Trivialisert aktivisme
Med alle virkemidler vi har i dag til å fremme hva vi tenker på og brenner for, har det blitt lett å vise støtte til viktige saker. Dette er jo flotters i og for seg, og det å kunne nå ut til mange på så kort tid er jo en enorm makt. Men. Som Voltaire sa en gang i tiden: «Med stor makt kommer stort ansvar», og det er blitt tydelig at det er flere som har litt å gå på på denne ansvarsfølelsen. For å vise støtte til saker i dag trenger du ikke gå i tog, binde deg fast eller telte utenfor campus, bare sleng ut et instainnlegg, så er du good! På denne måten har det å drive aktivisme blitt trivialisert. Det krever stort sett ingenting av deg, annet enn at du har intakte tomler til å trykke «repost» eller «legg ut» med. Du slipper unna maset med å sette deg ordentlig inn i saken eller ubehaget i å måtte stå for det du sier – deilig! Selv om vi «vanlige folk» kan være medskyldige her, er våre kjære norske influensere eksperter på dette feltet.
Pyromanen Krogh
Misforstå meg rett, jeg mener ikke å skjære alle influensere under samme kam her. Det er mange som klarer å bruke plattformen sin på en god måte. Samtidig mener jeg at det har spredd seg en ukultur. En slags «new-age»-kjendis som er blitt kjent uten å egentlig gjøre noe som helst. Selvfølgelig med unntak av å presse seg med i så mange realityprogram som mulig, og samtidig delta ivrig i debatter som allerede er opplest og vedtatt. Noen som kjenner seg igjen? Ikke? Nei, da får jeg ta saken i egne hender. Jeg titter på deg, Øyunn Krogh.
Det jeg gjør nå er absolutt ikke et sjakktrekk. Jeg gir frivillig brannfakkelen til en av Norges fremste pyromaner når det kommer til fillesaker, og stiller meg klar for påtenning, dynka i bensin. Øyunn Krogh har blitt kjent gjennom utallige realityprogram etter sin spede begynnelse på sommerhytta på TV2, og det er imponerende hvor ofte dama dukker opp i nyhetsfeeden min.
Mange fikk nok med seg det vi bare kan kalle «puppehendelsen» fra 24-stjerners julekalender. Ment som et TV-stunt for å sjokkere og for å vinne konkurransen, slapp Krogh ut både Dunky og Doris henholdsvis foran barn og pensjonist. I og for seg tenker jeg kjør på, det skader ikke med litt pupper på NRK. Det som havnet i vrangstrupen, var seigpining av saken i form av en moralsk overlegen tirade om kvinnekamp. Jeg mener Krogh treffer blink på kvinnekampen med å gjøre som hun vil, men normaliseringen av kropp hun er ute etter faller i grus med de utallige medieoppslagene hun mater frem i ettertid. Kvinnekampen havner i skyggen av individet og produktet Øyunn Krogh, og fremfor å bruke oppmerksomheten til å belyse og skape debatt rundt kvinnesyn, ender hun opp med å sette spotlighten på seg selv.
Jeg er kanskje litt ufortjent hard mot Krogh her, men hun er et symptom på hvordan kulturen for aktivisme i samfunnet vårt til dels har surnet. Influenserne holder nesten på med en slags kunstform, hvor de bruker debatter som en mur de kan skjule sin egen egoisme og markedsføring bak. Og stiller du spørsmål ved det? Fy, da er du en trangsynt, ikke-woke og/eller lite utdannet person.
