Det brenner i Rødehavet
I det store havet av hvorfor-i-all-verden-har-jeg-ikke-fått-med-meg-dette-saker, har et brennende skip ligget stille i et annet hav, Rødehavet, i over en måned.
30. oktober 2024

Den 21. august angrep Houthi-gruppen et gresk-flagget skip kalt Sounion på dets vei mot Athen fra Irak. Etter evakueringen av mannskapet på 25 betjente, ble det forlatte skipet angrepet igjen og sto ankret i brann utenfor Hodedia i Jemen. Skipets last besto av 150 000 tonn med råolje, og dette skapte stor uro grunnet lekkasjefare. I flere uker har forsikringsselskaper, lokale havnebyer og shippingindustrien holdt pusten, fordi et oljesøl på denne størrelsen kunne blitt det største noensinne. En slik ulykke ville gitt en regning på rundt 100 millioner dollar, ifølge Lloyd’s List, et nyhetsbrev som gir ukentlige nyheter om shipping. 

Hva skjer?

Siden november 2023 har Houthi-gruppen angrepet skip med forbindelser til Israel og USA, i solidaritet med Palestina. En stor del av våpenforsyningen Israel mottar fra vesten blir fraktet gjennom Rødehavet. Angrepene er for Houthiene en måte å skremme ytre aktører og bremse krigsforsyningen til Israel. Det har vært over 80 angrep siden november, som har ført til to sunkne skip og minst fire drepte skipsarbeidere. Selv om Houthiene har kommet med uttalelser om at de bare angriper skip som har forbindelser til Israel, virker det som at det grunnlaget er litt tynt i noen av tilfellene, og Sounion er et av disse tilfellene. 

Angrepet 23. september har vært det mest risikofylte angrepet hittil. I tillegg til å skape store navigeringskonflikter for andre skip i regionen, var frykten stor for at dette kunne utfolde seg til en miljøkatastrofe som ville gjøre irreversibel skade på biomangfoldet i området. 

 

Hvem tar boten?

Rødehavets sjøtrafikk har litt andre forutsetninger å forholde seg til enn Hurtigruta og Aida i Bergens havn. I lang tid har Rødehavet vært et sentralt punkt for global skipshandel ettersom den maritime korridoren knytter sammen Middelhavet og Indiahavet. Derfor er det et raskere og billigere seilas enn ruten rundt Afrika. Den geopolitiske situasjonen gjør at omstendighetene for skipene som vanligvis kjører gjennom havarmen er svært endret, og det gjelder ikke bare skipene med tilknytning til Israel. Etter angrep på skip som Sounion har forsikringsprisen nesten doblet, og flere shippingselskaper er blitt mer selektive. Enkelte har fullstendig sluttet å dekke skipsfart gjennom regionen. Den økte spenningen fører til lengre ventetid, inflasjon og usikkerhet. 

Da Sounion sto i Rødehavet, tikkende og i brann, var ikke problemet bare hvordan man skulle få fraktet fartøyet vekk, men også hvem som skulle betale for reparasjonene. Om sølet skulle skje, ville ikke Houthiene fått noe støtte fra forsikringsselskaper eller skipseiere. En representant fra International Oil Pollution Compensation Funds delte også at de ikke ville betale for det eventuelle sølet. I tillegg ville en miljøkatastrofe med dette omfanget hatt mye større effekt på Jemen, og ville forverret den eksisterende humanitære katastrofen, ettersom sølet trolig ville påvirket sjømatforsyningen til Jemen. Den store risikoen for miljøkatastrofen og trusselen for at regningen mest sannsynlig havnet i Jemens hender var nok en stor del av grunnen til at Houthiene tillot redningsoperasjoner. Den 23. september ble skipet tauet til et trygt sted og brannslokningsarbeid pågikk helt frem til 6. oktober. 

Likevel finnes det en objektivitet i at krigføringen, uansett hvem som driver den, har brutale konsekvenser for klimaet

Regionen 

Helt siden begynnelsen av angrepene i Rødehavet, har det vært uenigheter i klassifiseringen av Houthi-bevegelsen. Om det blir omtalt som terror eller solidaritet for Palestina varierer basert på hvem som uttaler seg og hva en leser. Dette definisjonsspørsmålet har vært en gjenganger gjennom det siste året, som har vært preget av vold i Midtøsten. Likevel finnes det en objektivitet i at krigføringen, uansett hvem som driver den, har brutale konsekvenser for klimaet, globalt og lokalt. Det ble spesielt markert med Sounion. Man kan jo argumentere at en ødeleggelse av miljøet strekker seg lenger enn solidaritetshandling, kan man ikke? Eirik Hovden, Midtøsten-forsker ved UiB, reflekterer over Houthi-gruppen sine motiver og ideologier. 

– Det er mulig å se for seg at de ikke har den samme problemoppfattelsen av miljøkatastrofen som vi har. 

