Stortinget har i lang tid fått styre klimapolitikken selv, uten innblanding fra domstolene. I 2021 sa Høyesterett, i det som ble kalt Klimadommen, at oljeboring i Barentshavet ikke var i strid med den grunnlovfestede retten til et godt miljø. Nå kan en ny dom fra den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) endre på dette. Sveits ble nemlig dømt for brudd på menneskerettighetene, som følge av at de ikke overholdt klimaforpliktelsene sine. Ettersom Norge har signert den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen, vil dommen også bli veiledende for norske domstoler. Dermed kan Norge nå potensielt bli felt i retten dersom de ikke fører god nok klimapolitikk.

Hva skjer når domstolene legger seg opp i storpolitikk? Stoff har pratet med jusprofessor Jørgen Aall, Rødts Mímir Kristjánsson og MDG-leder Arild Hermstad for å høre hva de tenker.

Hva har skjedd?

– Jeg tror veldig mange hadde gjettet at dette var noe EMD ikke ville tørre å ta tak i.

Jørgen Aall er professor ved det juridiske fakultet i Bergen, med spesialisering i menneskerettigheter. Han snakker om dommen fra EMD der Sveits ble felt for å ikke oppfylle sine klimaforpliktelser. Han forklarer at mange i fagmiljøet trodde EMD ville la være å legge seg opp i klimapolitikk, ettersom dette tradisjonelt har vært politikernes bord. 

EMD pålegger nå statene å vedta generelle bestemmelser som fastsetter en tidslinje for å oppnå karbonnøytralitet. Videre skal de definere tidsfastsatte mål for utslippsreduksjoner, etablere ordninger for å påvise måloppnåelse. Man må også ha løpende oppdatering av målene i samsvar med beste tilgjengelige kunnskap. Det stilles dessuten krav til at utformingen og gjennomføringen av lovgivning og tiltak er gjort i god tid og på en hensiktsmessig og konsistent måte.

Kort fortalt: Hvis ikke statene fører skikkelig klimapolitikk, risikerer de å bli dømt.

Vi spør Aall om han tror dette vil føre til at også norske domstoler vil komme til å kontrollere regjeringens klimapolitikk.

– Vi hadde jo vår klimadom for fire år siden om oljeleting i Barentshavet. Med utgangspunkt i EMDs praksis på den tiden syns jeg ikke at det var så overraskende at Høyesterett gjorde som de gjorde, og sa at dette primært var politikernes bord. Men den ferske EMD-dommen medfører en endring.

Aall forklarer at det Sveits ble dømt for, var at den overordnede klimalovgivningen deres hadde hull og generelt ikke var god nok. Hvilke typer utslipp staten svarer for, er ikke fullt ut avklart i dommen. Men det kan ikke utelukkes at for eksempel utslipp som følge av oljeeksport nå kan bli utsatt for større kontroll av domstolene.

Rettsliggjøring

Hvis man skal zoome litt lenger ut fra klimasaken, er det en tendens at domstolene går mer og mer inn på det som tidligere har vært politisk?

– Det er mange som har det inntrykket. Det har vært flere maktutredninger opp igjennom som har pekt med en viss bekymring på rettsliggjøring. En av disse maktutredningene kom i 2003. Jeg husker jeg stusset over kritikken allerede den gangen. For hvem er det som har gitt rettsreglene? Det er politikerne. Det går litt tilbake til samme poeng som i EMD-dommen. I den grad politikere vedtar rettslige forpliktelser (slik de har gjort ved bl.a. Parisavtalen når det gjelder klima), så er det jo ikke unaturlig at de som har kompetanse til å kikke nærmere på innhold i disse, nemlig domstolene, føler at det er deres sak å sjekke om de forpliktelsene etterleves.

Aall mener at politikerne i dag har, eller snarere har gitt seg selv, mindre spillerom enn før, på grunn av mengden rettslige forpliktelser de har vedtatt.

– Den rettslige bindingen skyldes altså ikke at dommerne har vært «skurkete» og tiltatt seg kompetanse. Det skyldes først og fremst at politikerne har vedtatt flere og flere rettslige forpliktelser som binder dem selv.

Demokrati i knipe?

Aalls analyse får støtte fra MDGs partileder Arild Hermstad. Han mener at når politikerne tar på seg klimaforpliktelser, er det helt nødvendig at de ansvarliggjøres for brudd på dem.

