Henry Selicks stop-motion barnefilm Coraline (2009) har 15-årsjubileum i år, og vises i den anledning på kinoer verden over. Ifølge Screen Daily var den rangert på femteplass globalt, basert på kinoinntekter helgen 16. – 18. august, og 22. august nådde den globale kinoinntekten 27,3 millioner dollar. Relanseringen er med andre ord en braksuksess. Hva er det med denne filmen som gjør at den er like populær nå som for 15 år siden?

Coraline er en 11 år gammel jente som flytter inn i et uhyggelig, gammelt hus (kalt Pink Palace) med foreldrene sine. De er for opptatte med jobb til å engasjere seg i datteren, og hun må derfor finne andre ting å ta seg til. Coraline utforsker huset og finner en mystisk luke i veggen. Om natten blir hun vekket av et par mus. De leder henne til luken, som nå er en portal til et parallelt univers. Der finner hun en tilsynelatende bedre versjon av hennes egentlige hjem. I «The Other World» bor en kopi av hennes egne foreldre, kalt Other Mother og Other Father. Disse andre foreldrene er livlige og tilstedeværende, i stedet for slitne og fraværende. Other Mother og Other Father har knapper i stedet for øyne, en svært nifs detalj for seeren. For Coraline er likevel alt tilsynelatende bedre i det parallelle universet, og nettene blir til fargerike drømmer. Men det tar ikke lang tid før drømmene blir til mareritt. For at Coraline skal bli en fullstendig del av familien, må hun også få sydd knapper over sine egne øyne.

Coraline har tydelige likhetstrekk med andre filmklassikere. Ifølge New York Times har Selick selv sagt at Coraline er inspirert av blant annet Alice i Eventyrland, Hans og Grete og Trollmannen fra Oz. Filmen har plukket elementer og inspirasjon fra andre fortellinger og blandet det sammen til en rik miks. 

Kvaliteten i filmen skinner gjennom i detaljene. Det er så mye som ulmer under overflaten, og hver minste detalj er gjennomtenkt. Bare navnet «Coraline» er et virkemiddel: Det er en vrengt versjon av det mer vanlige navnet Caroline, og kan på denne måten gjenspeile verdenen hun befinner seg i. Coraline blir kjent med en gutt som heter Wybie, forkortelse for Wyborne, og om man leser navnet ut som «why born», begynner det hele allerede her å bli nifst. Filmen er gjennomgående absurd, og når vi gjennom møtet med Other Mother får se et par sorte knapper der hvor øynene skulle ha vært, havner vi rett ned i the uncanny valley. 

I essayet The Uncanny beskriver psykiater Sigmund Freud (1856-1939) at «the uncanny» tilhører det skremmende, og det som vekker frykt. Det tyske ordet for «the uncanny» er «das Unheimliche», som på norsk kan oversettes til «det uhjemlige». 

Ifølge Freud har det uhjemlige rot i nettopp det vi ellers føler oss trygge i. Ubehaget kommer når man vrir og dreier på noe som er kjent, slik at det blir fremmed. Coraline blir et kroneksempel på dette; hun kommer til noe hun tilsynelatende kjenner (en kopi av sitt eget hjem) som viser seg å være noe totalt fremmed. The Other World er en løgn, bestående av masker og kulisser. Til tross for en aldersgrense på 11 år, er Coraline mer nifs enn de fleste skrekkfilmer jeg har sett. Kanskje er det fordi det er mer uhyggelig å tukle med noe som er hjemlig og trygt, enn å bli introdusert til en fremmed verden hvor vi i utgangspunktet er gjester, og derfor godtar premissene om at det finnes monstre og gjenferd. 

I The Uncanny trekker Freud fram en novelle av E. T. A. Hoffmann, «The Sandman», som har flere likhetstrekk med Coraline. Et av de mest sentrale motivene i fortellingen er at The Sandman kaster sand i øyne til barn som ikke vil legge seg, så øynene deres faller ut. Så tar han med seg øynene i en sekk til halvmånen og mater barna sine med dem. Mye kan tyde på at The Sandman faktisk er ekte. I så fall  er dette en historie om en barndomsfrykt som blir vekket til live. Det samme grepet er brukt i Coraline. Vi vet ikke om Other Mother faktisk befinner seg i en parallell verden, eller om alt er en drøm. Denne tvetydigheten har skapt mange teorier. En av de mest kjente handler om at Coraline aldri unnslapp The Other World, og at Other Mother faktisk vant. Trøsten som ligger i at mareritt ikke er virkelige blir borte når marerittet er noe du ikke kan våkne fra. 

De absurde kontrastene i filmen er også med på å skape ubehag hos seeren. Eksempelvis er det et skarpt skille mellom den lette, sukkersøte musikken og det nakne, grå landskapet Coraline befinner seg i. Det skjer også svært hyppige vekslinger fra alvor til humor, og humor til alvor igjen, noe som gjør at man aldri kan hvile i det behagelige. Et eksempel er sangen som Other Father synger i filmen. Sangen virker først munter og harmløs, men om man ser nærmere på teksten, består den av små varslinger. Han synger blant annet «Our eyes will be on Coraline», som har to betydninger – ikke bare vil foreldrene være mer tilstede, senere får man vite at de vil sy knappeøyne på henne også, så hun skal se ting på deres måte. 

Det er noe forstyrrende med å sette et barn inn i en verden hvor drømmer blir til mareritt, og hvor det gode og idylliske blandes med det onde og groteske. Men det er også en genistrek. For kanskje kommer noe av ubehaget nettopp av at vi er voksne seere. Barn har ikke det samme blikket på seg selv som voksne har. Når det tukles med noe rent og uskyldig, kan man som voksen oppleve denne kontrasten som veldig brutal. 

Det kan virke rart at det tar såpass lang tid før Coraline faktisk blir redd for The Other World, gitt alle varslingene. Særlig når dukken, som er en kopi av henne selv, plutselig er plassert et annet sted enn hun la den selv. Ikke overraskende kommer Freud innom dette også: 

«The ‘Sand-Man’ involved the evocation of an old childhood fear, whereas there is no question of fear in the case of a living doll: children are not afraid of their dolls coming to life – they may even want them to.»

Noe av grunnen til at Coraline fortsatt er like populær, kan være hva vi legger i den. Det er  mye vi kan fiske opp fra dypet, og det er et stort tolkningsrom. Populariteten kan også ha å gjøre med at filmen treffer en nerve i oss; en nerve som er rotfestet i et dypt, menneskelig ubehag. Coraline sender oss rett ned i the uncanny valley – og mye kan tyde på at vi trives der.