Houthi-gruppen, som har sin opprinnelse i Zaidi-sjiamuslimsk tradisjon og som i dag ledes av Abdul-Malik al-Houthi, har gjennom årene utviklet en ideologi som kombinerer religiøs identitet med sterk motstand til utenlandsk innblanding. Deres fiendtlighet mot Israel og Vesten har blitt tydeliggjort i retorikken deres, og gruppen ser sine handlinger som en del av en bredere kamp mot imperialistiske krefter. Når det gjelder deres angrep på skip i Rødehavet, kan motivene forstås som del av denne strategien. Ifølge talspersonene deres, er angrepene ment å støtte Hamas og Palestina, som en del av deres kamp mot Israel og det de oppfatter som sionistisk aggresjon. En Houthi-talsperson har uttalt at «alle våre angrep er rettet mot de som støtter sionismen, og vi vil fortsette å kjempe for Palestina.»

 

Aktivismen

Houthi-aktiviteten i Rødehavet har fremkalt et slagord som lyder «Yemen, Yemen, make us proud, turn another ship around». Slagordet er blitt brukt i palestinske protester rundt om i verden i blant annet Storbritannia, USA og Tyskland. Selv om det er et langt seilas mellom Rødehavet og Bergens byfjord, har ropet også funnet havn i Bergen. 

På kampkomiteens demonstrasjon 7. oktober på Torgallmenningen i Bergen, markerer en rekke pro-palestinske organisasjoner at det er gått ett år siden Israels oppskalering av krigføring på Gazastripen. Under demonstrasjonen forteller en av Palestina-demonstrantene hvorfor vedkommende bruker slagordet.

– USA og den vestlige verden sender våpen til Israel for å bidra til folkemordet i Gaza, og Jemen er et av landene som stopper disse våpnene fra å nå landet. Når vi sier «Yemen, Yemen, make us proud» betyr det at vi er stolte over at det er noen som gjør noe for det palestinske folket som er undertrykket. Vi er stolte over at det er noen som hjelper folk som har vært utsatt for folkemord i et år. 

Det er ikke alle som tenker sånn.. Jillian Lederman, student ved universitetet Brown i USA, reagerte tidligere i år på at slagordet ble brukt i en protest mot universitetets investeringer i selskaper som kapitaliserer på menneskerettighetsbruddene i Palestina. I en kommentar skrevet for studentmagasinet The Brown Daily Herald, reagerer  hun på et av Houthiene sine slagord: «God is Great, Death to America, Death to Israel, Curse the Jews and Victory to Islam».

«Jeg er sjokkert over at hundrevis av mine medstudenter, for bare en uke siden, sang til støtte for en terrororganisasjon hvis uttalte oppdrag er å «forbanne jødene» og eliminere den enestående jødiske staten i verden – for ikke å snakke om USA», uttalte Lederman.

Et problem ved slagordet ligger i at Jemen og Houthi-gruppen blir plassert i samme gruppe og likestilt. Den internasjonalt anerkjente staten Jemen som fortsatt eksisterer er svært liten og veldig svak. Derfor er det å likestille Jemen og Houthi-gruppen med slagordet, ganske problematisk. 

Kaster bensin på bålet

240 meter unna demonstrasjonen foregår MIFF (Med Israel for fred) sin minnemarkering på Festplassen for ofrene fra syvende oktober i fjor. Festplassen er sikret med barrikader med politi plassert rundt og ved inngangen. Markeringen starter med en appell fra historiker, tidligere stortingsrepresentant og sekretær i MIFF, Halgrim Berg. 

– Jeg har funnet ut at et narrativ kan lett bli et narrespill. Og lureri, narrespill, løgn og bedrag, det oppstår lettest i autoritære stater og organisasjoner, for eksempel Iran. Et islamistisk, teokratisk pressestyre, som kontrollerer alle statsmakter og alle medier, og som praktiserer dødsstraff uten nåde mot opposisjonelle. Og mot slike nådeløse regimer og gjenger med despoter og voldsmenn på rad og rekke, så skal i dette området, Midtøsten, et enslig demokrati og rettssamfunn som Israel stadig måtte slåss og stri og kjempe og blø for å få leve og få lov til å være i fred. 

Det kunne ikke vært større kontrast mellom budskapene i de to arrangementene. Samtidig som Berg holder sin appell, roper demonstrantene på Torgallmenningen slagord som «fritt Palestina», «boikott Israel», «la barna leve» og «Israel er terrorstat».

Etter appeller på Palestina-demonstrasjonen beveger folkemengden seg de knappe meterne mot Festplassen der de blir møtt med utstyrt politi i rekke for å forhindre et møte mellom de to arrangementene. Gruppene, flaggede og separerte av høy politibemanning, viser et polarisert Bergen den syvende oktober. Situasjonen imiterer en eskalerende konflikt, og importerer konfliktlinjer ved å fremprovosere en radikalisering på begge kanter. Den både kaster bensin på bålet og sliter ut begge arrangementenes etos. 

Spenningen i Bergen viser hvordan krigføringen i Midtøsten sprer seg langt. Konfliktens påvirkning på shipping er et tydelig eksempel på dette. Når flere skip blir angrepet uprovosert, sliter med å bli dekket av forsikring, og trenger å markere at de ikke har noe med konflikten å gjøre, skapes det en høy risiko og mye uro. Det er altså ikke lenger bensinen som koster mest på ferden gjennom Rødehavet, og nok en gang er det fare for at miljøet må ta en stor del av regningen.