Første akt: Blod, svette og kronasjer
Du er førsteårsstudent, du har nettopp kommet inn på drømmestudiet. Du nyter siste rest av sommerferien, livet er chill. Du har kanskje vært innom Grankaen en tur, for været her hjemme har jo på tross av klimaendringene, mildt sagt, vært helt #$**%¤&/&#. Du sitter med et glass Daiqiri på beachen, svett av den middelmådige sandvolleyballrunden du nettopp spilte, men i det fjerne danner det seg plutselig mørke skyer. Du skimter haifinner i det fjerne, de sirkler seg inn mot deg. Har de plukket opp lukten av blod og lettjente kronasjer? Er det dommedag? Armageddon? Klimaendringene? Nei, det er BOLIGSITUASJONEN I STUDENTBYENE som plutselig har infiltrert sommerkosen. Redselen griper tak i deg, løfter deg ut av strandstolen og inn i finn-helvete.
Andre akt: Gul gips og tom lommebok
Du har vært gjennom firehundreogførti annonser, navigert gjennom jungelen av kollektiv som søker “en likesinnet sjel som ønsker å tre inn i vår holistiske sfære” og sablet ned samtlige av de muggbefengte, rotteinfesterte, 12-som-deler-ett-kjøkken-og-bad-forjævlige leilighetene som har blitt kastet i din retning. Du har, til tross for at du begynte å søke bolig så sent som i august (lol, dumbass), vært ganske heldig med fangsten: Igjen står tre aktuelle leiligheter. Bare syv tusen for åtte kvadrat, score! De er slitne, men sjarmfulle. De hvite, nå mer gulaktige gipsveggene prydet med studentplakater og usparklede skruehull, synger til deg om håp, kjærlighet, øl og neglisjerte bachelorgrader. Ja, disse duger, tenker du. Klam i hendene av forventning, sender du avgårde en søknad og din mildt sagt magre bolig-cv. Mamma og pappa pluss internatet du bodde på under folkehøgskoleåret telles vel kanskje ikke, tenker du. Men det var jo ikke sånn at du hadde noe særlig mer å gå på der uansett.
En uke passerer, og en til. Ikke noe svar. Svarte faaaaaaaeen. Starten på fadderuka puster deg i nakken, og din snart eneste utvei begynner å staves foran deg, S-O-V-E-S-A-L. Grøss. Fest er vel og bra, men nachspiel på nabomadrassen blir for mye av det gode.
Tredje akt: Fadder Kåre og bagett til 70 spenn
Krisen er et faktum. Kalenderen viser 12. august, studiestart. Skjebnen har åpenbart seg, og sjokket er absolutt. Før du har fått summet deg står du med koffert og kosebamse utenfor inngangen til en sliten kantine, hvor de desperat har prøvd å skrubbe vekk lukten av annenrangs lasagne og bagett til 70 spenn. Takk, Sammen. Du feller en tåre, og vinker mamma og pappa farvel. Du rekker akkurat å legge på sengetrekket før en melding fra “fadder Kåre” lyser opp på skjermen. Fakk, tenker du. Togafest hos Kåre og etterfest på Lille, hurra.
Bakteppet: Den faktiske krisen
Fra spøk til alvor. Om lag 13 000 studenter sto uten bolig i de største byene – Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger en måned før studiestart i 2024. Dette var en markant forverring fra 2023, da antallet var 12 000, og i 2019 da det samme anslaget var 10 000. Mens problemene bare vokser og vokser, minker kvadratmeterne studentene må stue seg inn på. Lykke til, kjære juss-student eller kybber, du som skal tvinge deg gjennom mursteinen kalt Norges lover eller robot-manualen samtidig som du bor på fem kvadrat. Eller enda verre, deler 40 kvadrat med samme antall folk.
Du husker kanskje våre skarptannede bruskfisk-venner som sirklet seg inn på deg i starten av vår lille gladsak? Ikke nok med at de setter opp leieprisen som onkel Skrue på jakt etter sin andre pengebinge, nå forsvinner også leilighetene ut på nye jaktmarker, nemlig Airbnb. Det viser seg at 13 000 i måneden for 30 kvadrat rett og slett er for dårlig. Altså, hvorfor leie ut til studenter når man kan tjene 2000 kroner natta for å huse en fotoglad tysker? Selv om dette byr på økonomisk vinning, mister man studentene som tilfører stabilitet i leieforholdet og respekt for leiligheten. Du kan spare noen kroner i lengden på at en amerikaner ikke heller fem liter frityrolje i vasken din, kompis. Det skal også nevnes at de fleste studenter setter enormt pris på, og blir glad i leiligheten de får bo i. Partene er splittet, og man kan forstå de private interessene i det å tyne mest mulig penger ut av kvadratmeterne du eier. Derfor er det desto viktigere at politikerne kommer på banen. Enten må det private leiemarkedet ha strengere regulering slik at prisene ikke spinner helt ut av kontroll, eller så må studentsamskipnadene tildeles høyere stønader og mulighet til å bygge studenthybler slik at vi kan huse alle våre nye akademikere. Det blir stadig vanskeligere for studenter å finne seg et sted å bo, og der drømmen om å eie for lengst sprakk, begynner drømmen om å leie også å slå sprekker.
Fjerde og siste akt: Rævkjørt av NRK
Uka ruller forbi, kalenderen viser torsdag, du har klart å stavre deg gjennom fire av fem dager. Sovesalen, samt “inventaret” er tydelig mer slitent enn da du flyttet inn. Oppholdet så langt har vært over all forventning. Du tørket bare spy etter fire folk, og det var bare èn gubbe i 50-åra som måtte jages ut når noen, forståelig nok, glemte å låse døra etter seg etter å ha dunka to øltårn på Heidis. Mobilen lyser plutselig opp. Vær så snill ikke fadder Kåre igjen, tenker du. Blikket ditt fanger den øverste meldingen, “Leiligheten er din”. Sjokket er absolutt nok en gang, du tar deg selv i å smile uforskammet bredt i en sovesal ellers overveldende preget av slitne og nedtrykte folk. Du pakker sammen sakene dine, trasker fornøyd ut av kantinen og innlosjerer deg i din nye bopel. Tenk det. Du kom deg ut av sovesalen, men det var ikke før NRK hadde rukket å knipse et bilde av deg med tre i promille onsdagsmorgenen til sin nå årlige reportasje om boligsituasjonen. Faen.