Hill House; et mareritt eller et hjem?
Er du lei av at skrekksjangeren bare spiller på jump scares? Da kan du heller bruke Halloween-måneden på se The Haunting of Hill House, som hjemsøker seeren med mer enn bare spøkelser. Inneholder spoilere.
30. oktober 2024

Inneholder spoilere

The Haunting of Hill House er et skrekkdrama av Mike Flanagan fra 2018, basert på boka til Shirley Jackson fra 1959 med samme navn. Serien har blitt nominert til en rekke priser, og mottatt skryt fra blant andre Stephen King og Quentin Tarantino. The Haunting of Hill House består nemlig av mer enn jumpscares. Bak de klassiske skrekkelementene skjuler det seg en dypere tematikk, med spørsmål om blant annet relasjoner, tid og virkelighet.

I serien følger vi fem søsken: Steve, Shirley, Theo, Luke og Nell Crain. Søsknene sliter med å forsones med opplevelsene fra barndomshjemmet deres Hill House, og hjemsøkes alle på ulike måter. De blir gjenforent etter lang tid fra hverandre når den yngste søsteren, Nell, blir funnet død i huset. 

Familien Crain flyttet inn i Hill House i 1992. Moren Olivia hadde fått i oppdrag å renovere huset, med et mål om å tjene nok til at familien endelig kunne bygge sitt eget hus, som hun selv skulle designe. Familien kommer aldri så langt at de får realisert denne drømmen. Ikke lenge etter at de flytter inn, begynner barna å merke ondskapen som sitter i veggene, og om natten blir de oppsøkt av spøkelser. Marerittet i Hill House består likevel av mer enn gjenferd. Olivia overser totalt barnas rop om hjelp, mens hun selv drives til vanvidd av huset. Dette fører til at Hugh (faren) flykter med barna, mens Olivia blir igjen og tar sitt eget liv.

Hill House blir hjemsøkt av mange ulike spøkelser. De skjuler seg i bakgrunnen på dagtid og vandrer rundt i huset om natten. Til forskjell fra mange skrekkfilmer, har spøkelsene i serien en dypere betydning. Et spøkelse kan nemlig være og bety mye forskjellig. I møte med en kvinne som blir hjemsøkt av sin avdøde mann, hevder den eldste av søsknene, Steve, at et spøkelse som oftest er et ønske: «A ghost can be a lot of things. A memory, a daydream, a secret. Grief, anger, guilt. But in my experience, most times they’re just what we want to see.» Dette ønsket ligger nært opp til kjernetematikken i serien. 

Spøkelsene har flere funksjoner enn å være spøkelser i seg selv, eksempelvis å avdekke menneskers holdninger og konfrontere dem med eksistensielle spørsmål. Et av disse spørsmålene handler om tid. Ved møtet med det som er frigjort fra tiden, nemlig spøkelsene i huset, blir Olivia konfrontert med sitt eget syn på evigheten. Hun snakker stadig om at hun ønsker å våkne (å dø), så hun slipper å være bundet av tiden: «Journeys don’t end. Not if you love someone. They don’t end at all. Isn’t that wonderful?» Ønsket hennes om evig liv handler i stor grad om å være sammen med de hun elsker, for alltid. Denne muligheten får hun når hun skjønner at de som dør i Hill House, får bli i huset. Forbindelsen mellom kjærlighet og evig liv er et tema som går igjen i mange serier og filmer, som Twilight og Corpse Bride. I The Haunting of Hill House blir denne tematikken satt på spissen når Olivia er villig til å ty til de mest ekstreme handlinger for å innfri sitt ønske om et evig liv med familien. 

I episode ni får vi se natten Hugh flykter med barna fra Hill House. Tidligere den natten samler moren Olivia de to yngste barna, Nell og Luke, og Abigail, datteren til husholdersken, for å drikke te inne på The Red Room – et mystisk rom som ingen har klart å åpne før nå. Det barna ikke vet er at Olivia har planlagt et selvmord hvor hun vil ha med seg barna sine i døden. Hun har derfor puttet rottegift i teen. Før de skal drikke teen sier Olivia: «That’s what this is about, actually. Making sure everyone’s safe. Always safe.» Olivia er en av de mer mystiske figurene i serien. Handlingene hennes er så onde og absurde at det kanskje er enklere for seeren å legge ansvaret på huset, enn på Olivia selv.

