Kunstner som beskyttet tittel?
Enda et yrke som akademiseres til de (master)grader
30. oktober 2024

For noen uker siden tok Subjekt opp diskusjonen rundt kunstnertittelen. Det norske kunstmiljøet er splittet. Der noen unngår å kalle seg kunstner i ærefrykt og ydmykhet for tittelen, selger andre overpriset pinterestkunst i hytt og pine. Selv om debatten isolert sett er underholdende, er den også et symptom på et uheldig gradshysteri som over tid har vokst fram i samfunnet.

En beskyttet tittel

Kort oppsummert er det et ønske fra flere i kunstnorge om å åpne debatten om hvem som kan smykke seg med tittelen kunstner. Hva er det man må oppnå for å kalle seg kunstner? Er det salgstall eller deltakelse på riktig utstillingsplass? Karl Edvin Endresen, daglig leder for Kristiansund kunsthall, ytret på Facebook: «Hvorfor er ikke kunstner en beskyttet tittel?». Han mener altså at hvorvidt man kan kalle seg kunstner bør handle om enten utdanning eller erfaring. Det urgamle spørsmålet lyder: Hva gjør kunst til kunst? – men like aktuelt er spørsmålet, hva er det som gjør en kunstner til en kunstner? Jeg skal ikke forsøke å gi et svar på det, men jeg tviler på at det er akademia. 

Det er klart at en utdannelse innen kunst kan bidra til mye positivt. Det gir både bedre forståelse for materialer, som gjør at verk vil holde seg over lengre tid, og større innsikt i immaterielle rettigheter, og alle problemstillingene det medfører. Men hvorvidt en mastergrad er nødvendig for å opparbeide seg kunnskap i et praktisk yrke, er jeg skeptisk til. Konsekvensene av at et galleri stiller ut kunst av en «ikke-kunstner», kan ikke sammenlignes med å ansette en lege uten utdanning. Gitt yrkets natur vil man tro det er tilfredsstillende med diverse fagskoler, til tross for at kunsten er under kontinuerlig utvikling, og at man kanskje aldri kan bli ferdig utlært. Ikke vet jeg, man kan jo forstå at også kunststudenter liker tanken om den evige studenten. Hvorfor blir kunst enda et yrke som må akademiseres til de (master)grader? Hvilken grad er egentlig nødvendig for å utøve kunst?

«Der noen unngår å kalle seg kunstner i æresfrykt og ydmykhet for tittelen, selger andre overpriset pinterest-kunst i hytt og pine.»

Akademiseringen i samfunnet

Store Norske Leksikon skriver at en kunstner er «en person som utøver eller skaper kunstneriske verk». Er det da i det hele tatt behov for skolering? Den konservative delen av meg kan like idéen om å beskytte tittelen, og små skitne elitistiske tanker kan pirre interessen: Kan vi slippe ikke-kunst? Akademisk kunnskap har lenge hatt høyere status i samfunnet enn det praktiske. Med en eksplosiv økning i antall universitets- og høyskoleutdannede, har også nivået av akademisering av praktisk kunnskap økt. Reform 94 ga elever en lovfestet rett til en treårig videregående opplæring, som skulle resultere i enten studiekompetanse eller fagbrev. Innføringen førte til at forskjellige yrkesfag ble strømlinjeformet til ulike grunnkurs. I 2017 ble også «lærerløftet» innført, som utvidet lærerutdanningen til fem år og integrerte en mastergrad i utdanningsløpet. Er denne debatten starten på kunstnerløftet?

Endresen argumenterte for en beskyttet tittel i håp om å redde tittelen fra å bli utvannet. Men dersom man alltid akademiserer fag i et forsøk på å heve statusen, vil dette føre til en evig spiral som aldri tar slutt. Jeg mener vi nå er godt inne i denne spiralen, hvor vi ser en økende grad av akademisering i samfunnet. Bachelorgraden har blitt til en utdannelse i allmennkunnskap, og spesialiseringen har blitt flyttet over til masternivået. En enkel bachelorgrad er ikke lenger nok; stadig flere jobbannonser i ulike felt setter en mastergrad som minstekrav. Et høyt krav, ettersom langt flere går ut med en bachelorgrad på våren enn mastergradsplasser som deles ut på høsten. En mastergrad gir deg kanskje avansert kunnskap innenfor et emne, men i en tid hvor viktigheten av arbeidskraften til de unge stadig diskuteres, ville man kanskje sett for seg at praktiske utdannelser også ble prioritert. Når er det ikke lenger nok med en mastergrad for å undervise barn? Eller med et fagbrev i yrkesfagene?

