I høst har It Ends with Us, filmatiseringen av Colleen Hoovers bok med samme navn, kommet på kino, til mange BookTok-fans’ store glede. Filmen har gjort det bra på kino og fått helt OK kritikk, men mest oppmerksomhet har den fått for ting som har skjedd bak kamera. Rykter om konflikt mellom regissører og skuespillere pleier vel egentlig bare å fungere som effektiv promo for filmen (det var hvert fall den eneste grunnen til at jeg så Don’t Worry Darling i 2022), men ikke alle har kommet like godt ut av det. Spesielt ikke hovedrolleinnehaver Blake Lively.
The love for Blake «ends with us»
Blake Lively har lenge vært en slags it-girl i Hollywood. Hun har vært gift med Ryan Reynolds siden 2012 og de har blitt et Hollywood-superpar. I sitt gjennombrudd som Serena van der Woodsen i Gossip Girl spilte hun en uoppnåelig blondine, og i grunnen er det den samme rollen hun har spilt siden. Hun har vært idolisert så lenge at hun aldri har trengt å være noe annet enn det hun er: blond og pen. Lite annet har blitt krevd av henne siden 2007. Helt til nå.
I tillegg til den påståtte interne konflikten mellom Lively og regissør Justin Baldoni, kom Lively i hardt vær etter promoteringen av filmen for å ta for lett på filmens tunge tematikk, nemlig vold i nære relasjoner. Hun ble anklaget for å bruke intervjutiden på å promotere sitt nye hårprodukt, snakke om klær og tulle bort temaet dersom det ble tatt opp. Det hele toppet seg da et gammelt intervju fra 2016 ble publisert av den norske journalisten Kjersti Flaa, der Lively oppfører seg ufint mot Flaa, som kalte det for «intervjuet som fikk meg til å ville slutte i jobben min». Det samlede inntrykket av Lively var ikke flatterende.
Jeg synes heller ikke Lively fremstår spesielt sjarmerende i videoene som har kommet ut, verken nå eller i 2016. Som TikTok-bruker ble jeg vitne til hvordan offentligheten vendte seg mot Lively. Jeg fikk knapt opp noe annet. Dermed fikk jeg også se hvordan folk skrøt av å ha visst om dette i årevis. Tydeligvis har mange alltid skjønt at hun har vært en «mean girl», helt siden Gossip Girl-dagene, noe som overrasket meg. Det er selvfølgelig ikke umulig at noen tidlig enset en dårlig vibe, men mitt inntrykk av Blake Lively er at hun har vært godt likt av de fleste. Fram til nå.
Trykkokeren
Det som nå skjer med Blake Lively ligner det som har skjedd med flere Hollywood-kvinner opp gjennom. Kvinner som har ridd på en bølge av popularitet, før vinden plutselig har snudd, og de blir oppfattet som utålelige. Jeg husker hvordan Jennifer Lawrence i Hunger Games-årene ble hyllet for sin selvironiske humor og avslappede holdning (etter 2000-tallet var det forfriskende at kvinnelige kjendiser kunne innrømme at de også var sultne av og til), før alle plutselig fikk nok og hun bare var innmari slitsom. Hun, som da nettopp hadde blitt Oscar-vinner, så godt som forsvant ut av offentligheten i flere år. I ettertid har hun uttalt at hun følte folk hadde gått lei av henne.
Noe lignende skjedde med Taylor Swift, som fikk offentligheten vendt mot seg i 2017 da hun kom på kant med Kim og Kanye. Etter mange år med stigende popularitet ble hun anklaget for å være falsk og manipulerende, og så seg nødt til å trekke seg ut av rampelyset. Akkurat som Jennifer Lawrence følte hun at folk hadde fått nok av henne – at man rett og slett trengte en pause. Går vi til slutt så dritt lei av suksessfulle kvinnelige kjendiser at vi hopper på første sjanse til å rope ut vår misnøye? Som om vi plutselig får dem helt opp i halsen, og overbeviser oss selv om at vi aldri har likt dem. Til slutt blir det som gjorde dem populære i utgangspunktet til det som gjør dem mest forhatt. Mønsteret har gjentatt seg såpass mange ganger at det begynner å føles som en uunngåelig skjebne.