– Nå har Norge vedtatt en grunnlovsendring som skal sikre folk retten til et godt miljø, men så løper det masse politikere rundt og sier at dette må kunne bestemmes politisk likevel. Da burde ikke de samme politikerne ha vedtatt lover, eller skrevet under på internasjonale avtaler, hvis de ikke mente alvor. Derfor er det veldig viktig å få prøvd dette juridisk, og vise at man ikke bare kan signere på grunnlovsendringer og vedta lover uten at det får konsekvenser for hva politikerne kan gjøre etterpå.

Stortingsrepresentant for Rødt, Mímir Kristjánsson, er mer bekymret for utviklingen enn Hermstad. Han ser med stor skepsis på det han mener er en tendens til at domstolene får mer å si i politikken. Han trekker frem at både lakseskatten, regulering av bemanningsbyråer og formueskatten har blitt forsøkt felt hos domstolene.

– Dette er en del av en utvikling over tid der vi får stadig flere internasjonale konvensjoner, og stadig mer frimodige forsøk fra rettsvesenet og andre på å overstyre politiske vedtak. Det forrykker balansen mellom statsmaktene sånn at stemmesedlene får mindre å si. Da får jussen mer å si, og også pengesedlene. For det er ingen tvil i verden om at økonomiske ressurser har betydning for hvem som kan få ting prøvd for domstolene.

Kristjánsson mener at dette standpunktet også må gjelde for klimapolitikken.

– Generelt er jeg nok skeptisk til klimasøksmål. Det er litt i kollisjon med Rødt, som gjerne vil ha en egen klimadomstol. Hvis man skal være prinsipiell, så mener jeg at også søksmål du er enig i av og til må ligge. Målet her er å ta vare på det folkevalgte elementet.

Kristjánsson erkjenner også at klimasaken skiller seg ut som en eksistensiell trussel for alle på kloden. Likevel tror han ikke rettssalen er riktig sted å løse denne typen spørsmål. Han mener at domstolen fungerer godt til å løse konflikter mellom enkeltindivider- og grupper mot staten. Evnen deres til å løse fordelingsspørsmål og mer overordnede spørsmål som klima, er han mer skeptisk til.

– Da får du fort det problemet at du bare får en folkelig rekyl eller et folkelig sinne mot det, og at da er du like langt.

I likhet med Kristjánsson mener Hermstad at det er noen politiske felter som bør holdes unna domstolene. Han er for eksempel skeptisk til avtaler som gjør at internasjonale selskaper får rettigheter overfor enkeltland. Klimasaken mener han likevel står i en særstilling.

– Klimasaken handler jo om å beskytte barn og våre etterkommere, eller de mest sårbare som kanskje ikke har stemmer. De internasjonale avtalene er med på å få dette frem. 

Voksende forpliktelser

Noe som er spesielt med at Sveits ble felt av EMD, er at menneskerettighetskonvensjonen i utgangspunktet ikke gir grunnlag for å håndheve klimaforpliktelser. Domstolen løste dette ved å si at Sveits, gjennom sin mangelfulle klimapolitikk, hadde krenket retten til privatliv. Man utvidet altså omfanget av de rettighetene som lå i konvensjonen.

Kristjánsson mener spesielt denne typen utvikling er skummel i et demokratiperspektiv.

– Jeg er jo også for de klassiske menneskerettighetene. Men nå får vi en stadig økende katalog av ulike former for menneskerettigheter og grunnlovsrettigheter som også anvendes politisk. Det er ganske åpenbart for meg at da politikerne i Norge vedtok denne retten til miljø, så ingen for seg at dette skulle stoppe konkrete oljefelt. Selv om det ikke har skjedd ennå, så er poenget mitt at man har fått en galopperende vekst i denne utviklingen. Når man ser dette må man som politiker skjerpe seg dithen at man ikke bare heier på alle søksmål som handler om seg selv, for disse tingene skal egentlig ikke høre hjemme i rettssalen.

Hermstad på sin side mener det er helt nødvendig at innholdet i denne typen avtaler utvikler seg. Han påpeker at internasjonale problemer trenger en internasjonal løsning, og at det ikke er så langt fra de klassiske menneskerettighetene til klimaspørsmålet.

