Siden Ukraina-krigens utbrudd har den russiske staten sjokkert en hel verden med hva den er i stand til. Ikke bare føres krigen med en brutalitet som mange håpet var borte fra europeisk historie, regimet har også blitt mer autoritært på hjemmebane.

Er Russland virkelig dømt til å forbli et sort får i Europa? Har historien noen lyspunkter vi kan feste oss til? Er det håp for en dag å våkne til et demokratisk Russland? Stoff har pratet med professor Pål Kolstø, og de henholdsvis ukrainske og russiske aktivistene Maryna Yanushevska og Anton Kalinin for å finne ut av hva fremtiden har å by på.

Kræsjkurs i moderne russisk historie

Pål Kolstø er professor i russlandsstudier ved Universitetet i Oslo, og har forsket på det russiske samfunnet siden før Sovjetunionens fall. Selv om han er tydelig på at det er vanskelig å spå fremtiden, ser han lite håp for naboen i øst.

– Jeg vil aldri si at noe må skje, historien kan alltid ta andre vendinger. Men det er i dag veldig lite grunnlag for å tro at en overgang til demokrati skulle være mulig.

Pål Kolstø påpeker at en demokratisk styreform ikke er helt fremmed i russisk historie. Han viser til at Russland hadde et relativt fullverdig demokrati som varte et halvt år mellom tsarens fall og oktoberrevolusjonen i 1917. Man hadde også en periode med liberalisering, fra Gorbatsjov tok over som statsleder i 1987 til Boris Yeltsin oppløste den russiske nasjonalforsamlingen, Dumaen, med vold i 1993. Denne variasjonen er ifølge Kolstø karakteristisk for russisk historie.

– Det er ikke så uvanlig å se utviklingen i russisk historie som en veksling mellom lange autoritære perioder og kortere perioder med demokrati. I alle fall  anti-autoritære perioder, kanskje grensende mot anarki. De har et begrep, Smuta, som betyr urotid, eller time of trouble. Da forsvinner den sterke lederen, og så får man oppløsning i samfunnet, og tendenser til borgerkrig.

Kolstø forklarer videre at man også har sett demokratibevegelser i senere tid, men at disse gang på gang har blitt etterfulgt av regimer som er mer autoritære.

– Du hadde en stor demonstrasjonsbølge i 2011-2012, som ikke førte til noe. Eller det førte til at du fikk et verre regime med kraftig innstramming. 

Kolstø forteller at det var enda større demonstrasjoner da den reformvennlige statslederen i Sovjetunionen Gorbatsjev liberaliserte landet på slutten av 80-tallet. Millioner av folk gikk ut i gatene, men regimet som dukket opp etter Sovjetunionens fall medførte en enorm økonomisk kollaps.

Den gjentagende syklusen av at demonstrasjoner blir møtt med innstramminger fra regimet, har etter Kolstøs mening resultert i at færre og færre ser noe poeng i å ta til gatene. Han maler fram utviklingen: Millioner protesterte under Gorbatsjov, hundretusener demonstrerte i 2012, etter at krigen brøt ut var tallet nede i noen tusen. I etterkant av de siste demonstrasjonene har regimet strammet ytterligere inn, og nå risikerer man mange års fengsel for å demonstrere mot krigen.

– Etter at disse nye lovene ble innført, så har det i hvert fall ikke vært noen demonstrasjoner. Hvorfor skal du ofre liv og lemmer når det ikke fører til noe?

Har russisk kultur skylden?

Med mange historiske skuffelser er det mange som har spurt seg om problemet er den russiske kulturen i seg selv. Kolstø er imidlertid skeptisk til denne typen forklaringer.

– Jeg har i min karriere brukt mye tid og krefter på å benekte eller tilbakevise dette, selv om jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å tro på det selv. Jeg har vært skeptisk til slike kulturforklaringer, som låser folk fast i at bestemte ting må skje. Folk blir ikke født autoritære, de blir født som babyer. Alle babyer kan utvikle seg i forskjellige retninger.

Selv om kulturen ikke er fastlåst, finnes det lignende forklaringsmodeller som Kolstø mener kan ha noe for seg. Han trekker spesielt frem den statsvitenskapelige teorien om «path-dependence» som en mulig forklaring. Kort fortalt innebærer dette at jo lenger et regime holder på en politisk kultur, jo mer innarbeidet blir den. Da blir det mer og mer krevende å endre retning.

– Hvis du går inn i en skog, og føler at du er på vei feil sted, er det ikke alltid du kan skifte retning. Det kan hende du må gå tilbake langs den stien du er på, kanskje veldig langt, for å finne en annen vei. Path-dependence har jeg en viss tro på, men at kulturen låser deg fast i en politisk kultur som er uforanderlig, det tror jeg ikke.