Gutta slipper lettere unna
Det kan for så vidt anses som et eksempel på den omdiskuterte kanselleringskulturen, men jeg synes det skiller seg fra de mer klassiske tilfellene på noen punkter. For det første er overtrampene som trigger reaksjonen mindre alvorlige. Poenget er ikke at alle disse kvinnene er perfekte, men at reaksjonen fremstår som uproporsjonal til handlingen. Det virker som det handler mindre om hva de har gjort og mer om personlig motstand. Som Adelina Ibishi og Ingrid Moholt Waaler påpeker i podkasten Træsh stiller vi langt høyere krav til Blake Lively i promoteringen av denne filmen enn man tidligere har gjort til andre filmer med alvorlig tematikk. Forøvrig opplever jeg sjeldent at denne type ting skjer med menn i Hollywood.
Blake Livelys nærmeste mannlige motstykke, mannen Ryan Reynolds, har for eksempel spilt den samme komisk-sjarmerende rollen både på og utenfor filmsettet i årevis, uten at folk har gått lei av det. Lively er heller ikke den eneste som har gjort en dårlig figur på intervju. Jesse Eisenberg fikk i 2013 intervjueren på gråten i det han selv trodde bare var et morsomt intervju. Både Harrison Ford og Hugh Grant er kjent for å være notorisk gretne intervjuobjekter, uten at det har rammet karrieren deres i noen nevneverdig grad. Nå finnes det jo også mer ekstreme eksempler på drøye ting noen menn har gjort uten at det har fått noen særlige sosiale konsekvenser i det hele tatt – av typen Chris Brown i 2009. Men selv de som faktisk blir utstøtt ser ikke ut til å lide samme type skjebne som kvinnene, fordi reaksjonen i de tilfellene matcher handlingen som trigget den. Forskjellen ser ut til å være at menn blir vurdert på bakgrunn av konkrete handlinger, mens kvinner blir vurdert på væremåten deres.
Jeg kan selv synes det er vanskelig å ikke la seg rive med. Ja, er det ikke litt irriterende at hun alltid prøver å være morsom? Hvorfor må hun drive og uttale seg om sånt, kan hun ikke bare slappe litt av? Det er ironisk nok vi kvinner selv som står for mesteparten av den voldsomme kritikken. Når vi ikke klarer å holde tunga rett i munnen på hva de faktisk fortjener kritikk for og reduserer det til «det er bare noe ved henne jeg ikke liker» så undergraver vel det søsterskapet mellom oss ganske greit. Hva er det vi ser i dem som går oss sånn på nervene?
Er det kriminelt å være irriterende?
Dette handler mer generelt om hvordan kvinner konstant observerer hverandre med et haukeblikk, og lager rigide regler for hvordan det er lov og ikke lov å være. Den spesifikke normen endrer seg over tid – for eksempel var det på tidlig 2010-tallet lov til å være «en annerledes jente» som driver med sport og ikke sminker seg (av typen Jennifer Lawrence), mens disse jentene senere skulle bli oppfattet som pick-me-jenter. Man merker at normendringen vanligvis er reaksjonær til den forutgående perioden. Man merker også at menn verken ser ut til å bry seg eller i det hele tatt få med seg denne typen detaljer. Når vi har et så strengt blikk på andre jenter klarer vi ikke lenger å skille mellom ulike typer brudd på sosiale normer. Dermed blir det å være teit eller irriterende sidestilt med umoralsk oppførsel. Hva slags jente er det trygt å være nå, og hvor lang tid går det før den jenta også er ukul?
Det bør avslutningsvis påpekes at disse kvinnene oftest kommer tilbake inn i varmen etter en stund. Etter at vi har «fått en pause». Det skjedde med Jennifer Lawrence og med Taylor Swift. Blake Lively kommer nok også til å klare seg helt fint om hun bare gir det noen år, sånn at vi får en liten pause. Da blir hun nok, i likhet med sine kolleger, også møtt med anger og unnskyldninger over den brutale utfrysningen. Det hun gjorde var tross alt ikke SÅ ille, kommer vi til å si. Det at mønsteret gjentar seg med jevne mellomrom hindrer oss tilsynelatende ikke i å gå i den samme fella hver gang.