– Mange av de problemene verden står overfor i dag er globale problemer, som vi må løse sammen med andre land. Da er det i mange tilfeller helt nødvendig å utvikle lovverket videre, basert på de traktatene og de avtalene man signerer på. Alle er jo enige i at direkte brudd på menneskerettighetene er noe vi ikke skal drive med. Miljørettigheter ligger jo i forlengelsen av menneskerettighetene. Hvis enkeltland gjør ting som går på bekostning av individers mulighet til å leve gode liv og ha et rent miljø, så tenker jeg at jussen spiller en viktig rolle med å ansvarliggjøre de politikerne. Også når jussen utvikler seg i form av en avtale som er inngått for lenge siden.

Kan jurister noe om storpolitikk?

Kristjánsson stiller også spørsmål ved om domstoler har den kompetansen man ønsker når man skal ettergå storpolitikk. Han påpeker at rettssystemet er godt egnet til bevisspørsmål i konkrete saker, men stiller seg tvilende til om de har kompetanse til å ta større politiske vurderinger.

– Jeg synes det er underlig at jurister skal gå så dypt inn i sånne ekspertområder når de i utgangspunktet ikke er eksperter på norsk klimapolitikk eller klimagassutslipp generelt. Når spørsmål blir veldig kompliserte, så mener jeg de demokratiske mekanismene er bedre, fordi de representerer bredere folkelige interesser enn det en domstol er i stand til.

Professor Aall er enig i at politikere vil kunne ta andre typer vurderinger enn jurister. Likevel påpeker han at det er helt vanlig for domstoler å ta stilling til kompliserte faglige spørsmål. Etter hans mening er klimaspørsmålet godt nok dokumentert for at jurister kan ta stilling til det.

– Bare tenk på alle de komplekse spørsmålene dommere skal ta stilling til i en ordinær rettssak, enten det gjelder årsakssammenheng i erstatningsretten eller tilregnelighet i strafferetten. Dommere har ansvar for å avgjøre slike spørsmål, men vil ofte måtte hente inn sakkyndig kompetente som forklarer seg først. Det er jo litt parallelt i klimasaken hvor verdens fremste eksperter har uttalt seg og konkludert. Det er klart at en jurist har forutsetning for å ta stilling til det materialet. Det er jo egentlig den typiske arbeidsmetoden for en dommer.

Uklar fremtid

Dersom domstolene i større grad ettergår politiske avgjørelser, er det vanskelig å tenke seg at det ikke påvirker hvordan politikken utformes. Kristjánsson er redd for hva som skal skje hvis denne utviklingen fortsetter.

– Det er jo to ting som kan skje. Vi ser nok tegn til begge deler i Europa, og jeg vet ikke helt hva som er farligst. Det ene er at man får et velgeropprør av ulike slag hvis det innføres politikk ovenfra og ned gjennom domstolene, av organer som for eksempel EU og EØS. For eksempel får vi nå sannsynligvis det mest eurokritiske EU-parlamentet vi noensinne har hatt i Europavalget. 

Kristjánsson mener den andre tendensen man ser, er at folk slutter helt å stemme. 

– Denne trenden ser man allerede i alle vestlige land. Valgdeltakelsen går ned, partiene mister medlemmer, og det folkevalgte rommet blir mindre.

Hermstad deler ikke denne bekymringen.

– På veldig mange felt er man jo allerede bundet som politiker. Man har et handlingsrom, men det er veldig mange ting man ikke kan gjøre politisk fordi man har forpliktelser. Med flere forpliktelser er det desto viktigere at man stemmer. Da kan man finne ut av de beste løsningene innenfor de rammene politikerne tidligere har vedtatt og gått med på. Da er det viktig at politikerne ikke skylder på juristene eller på domstolene, men heller diskuterer hva vi kan gjøre med dette og hvordan vi kan få til god politikk.

Han sier videre at klimaendringene er en fysisk realitet man uansett ikke kan unngå.

– Poenget er jo at både klimaendringene og naturkrisen utgjør helt reelle restriksjoner på hva vi kan gjøre. Det å late som om de ikke gjør det, det er jo det som har vært problemet i miljøpolitikken i lang tid. Det er jo ikke domstolene som er problemet her, du kan like gjerne si at atmosfæren er et problem, fordi den ikke klarer å ta imot mer CO2. Det er noen fysiske realiteter politikerne må ta innover seg.