De siste ukene har norske medier publisert flere tusen saker om kronprinsesse Mette Marits sønn, Marius Borg Høibys, tiltale om vold, skadeverk og trusler og utsvevende livsstil. I tillegg har vi frivillig eller ufrivillig fått overvære de fleste detaljer rundt prinsesse Märtha Louise og sjaman Dureks overdådige bryllup. Dette er ferdig diskutert, og det er ikke mulig å skvise mer fornuftig informasjon ut av denne tannkremtuben vi siden 3. september har kalt «øvrige kongelige». Det er likevel verdt å merke seg hvilke konsekvenser det kan ha for kongehuset og dets framtid.
Norstat gjennomførte nylig en meningsmåling på oppdrag fra NRK. Den viser at støtten til monarkiet har falt fra 73 prosent til 62 prosent fra mai til september i år. Det er et fall på 11 prosent på fire måneder.
Märtha er ikke lenger en del av kongehuset, og offentligheten har vært relativt rause med både engleskoler, kontroversielle sjaman-uttallelser og andre eksentriske krumspring. Hennes datter, Leah Isadora Behn, er sminke-influenser, og har fått lov til å delta i så mange reality-programmer hun vil. Man skal selvsagt skille mellom kongehuset og øvrige kongelige. Problemet er den uløselige tilknytningen de øvrige kongelige har til kongehuset, og de privilegiene som følger med. Spørsmålet er hvor lenge det norske folks raushet skal vare.
Hvis man skal sette det på spissen, så finnes det ikke egentlig noen holdbare argumenter for å beholde monarkiet. Mange har sansen for kong Harald; han er en trivelig farsfigur, men det er ingenting som er så unorsk som at titlene skal gå i arv. Det er grunnleggende udemokratisk. Det sies ofte at Norge trenger en ikke-politisk representant for folket. Hvorfor kunne ikke dette gått via en folkeavstemning? Vi kunne funnet en folkelig, klok, gammel mors- eller farsfigur for hele Norge, som de fleste kan kjenne seg igjen i. Trond-Viggo Torgersen, for eksempel?
«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre», lød Kong Haralds velkomsttale til kongeparets hagefest 1. september 2016. Fra et PR-perspektiv er dette på grensen til genialitet. Hans far, kong Olav V, tok trikken i 1973, og en bølge av varme for monarkiet bredte seg utover hele kongeriket. Norge må jo ha verdens mest folkelige kongehus? Nei, det har vi ikke. Joviale, ja, men ikke folkelige. Kongehuset kan per definisjon ikke være folkelig, med titlene man er pålagt å bruke, alle skattepengene de får utbetalt og, viktigst av alt, fordi de ikke er demokratisk valgt.
Så hvordan skal kongehuset bevare folkets illusjon om dets folkelighet? Å bytte ut navnet «kongefamilien» til «øvrige kongelige» for å skape en illusjon om en større distanse mellom kongehuset og Märtha, Durek og Høiby er ikke et stort nok steg. Prins Carl av Danmark tok på seg rollen som konge av Norge i 1905, og byttet navn til kong Haakon VII. Det ble gjennomført en folkeavstemning på om vi skulle ha monarki i Norge, noe 78 prosent mente vi burde. Kong Haakon nektet å representere et land som ikke ville ha ham der, og på den tiden sto det respekt av den avgjørelsen.
Kronprins Haakon virker som en jovial nok kar, og kan i manges øyne være en fin landsfader når kong Harald til slutt trekker sine siste åndedrag. Men det eneste som kan bevare hans integritet som konge vil nok være å gjøre som sin oldefar, og avholde en ny folkeavstemning om monarkiet. Slik kan medlemmene av kongehuset beholde jobben med god samvittighet, fram til det blir prinsesse Ingrid Alexandra sin tur til å ta over.