Enhver som bor her i Bergen kjenner nok til Johanneskirken. Majestetisk står den på toppen av trappene og våker over byen vår. Kombinasjonen av dens plassering og høyde gjør den til et ikonisk landemerke for alle som ferdes i byen. Dessuten kan man knapt unngå å høre klokkespillet, som pliktskyldig ringer inn hver time på Høyden. Når det er sagt, så er det ikke gitt at du har sett Johanneskirken. Helt siden våren 2023 har nemlig fasaden på kirken sett ut som en stor hvit kloss.

Nei, her er det ikke Snøhetta som har vært på ferde, men heller det lokale firmaet Bergen Stillas AS. Selv etter å ha bodd et år i Bergen, er presenningen det eneste jeg har sett av kirketårnet. Den hvite innpakningen definerer et av Bergens landemerker, og former identiteten til bygget. Jeg har ennå ikke landet på hva jeg synes om innpakningen, eller hvorvidt man bør si seg fornøyd med hvordan den ser ut. Av den grunn gikk jeg, som jeg alltid gjør når jeg tviler, til presten for gode råd. 

Jeg møter Øyvind Rise, prest i Johanneskirken, en onsdag formiddag foran den berømte fasaden. Han tar meg med til baksiden av kirken, hvor han låser oss inn og umiddelbart byr på en kopp kaffe. Øyvind forteller at han bare har vært prest i Johanneskirken siden i vår, men at han har jobbet i menigheten tidligere. Etter å ha betraktet utsiden i over et år, skal jeg endelig få snakke om fasaden med noen som står på innsiden. Vi setter oss ned og går i gang.

Jeg går rett på sak. Jeg vil vite om det finnes håp om å se kirken avkledd i nær fremtid. Presten avslører dessverre at dette er et langvarig prosjekt, som først nå settes virkelig i gang.  

– Det stillaset som står oppe, er et sikringsstillas som de satte opp fordi det begynte å falle stein. Man vil rett og slett unngå at folk får stein i hodet. Nå er det bevilget mange millioner til renovering av kirken, så det vil komme opp et nytt stillas allerede i høst, og det er et prosjekt som foregår helt frem til 2029.

2029, altså. Det er bare å smøre seg med tålmodighet. Selv jeg, med planer om å ta en mastergrad i Bergen, vil neppe få se Johanneskirken ferdigstilt som student. Presten legger til at kirken trolig blir satt i bedre stand enn den noen gang har vært, men det er en mager trøst. Og det er ikke alt. Til og med det lille vi i dag ser av tårnet, et spisst, irrgrønt tak, kan snart forsvinne. I løpet av høsten kommer visstnok et nytt og større stillas, ifølge presten, og det skal dekke hele tårnet. 

Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har, Matt 25:29.

Selv om kirken nå er dekket til, er den på ingen måte bortgjemt. Uansett hvor jeg går, ser jeg det hvite tårnet. Enten man er oppe på Løvstakken, eller nede på Torgallmenningen, trekkes øynene mot den hvite klossen. Det slår meg at den nok aldri har vært mer synlig enn den er i dag. Kirken er vanligvis et yndet fotomotiv, men jeg er usikker på om bilder av presenningen er det som fyller minnekortene hos cruiseskipturistene i år. 

Selv om Øyvind bare har vært prest her i noen måneder, vil jeg vite om han har fått tilbakemeldinger fra de i menigheten. Ikke overraskende har han det, fullt forståelig etter min mening.

– Jeg får for eksempel henvendelser fra folk som lurer på om kirken er åpen, og fra brudepar som kanskje har valgt å gifte seg i en annen kirke selv om de hører til her, eller opprinnelig hadde ønsket å gifte seg her. 

Det er ikke vanskelig å forstå at kirken under oppussing mangler noe av ærverdigheten og varmen den ellers har. For presten er det derfor svært viktig å understreke at kirken er åpen, til tross for en noe avvisende fasade. Selve presenningen er riktignok ikke bare negativ, mener Øyvind. Han peker på dens funksjon som en synlig påminnelse om at kirken nå bevares og restaureres for fremtiden.  

Jeg er enda ikke overbevist om at dette rettferdiggjør den kjedelige fasaden. Med et stort, hvitt lerret, synlig for hele byen, har vel kirken et visst forvaltningsansvar? Kirken burde vel være i stand til å prege fasaden på en verdig og oppbyggelig måte? Presten selv, og mange med ham, har ønsket en eller annen form for budskap på presenningen, for eksempel at kirken er åpen, men det er ikke hos dem beslutningen ligger. Ifølge presten er det en enighet blant flere instanser, slik som kommunen, biskopen og Bergen kirkelige fellesråd, om at fasaden skal forbli nøytral. Og så har det blitt med det. 

Jeg nikker og kjenner igjen svaret fra tidligere i år, da noen gjorde om fasaden på Johanneskirken til et enormt palestinsk flagg. Dette ble raskt fjernet, og det ble uttalt at kirken ikke vil fremme noen politiske eller kommersielle budskap. 

Et slikt standpunkt er i og for seg ryddig, men det betyr vel ikke at kirken skal være taus og nøytral i alt? Det er ingen tvil om at kommunikasjon må gå gjennom rette kanaler, så geriljaaktivisme på kirken kan ikke forventes å bli stående. En eventuell kritikk kan likevel være at kirken ikke klarer å promotere noen egne standpunkt. Mens verden hver dag er vitne til ekstrem vold og krig, har kirken ingen kommentar på Bergens beste annonseplass. Om ikke feigt, så er det i alle fall passivt, og den hvite fasaden kan oppfattes som ubehagelig symptomatisk.

Det eneste bygget med en sammenliknbar plassering er Universitetsmuseet. I fjor holdt de en markering til støtte for Ukraina, der museumsbygget ble lyst opp i gult og blått. Selv en slik enkel markering gir byen en forsikring om at bak fasaden sitter det en institusjon med verdier, holdninger og meninger.  

Enn så lenge er den hvite fasaden det eneste vi får fra Johanneskirken. Presten nevner at han ikke vet akkurat hvordan den nye presenningen vil se ut, men jeg mistenker at vi skal holde forventningene lave. 

Avslutningsvis må jeg igjen minne meg selv på at kirken er mer enn det ytre. I det man kommer inn i kirken møter man et fantastisk kirkerom, med en himling som gjør meg svimmel på en onsdag. For litt perspektiv gir jeg presten følgende dilemma om kirken sin: Helst helt blank utenpå, eller helt blank inni? Presten tenker seg kjapt om og lander på det første. 

– Når du kommer på innsiden og opplever at kirkerommet er åpent og man hører musikk og ser at det er liv og røre og gudstjeneste med dåp og folk, som kirken er viktig for, så tror jeg absolutt at det har betydning. Jeg synes det er godt å komme inn i Johanneskirken og være her selv om den på utsiden ser … har presenning da. 

Selv om det er lenge til 2029 vil jeg ha noe å se frem til. Jeg spør hvordan presten ser for seg avdukingen av den restaurerte fasaden. Han mener at en konsert er på sin plass, med en markering både ute og inne i kirken. Han tør ikke gjette på hvilke artister som holder seg til den tid, men går med på at Bjørn Eidsvåg er en god kandidat. Jeg håper jeg får se både Bjørn Eidsvåg og kirken i 2029.