Kunstskole, kunstig skole, kunst i skolen

I 2017 ble Kunst- og designhøgskolen i Bergen og Griegakademiet slått sammen til det vi i dag kjenner best som KMD – Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen. Vår egen dronning Sonja, som deltok på åpningen, ytret da til Bergens Tidende: «Jeg tror dette betyr meget for oss alle. Jeg tror det man får kunnskap om, og blir klar over innenfor enkelte ting i kunstens verden, er noe som alle har god lærdom av å ha basiskunnskap om». Det Dronningen på kronglete vis prøver å fremsnakke her er allmenngjøringen av kunst. Da dette nye fakultetet åpnet ble det sagt at dette skulle bli en viktig institusjon for kunstbyen Bergen. «Bergens eneste Snøhetta-bygg bør bli en tenketank for kulturlivet», ifølge Bergens Tidende. 

Det er ingen tvil om at mange forventer mye av de kunstneriske utdanningsinstitusjonene. Sikkert var det at KMD mente de kom til å bli viktig for byen: «Vi skal være en premissleverandør for den internasjonalt orienterte kulturbyen Bergen». De akademiske institusjonene betyr sikkert noe for byene de ligger i, og kulturlivet de omringer. Men hvorfor havnet oppgaven med å være en tenketank for kulturlivet i Bergen hos akkurat denne institusjonen? Det må da være andre kulturinstitusjoner, blant annet fagskoler, som kan løse oppgaven like godt. Er det noe magisk med akademia som gjør dem bedre, mer egnet til å utøve kunst på en nyskapende og fremtidsrettet måte?

«Det urgamle spørsmålet lyder: Hva gjør kunst til kunst? – men like aktuelt er spørsmålet; hva er det som gjør en kunstner til en kunstner?»

Demokratisering av kunsten

Det er lettere for meg å forstå fagskolens yrkesfaglige utdannelse enn en PhD i utøvende kunst. På en fagskole blir man faglært. Dette forbereder en på å jobbe i yrket, hvor man bygger et grunnlag for å utøve håndverket. Likevel fremstår det som at to år på fagskole ikke holder. Flere går disse to årene for å bygge en portefølje, slik at de kan søke seg inn på en bachelor, hvor neste steg er å gå videre på en master. På hvilken måte kvalifiserer det deg mer? Jeg er usikker på om jeg ønsker et samfunn hvor vi anerkjenner de akademiske kvalifikasjonene til kunstneren, fremfor den kunstneriske kvaliteten. Heller ikke alle kommer inn på kunstskoler. Er vi sikre på at folk som kommer inn er mer kvalifisert til å utøve kunst enn de som ikke kommer gjennom nåløyet?

Kunsten må demokratiseres. Ifølge SSB lå offentlig støtte til museumsformål og visuell kunst på 2.1 milliarder kroner i 2022. Merk at dette ikke gjelder andre kulturformål som blant annet kunstnerformål, kulturfond, eller lignende. Det gjelder også kun statlig støtte, ikke støtte fra fylke eller kommune. I 2022 lå de offentlige utgiftene til kultur på 42.7 milliarder kroner til sammen. Dersom utgiftsposten skal rettferdiggjøres, er det viktigere å allmenngjøre kunsten fremfor å akademisere den. Folk som bruker offentlige penger på kunst bryr seg lite om kvalifikasjonene til kunstneren bak. I stedet gjelder hva pengeforvalteren selv synes er god kunst. Og siden det ikke finnes én formidlingsmåte eller ett eneste kunstsyn som er rett, er allmenngjøringen desto viktigere. Akademiseringen av kunstskoler stinker elitisme på lang vei. Gjør det heller lettere for folk å jobbe med kunst, la det ta større plass i den allmenne skolen, gjør den kreative prosessen til en viktigere del av det å lære. Ikke la utøvende kunst være forbeholdt de som klarer å følge høyere utdanning. 

Den offentlige diskursen blir altfor ofte enten-eller. Enten elsker vi kunstskoler, gradene skal opp, statusen skal opp, alt skal opp, opp, opp. Eller så hater vi kunstskoler, og mener det er unødvendig bruk av statlige midler. Debatter i kunstverdenen kan være underholdende, og til en viss grad viktige, men ikke når de vipper over i det diktatoriske. Jeg kan forstå at noen blir provosert av at amatører kan tjene gode penger på det de mener er ikke-kunst, men hele debatten om kunstnertittelen tyder på at samfunnet har blitt gradssjuke. La oss heller diskutere kreative yrkers rolle i samfunnet, fremfor hvem som kan jobbe med det eller ikke.

Uansett, jeg er lei av akademiseringstrenden.