Pepperonipizza
Det florerer også av influensere som kaster seg først på ballen når det gjelder kroppspositivisme. «Alle er fine uansett kropp», det er jo et flott budskap, selv om det er noe utvasket. Dette er et fellestrekk med de fleste andre saker influensere ser seg nødt til å ta tak i. Problemet begynner for alvor å åpenbare seg når de samme velmenende stemmene i neste instainnlegg kaster ut sponsoravtaler med treningssenter, sminkemerker og botox-behandling. «Joda du er grei nok, men du er kanskje et par kilo for tung og ligner litt for mye på en pepperoni-pizza med den derre aknen din» er budskapet noen vil sitte igjen med. Godfølelsen det! Brøleren her ble jo virkelig gjort av kjendistrioen Pia Tjelta, Synnøve Skarbø og Vanessa Rudjord da de lanserte Norges nye grunninstitusjon: Nomi Oslo. En av legeindustriens virkelig understuderte og nedprioriterte saker, kvinnehelse, ble effektivt redusert til rynkebehandling, fillers og fettsuging. «Vi dropper det med endometriose og sånn, det skjønner vi oss ikke på uansett». Der traff de virkelig spikeren på hodet, altså!
Oljesjeik eller oljesleik
Lista er lang, og lengre kan den bli. TIX, «tixern», sjeiken av norsk russemusikk, har vært på en selvutviklingsreise de siste årene. Han har satt søkelys på det å ha tics – ufrivillig, gjentagende bevegelse eller lyd. Det er jo en kjempesak! Et popidol som mange unge ser opp til, åpner opp om mørk fortid, at man klarer seg gjennom det, og at man samtidig kan ha kjempesuksess. Det er oppriktig utrolig fint, noe som varmer sjelen. Timingen var derimot en smule for beleilig til at en kynisk journalist skal kjøpe det. TIX rakk akkurat å kjøre igang en fullskala rebranding av mannen med sleiken – nei vent, faen, sjeiken – rett før han skulle nominere seg til Eurovision. Flaks med den! Det kom en rekke intervjuer i samtlige mediekanaler, og han tok seg også bryderiet med å gi et omfattende intervju med «Skavlan-light» – Lindmo. Det er ikke til å se bort ifra at han mest sannsynlig har blitt et viktig forbilde for mange med tics, han skal ha for det. Spørsmålet er bare om det er fest- og russekongen TIX som burde inneha rollen som dette forbildet. For de som fortsatt følger litt med er han, tross rebranding, fortsatt hjertelig deltakende i hvert års russefeiring. Det er jo kanskje ikke så rart at Sjeiken ønsker seg tilbake til der han fant olje… Men, er det akkurat denne folkefesten man vil forkynne til usikre unge med Tourettes syndrom? Tja, det kan du som leser få tenke over selv.
Lei på livet
Jada, jeg er enig. Jeg kommer kanskje ikke så heldig ut av det her. Det begynner nå å danne seg et bilde av en 24-årig journalist som allerede har sett seg lei på livet, og som ser seg reint nødt til å dra alle ned i søla med seg. Men er det så rart at man blir lei på livet når avisene fylles av at «Baby H» nå har blitt avslørt som Helmer? Samtidig tenker jeg at man også må ære den som æres bør, for influenserne er jo virkelig eksperter på business og produktplassering. Det er ganske imponerende hvordan de har klart å bygge opp et imperium, hovedsakelig basert på å ha fjeset sitt på riktig plass til riktig tid. Det er derimot noe som muliggjør nettopp denne formen for karriere, og jeg kan dessverre ikke skylde på influenserne denne gangen.
På fisketur
Influenserne kaster ut snøret, men det er media som biter over både agn og krok så det sitter langt bak i kjeften. Media har selv tatt på seg jobben med å ha minutt for minutt-dekning av samtlige småsaker disse påvirkerne kommer med. Det er jo tidenes vinn-vinn-situasjon, influenserne får masse oppmerksomhet og imagebygging, samtidig tjener media fett på klikk-saker som skriver seg selv. Når vi først dykker ned i kaninhullet, så kan vi like gjerne nevne folks lesevaner i samme slengen. Når det er noe småskandaløst som dukker opp i trykken, flyr vi som møll mot lyset. Problemet er altså fasettert, og det er nok ingen som sitter på hele skylden. Likevel har media en enorm makt i at de fungerer som filteret mellom verden og folk flest. Da burde de også sitte på ansvaret med hvilken maskestørrelse de velger å bruke på saker som skal få slippe gjennom filteret og ut på verdensveven. Alle disse «viktige» sakene som blir tatt opp, er det egentlig aktivisme eller aktiv virksomhet?