Slik jeg ser det så er tid det mest grunnleggende vi disponerer. Tid skiller det å være fra det å ikke være. Den utgjør forskjellen på er og var. Tiden viser oss til ett rom, og henviser døden til et annet. Tid skaper avstand mellom individet og dets ende, og når tiden går, som den gjør, minker avstanden. Presentert slik fremstår ordet tidsfordriv underlig. Å fordrive tid er å redusere distansen fra nuet til enden av tilværelsen. Jeg forsøker muligens å antyde et innslag av dødsbegjær i tidsfordriv. Muligens er antydningen både voldsom og overdramatisk. Kanskje er jeg fullstendig urimelig. Det får så være. Følgende synes likevel rimelig å hevde: Det finnes gode, mindre gode og bent fram dårlige måter å benytte, eller fordrive sin tid på. Selv fordrev jeg mye tid på en tidligere arbeidsplass ved å legge kabal på datamaskinen.

Det heter seg at tiden flyr i godt lag. De fleste vil nok vedgå at tiden ter seg på tilsvarende vis når en befinner seg i den såkalte flytsonen, det vil i hvert fall psykologen Mihaly Csikszentmihalyi. Han har behandlet opplevelsen av å være i flytsonen fra et psykologisk perspektiv. I boken Flow (1990) foreligger behandlingen av fenomenet. Et av kjennetegnene ved flytopplevelsen er en endret opplevelse av tid – vanligvis ved at tiden forløper raskere enn vi registrerer. Med andre ord: Å være i flytsonen er tidsfordrivende. Aktiviteter som inviterer til flytsonen akselererer livets gang ved å fordrive tiden, og om du har sans for mitt innledende resonnement kan dette anses som uheldig. Uansett er det klart for meg at flytfremkallende aktiviteter er engasjerende og dypt tilfredsstillende. For meg er de sterkt forbundet med tilstedeværelse. Nettopp de positive sidene ved flytopplevelsen var Csikszentmihalyi særlig opptatt av; undertittelen til Flow er: «The Psychology of Optimal Experience». Han betrakter altså opplevelsen av flyt som opplevelsen over alle opplevelser.

Begeistring til side, flytopplevelsens tidsfordrivende natur gjør meg betenkt. Nå må du gjerne mobilisere velviljen din, for jeg har tenkt meg ut i et noe spekulativt landskap. Kanskje vi heller skulle forsøke å bevare tiden, istedenfor å fordrive den? Med det vil vi holde subjektet og dets ende separert lenger. Jeg vil påstå følgende: Opplevelsen av at tiden går langsomt bevarer tiden. Når det som føles som en time i realiteten kun var 20 minutter – ja, da vil jeg si at tid bevares. Kjedsomheten synes å være middelet vi må benytte for tidsbevaring. En seig, langsom, tyktflytende kjedsomhet må være den mest virkningsfulle. Selv hentes jeg tilbake til enkelte forelesninger, men hvor, når og i hvilken grad kjedsomheten melder seg, vil være individuelt. I alle fall er det slik at tiden ferdes tregere under kjedsomhetens herredømme.

Jeg er imidlertid noe usikker på hvor forlokkende det er å oppsøke kjedsomheten med en ambisjon om å bevare tid. Det koster kanskje mer enn det smaker? Tidsfordriv og flytsonen er heller ikke uten kostnad. Forfatter og kunstfotograf Édouard Levé skriver i Selvportrett: «Å lytte til musikk i bil er en fin måte å få tiden til å gå på, altså en måte å forkorte levetiden min på.» Med fare for å låte som en mindfulnesspredikant: Det kan ha noe for seg å være i øyeblikket uten å fordrive det.