En annen som er skeptisk til kulturforklaringen er Maryna Yanushevska. Hun kom til Norge som ukrainsk flyktning i april 2022, og har siden den gang blitt styreleder i Norsk-Ukrainsk Organisasjon. Yanushevska tror først og fremst den massive sentralstyrte propagandaen har skylden. Hvordan denne virker har hun selv erfart gjennom sine egne russiske slektninger.

– I begynnelsen ringte de og sa at jeg burde komme hjem til dem i Russland. At det var ukrainske nasjonalistpartier som drepte ukrainere. Jeg var redd for hvor desinformerte russerne var. Løgnen sitter så dypt i hodene deres at selv bilder og fakta ikke ga resultater. Jeg føler med dem. Jeg tror at mennesket er godt av natur. Det er som et barn: hvis du slår det hele tiden, vokser det opp grovt og bittert. Slik er det også med folket i Russland.

Drømmen om stormakten

Yanushevska er spesielt bekymret for hva propagandaen spiller på. Hun synes det ser ut som at flere lengter tilbake til en innbilt storhetstid.

– De mates med hat under dekke av patriotisme. De gjentar som zombier at de ønsker å gjenopplive russiske tradisjoner. Men hva skal de gjenopplive? Føydalsystemet? Kommunisme, der staten tok fra folk det de hadde jobbet for? Konsentrasjonsleirer eller Stalins forfølgelser? Matmangel? I Russlands historie finnes det ingen periode der befolkningen levde godt.

Denne bekymringen deler Anton Kalinin. Han er født i Russland, men har bodd i Norge i over 20 år. Etter at krigen brøt ut, har han blitt en aktiv motstander av Putins regime. Han tror drømmen om en russisk stormakt er særlig sentral for fattige russere. Når hverdagen er tung, blir tanken om å være en del av et mektig land en slags trøst.

– Folk i landsbyer bor i boliger uten do, de har vanskelig for å overleve på lønnen sin, fordi alle pengene brukes på mat. Så det er det eneste du kan kose deg med. Du kan hate hele verden og drømme om Sovjettiden. Drømme om storhet på vegne av Russland.

Kalinin ser heller ingen tydelige tegn til at dette skal bedre seg. Han forteller at mange på landsbygda isolert sett har tjent godt på krigen.

– Det er mange regioner eller landsbyer som får bedre økonomi på grunn av krigen, på grunn av økt industri. Når menn drar ut i krigen og dør, sendes det også begravelsespenger hjem. Det er mye penger i de regionene. Mange i de fattigste regionene ser plutselig at den økonomiske situasjonen blir bedre. Da blir det enda vanskeligere å demonstrere mot krigen.

Pål Kolstø understreker at stormaktstanken ikke er utelukkende forbeholdt landsbygda. Selv liberale russere mener ofte at man trenger en sterk lederskikkelse som Putin for å klare å holde landet samlet. Han forteller at da den kjente russiske liberaleren Navalnyj stilte som ordførerkandidat i Moskva i 2013, fikk han kun 27 prosent av stemmene. Dette til tross for at byen regnes som et av de mest liberale områdene i landet.

– Det er ikke nok at du har gode meninger, men du må være i stand til å styre landet. Selv liberale russere vil stort sett si at hvis du gir en som Navalnyj en sjanse, har han ikke mulighet til å styre landet fordi «han har det bare i munnen»

Uklar fremtid

Kolstø er forsiktig med å spekulere i hvor det russiske samfunnet er på vei. Han tror likevel det mest sannsynlige er at vi fortsetter å se en fortsettelse av dagens autoritære regime i overskuelig fremtid.

– Under Yeltsin ble det skrevet artikler som «After Yeltsin, Yeltsin». Som at vi kom til å få en fortsettelse av det samme. Det er alltid fristende å si det samme: «After Putin, Putin». Men det skjedde jo ikke med Yeltsin. Da fikk vi plutselig noe helt nytt. Og det var nesten ingen som klarte å forutse hva som kom. Jeg tror nok jeg vil si: «after Putin, Putin» som det mest sannsynlige scenarioet. Men det er absolutt ikke det eneste.

Kolstø tror at krigen har ført til at utsiktene er dystrere enn før. Grunnen er at de som var motstandere av invasjonen stort sett har endt opp med å forlate landet.

– Russland har hatt en brain drain. Først og fremst dro «the best and the brightest» til utlandet da muligheten åpnet seg. Etter 24. februar i 2022, og særlig etter at mobiliseringsordren gikk ut i september 2022, så var det i tillegg mange hundre tusen av de mest demokratisk innstilte anti-putinistene som forlot landet.

Også aktivistene Kalinin og Yanushevska er etterlatt med lite umiddelbart håp for en lysere fremtid. Yanushevska tror mye av desinformasjonen sitter så dypt i det russiske folk at forandring uansett vil måtte ta mer enn en generasjon. Kalinin har den samme oppfatningen.

– Jeg tror vi må vente en lang periode på å se endring, i hvert fall 15-20 år.