Går du langs Vestre Torggaten, og nærmer deg nummer 14, midt mellom de to inngangene til Coop Extra, kan du få øye på et skilt hvor det står «bøker til salgs» skrevet med svart tusj på en enkel, hvit bakgrunn. For tiden står det et stillas foran bygget, som under pandemien var i fare for å rase sammen etter at en nabo forsøkte, på mistenkelig vis, å renovere kjelleren. Grunnet denne hendelsen må man, inntil videre, smyge seg gjennom en inngjerdet korridor for å komme til lokalet. I vinduene bakom metallrørene henger det et dusin utvalgte bøker, og på murkledningen er det festet et gullfarget skilt som vitner om at en viden kjent konditor Kjell Berentsen en lang periode holdt til i dette bygget.

Profileringen av Reigstad Antikvariat er mildt sagt beskjeden, men har i kontrast til de mer masete bokhandlerne en innside med større potensial. Litt som gutten med de søkende øynene i skolegården, som hvisket til seg selv i håp om at noen ville høre om hans idealer. De fleste spaserer forbi og enser knapt dens eksistens – de har sine egne gyldne prospekter å streve etter. Som er forståelig. For min egen del var det ikke et valg, men en skjær tilfeldighet som presset meg inn i denne merkelige verdenen. Og etter en rekke visitter begynner jeg å lure på hva det er som gjør at jeg stadig gidder å vende tilbake.

Hovedrommet har en behagelig rosa tapet, med romantiske landskapsmalerier og andre rariteter som skaper et hjemmekoselig preg. Duften er slående og gammel, et antikvariat verdig, og får meg til å undre over hvordan så mange steder kan lukte tilnærmet det samme. Sitter det i veggene, hyllene, i bøkene? Kanskje det er alt blekket, og de magiske ordene som hviler med åpen munn mellom lagene, som deler ånden sin med rommet. Men jeg bryr meg da ikke om hva det lukter, eller hvordan det ser ut! Det sensoriske skvipet tar jeg for gitt, det er noe av det som skiller meg fra dyret: Jeg kan ruminere om indre bilder og prokrastinere en håpløs framtid jeg til tider er nødt til å se for meg. Det må da være noe mer som styrer meg akkurat hit?

Jo, alle bøkene! Det beskjedne skiltet taler sant, det finnes bøker der inne. En imponerende bred samling av norske og internasjonale klassikere, filosofisk tungskyts, historiske og illustrerte verk. Den omstendelige samleren kan også finne sjeldne førsteutgivelser og sære bøker som har gått ut av trykk. Her må Osloværingene trolig igjen dra vestover for å finne rikere historie. Men jeg er ingen samler, og mesteparten av bøkene jeg er ute etter kunne jeg trolig bestilt fra en kommersiell aktør, vel å merke uten lukten. Det må være noe annet som drar meg til Reigstad Antikvariat. Kanskje menneskene?

For det er ikke bøkene, tapeten eller lukten som møter deg først, men smilet til ekspeditøren som sitter godt plantet i sin kontorstol. Dette er kanskje den største merverdien antikvariatet tilfører, en god innføring om boken, forfatteren eller temaet du vil utforske, fra en ivrig bokelsker. Ikke vær bekymret dersom assosiasjonene hans løper løpsk, det er bare et tegn på engasjement. Nevner han den universelle sjel, politikk og sine kroppslige tilstander i en og samme setning, har du mye godt i vente. Og stiller du et oppfølgingsspørsmål, kan metallrørene utenfor få stedet til å minne om en midlertidig fengselscelle – du kommer ikke ut på en stund. 

Men dette er jo bare hyggelig, og kanskje grunnen til at mange kommer innom antikvariatet – det blir en møteplass for de spesielt interesserte. Foruten den blide ekspeditøren, kommer det alle slags eklektiske landstrykere innom antikvariatet for å se etter bøker eller ta seg en prat – forfattere, kunstnere, professorer, studenter, satanister og andre vantro. Ryktene sier at det er flere sinnsforstyrrelser innom i løpet av en uke enn det er sjangere i hyllene, over 100 år med ensomhet aggregert i de besøkendes vegger.

Men til tross for diagnosene er det få merkelapper å se – heller en multippel av krefter som forteller morsomme historier og utbroderer teorier om sin verden. Utsagn om geniale bankmenn som har kommet i klemme med banken, ambisiøse langhalser som har måttet trykke hodet ned i jorda, eller tirader om hvordan debattkulturen er i ferd med å koke i stykker under overopphetede emosjoner, alt blir slengt mellom de rosa veggene. Men om du nå forventer å besøke en våryr dyrehage, bevitne et prøvespill for en bipolar rolle i den lokale psykiatriske klinikken, eller inngå i transcendentale samtaler hvor man får klappe på tingene-i-seg-selv, vil du bli skuffet. Mest sannsynlig sitter der et par halvslitne karer som ljuger om gamledager. Det er ofte slik hverdagen ser ut. Men du vet aldri hvor du ender opp, det er det som er spennende.

For like mye som føttene våre forsøker å forutse hvor bakken vil opptre under oss, prøver de høyere fakulteter å forutsi det sosiale og kulturelle landskapet som ligger forut, gjennom språket. De har vel så mye behov for mosjon, og desto lettere for å gå seg vill i sine egne spor. Neida, vi trenger ikke noe ekkokammer, men et sted der det indre livet kan bli til! Alle trenger et slikt sted, hvor tankene finner vinger, men også motkraft og dermed nye bevegelser. Hvor du kan kræsjlande på feilslåtte platå, men bli løftet på ny opp av en termikk og gli videre til en klarere himmel.

Men jordsmonnet er spedt og vinden er flau for tiden; det tolerante ikke alltid så tolerant. Slike steder og samtaler blir presset ut av spesialiserte aktører som profitterer på passiv kos, og udannede eksperter som kun evner å si én ting om gangen. Jeg sier ikke at Reigstad Antikvariat er et sted hvor du alltid vil bli hørt, forstått og utfordret til nye høyder. Det er tross alt bare en boksjappe, hvor mange rare mennesker kommer og går. Derimot ser jeg potensialer, og hvisker mine idealer i håp om at noen vil høre dem. Og gjennom bøkene og samtalene jeg finner, forsøker jeg å rense stemmebåndet for å en dag kunne bruke det. Det er kanskje derfor jeg fortsetter å vende tilbake dit.