Hill House er nemlig et intelligent hus. Det bærer på en vilje. Huset næres av alt levende som blir brakt inn i det, eksempelvis de etterlatte kattungene som Shirley redder, og som dagen etter ligger livløse i esken. Huset lurer mennesker ved å maskere seg som et trygt hjem. Et eksempel er The Red Room, som kler seg om i ulike drakter for ulike personer: det var et trehus for Luke, et dansestudio for Theo og et spillrom for Steve. I virkeligheten er det et mørkt, råttent rom. The Red Room tar også en ny form når Luke befinner seg mellom liv og død. Huset skaper da en forlokkende illusjon om at rommet er hvitt og polert. Abigail og Nell drikker te rundt et bord mens en overlykkelig Olivia ønsker ham velkommen hjem. Hele situasjonen virker trygg og varm. I realiteten ligger Luke i rommet med spasmer og fråde som skummer ut av munnen hans. I Hill House kler det onde seg om i vakre drakter. 

Olivia representerer en frykt som resulterer i et ønske om en flukt fra virkeligheten. Denne frykten ligger som en tåke om henne, slik at hun totalt overser ondskapen i hennes eget hjem. Et tydelig bilde på dette er når hun ser Hugh og barna dra fra huset. Da dukker spøkelset Poppy opp ved siden av henne, og messer som en indre demon: «He’s driving them towards disease and heartbreak and sadness and death, and those teeth, those teeth that’ll tear and chew and eat them alive a piece at a time.» Morens intensjoner bunner i et nokså forståelig, menneskelig ønske. Hun er livredd for at noe ondt skal skade barna hennes, og behandler derfor virkeligheten som et mareritt det er mulig å flykte fra. Problemet er at Olivia selv har skapt marerittet barna hennes til syvende og sist blir skadet av.

Olivia og Hugh representerer hvert sitt syn på tid og kjærlighet. Jo lengre de bor i huset, desto mer fornekter Olivia realiteten. Hun begynner å beskrive døden, som for henne betyr et evig liv i huset, som en gave. Hugh sitt standpunkt kommer derimot frem i siste episode, når Olivia sitt spøkelse stenger barna inne i The Red Room, og Hugh prøver å få henne til å gi slipp. Olivia sier, «We’re all safe now. This is our forever house. It always was. Nothing bad will ever touch them ever again.» Hugh svarer, «Nothing good will, either.»

Tid er altså et sentralt tema i serien. Det preger også de mange mysteriene som oppstår, deriblant det mystiske spøkelset Bent-Neck Lady (den duknakkede damen). Som liten begynte Nell å få søvnparalyser. Mens hun hadde disse paralysene fikk hun se en dame med knekt hals og sort, langt hår, hengende over henne. Senere får vi vite at den duknakkede damen er Nell selv. Løsningen på mysteriet er altså å hekle sammen nåtid, fortid og framtid. 

Nell har altså hele livet blitt hjemsøkt av sitt døde selv. Dette kan åpne opp for å tolke spøkelset metaforisk, altså at Nell blir «hjemsøkt» av seg selv, i betydningen hennes indre demoner. Likevel sitter vi igjen med noe uforløst. Årsaken til at Nell sliter psykisk og ender opp død i Hill House, skyldes i stor grad traumene forårsaket av den duknakkede damen. Spøkelset er dermed årsaken til sin egen eksistens. Her oppstår en slags sirkelslutning som gjør mysteriet om Bent-Neck Lady til en gåte i seg selv. 

På sine siste dager blir Nell igjen forfulgt av den duknakkede damen. Til slutt bestemmer hun seg for å konfrontere frykten sin og dra tilbake til barndomshjemmet. I Hill House møter hun Olivia. Gjensynsgleden er stor, og Nell lar morens gjenferd hekte et smykke rundt halsen hennes. Før hun vet ordet av det, blir hun dyttet utfor vindeltrappen. Rundt halsen hennes er ikke lenger et smykke, men et rep. Halsen brekker, og på en underlig måte sluttes sirkelen på samme sted hvor Nell så den duknakkede damen for første gang. Profetien er brutal og hensynsløs, akkurat som Hill House selv.  

Kvaliteten i serien ligger blant annet i dybden, mysteriene og det som forblir usagt. Mange av spørsmålene finnes det svar på, mens andre bare leder til andre mysterier. Dette gjør at Haunting of Hill House hjemsøker seeren, lenge etter TV-en er slått av.