Språkdebatten om kj- og sj-lyden skjuler en aldri så liten klassemotsetning, og belyser den øvre middelklassens evige behov for å skille mellom oss som forstår og de andre som ikke gjør det.

Kj-lyden og det særnorske

Det er en kjærkommen sak at vi som samfunn bevarer vår særnorske kulturarv, samtidig som anti-konservatismen brer om seg. Kebab og ski går liksom hånd i hånd. For noen har språket vårt blitt en del av dette særnorske, noe vi må beskytte mot endring: Hva står vi igjen med, dersom det norske språket går tapt for anglifiseringer og ukorrekt uttale? 

På språkrådet kan man lese at kj-lyden er lite utbredt på verdensbasis, og at lyden er noe av det siste norske barn lærer seg når det kommer til språk – ja, hvis de lærer seg den i det hele tatt.

Debatten om kj- og sj-lyden braket for alvor løs på 2010-tallet og nådde et visst klimaks for noen år siden. Senere har den dabbet av. Språkforskerne la seg på omtrent samme linje: Språket er, og har alltid vært, i endring. At ungdom erstatter hovedkomponenten i den tradisjonelle kjøttkakemiddagen med sjøttkaker er hverken et nytt fenomen, eller særlig skummelt for språkutviklingen, mener de. 

Likevel har forkjempere for talemålet skrevet utallige leserinnlegg om forringelsen av det norske språket. De er i harnisk, og det kan virke som vi aktivt tar et oppgjør med en særnorsk kulturarv ved å ikke lære oss kj-lyden korrekt.

Det spiller imidlertid liten rolle at fanatikere har hausset seg opp på Facebook. Selve innholdet i debatten er faktisk ikke særlig viktig. Det som derimot bør belyses, er det faktum at språket uttrykker en klassemotsetning, der ord og måten vi uttaler dem, blir ressurser som kan forvaltes av noen, men ikke alle. Debatten åpenbarer nemlig motsetningen mellom vi som kan si kjøtt, og de som sier sjole.

Sjøttparadokset

Det er et paradoks at den kulturelle middelklassen forherliger «fremmedspråket» i boka Da vi var yngre av Oliver Lovrenski, samtidig som de fører en evinnelig kamp for å få egne barn til å be pent om KJøttet og ikke SJøttet ved middagsbordet.

En ny og viktig bølge har flommet innover kulturnorge, der et brøl av stemmer forteller sine historier på sin måte. Bøkene til Zeshan Shakar er et eksempel, teaterstykker som De må føde oss eller pule oss for å elske oss, er et annet. Språket er annerledes og uttrykket nytt. 

På toppen av bølgen surfer det imidlertid noen andre enn de som står bak kunsten. Satt på spissen: På toppen av bølgen surfer ikke-røykende akademikere. Sånne som drar på Den Nationale Scene. Sånne som drikker et par glass rødvin til stykket. Sånne som drar hjem tidlig og leser godnattfortellinger med oppdragende tematikk til egne barn. De leser plettfritt. De uttaler «sommerkjole» korrekt. Ja, attpåtil legger de ekstra trykk på kj-lyden når de leser «sommer-KJ-ole». 

Med dette åpenbarer det seg en spenning mellom demokratiseringen av kunst og kultur på den ene siden, og videreføringen av kulturell kapital på den andre. Skarpest er motsetningen innenfor kunsten, der den øvre middelklassen nærmest soler seg i glansen av nye kulturelle uttrykk, samtidig som premissene for hva kunst er, defineres av dem. 

Kj- og sj-lyden er bare ett eksempel. Språket er stappfullt av ord og uttrykk som kan forvandles til ressurser i jobbsøknader og fuktige kvelder på byen. Bevisst og ubevisst benyttes språket som et middel, der ordforråd og korrekt uttale gjør veien til målet enklere for noen enn for andre. 

Motmælet 

Det er ikke bare kultureliten som har et behov for å verne om egen gruppetilhørighet i tilknytning til språk. Når Oliver Lovrenski tilføyer en ordliste bakerst i egen bok, distanserer han seg fra de som må bruke ordlista for å forstå boka. På mange måter er dette å si: Dere forstår ikke kunsten min uten hjelp, liksom.

Overklassen har ikke makten til å bestemme hva som er inn og ut i alle sosiale grupper. På østkanten i Oslo har arbeiderklassen ledd hånlig av de som sa «have» og ikke «hage». På samme måte som du ikke er en del av gruppa når du ikke vet hva bausj betyr nå, var du ikke en del av gruppa hvis du sa Oslo med ren s-lyd før i tida. 

Problemet er imidlertid at noen ser seg nødt til å endre måten de snakker på, for å oppnå det samme som andre har fått gratis. Problemet er at vi viderefører skiller mellom sosiale grupper når vi ikke driter i kj- og sj-lyden i alle samfunnslag. Og så lenge det irriterer deg (hver gang) når noen sier da og når feil, er du langt på vei en del av problemet.