammen og krever akademisk og økonomisk boikott, forteller Bisan Alamleh.
Hun er fra byen Hebron i Palestina, og kjente seg maktesløs før oktober, men sammen med Camp Falastin føler hun at hun gjør noe for landet sitt. Nå som Norge har anerkjent Palestina som land, er håpet enda sterkere.
– Jeg er veldig stolt. Det har blitt en del av identiteten min. Jeg kan nå si at jeg er Bisan, palestiner og var en del av Camp Falastin.
«God natt, og drøm om frihet»
Når det hele roer seg, begynner nattskiftet. Hver natt er det alltid noen som sitter våken i leiren og passer på, og denne gangen er det to Stoff-journalister blant dem.
Vi broderer, strikker og deler historier. Muhamed har laget arabisk sort te, og jeg har hentet min egen kaffekanne, da den som allerede var i leiren ble knust under dagens konsert. Nok en gang suser el-sparkesykler forbi, men denne gang med litt mer beduggede førere. Nå er det vi som ikke enser de fulle menneskene som sjangler forbi, bortsett fra en fyr som både ville vise sin støtte og diskutere litt. De vi sitter sammen med er godt vant til nattevakt, og lar seg ikke stoppe av at de har eksamen. Når skiftet er over drar de rett til lesesalen for å lese til eksamener i historie, farmasi eller til grunnskoleutdanningen.
Andreas Gjøsæther Jensen er ikke student, men bidrar gjerne som nattevakt. Det er her han kan hjelpe til.
– På slutten av hver nattevakt sier vi alltid «god natt, og drøm om frihet». Det er den setningen jeg knytter mest til denne campen.
Vi spør om hvorfor de sier frihet istedenfor fred, og blir fortalt at det er ingen fred uten frihet. Og nå kjemper vi for frihet til det palestinske folket.
På forhånd hadde vi blitt fortalt at nattevakten ofte styrker relasjonen, og man så samholdet vokse tydelig fram ut i de sene nattetimer. Det er lenge siden vi har vært borti et slikt fellesskap som hos Camp Falastin, der du blir møtt med åpne armer.
Når vi til slutt pakker sammen sakene våre klokken fire på natta, vinkes vi ut av campen, og det siste vi sier til hverandre er «god natt, og drøm om frihet».