I Kautokeino i Finnmark ligger en helt unik institusjon. Samisk høgskole/ Sámi allaskuvla, verdens eneste samiske høgskole, åpnet dørene i 1989. Skolen tilbyr undervisning i blant annet samisk språk, kultur og pedagogikk til over 200 studenter. Tilbringer du litt tid i Kautokeino, skjønner du at valget av plassering ikke er tilfeldig. I kommunen dypt i Finnmark, er samisk språk og kultur en del av hverdagen. For svært mange går dagligtalen i samisk, og mange barn lærer samisk før de lærer norsk, i samiske barnehager.

Tegn i tiden kan gi håp om at samisk kultur er på vei opp også andre steder. Høyskolen har nemlig rekordhøyt antall søkere. Bare på begynnerkurset i samisk var det i år 80 søkere, en økning på 60% siden 2016. Hvorfor er det så stor interesse for samisk nå? Stoff har tatt turen til Kautokeino for å finne det ut.

Stort engasjement

For å forstå hva som har skjedd, er det få det er bedre å snakke med enn rektor Liv Inger Somby. Hun er en veteran i det samiske akademiske miljøet, og har vært tilknyttet høyskolen av og på siden 1993. I tillegg har hun jobbet mange år som journalist, og i en periode ledet hun arbeidet med å etablere samisk radio i Russland. I senere tid har hun også vært medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen som gransket og dokumenterte konsekvensene av fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener og skogfinner. Somby forteller at høyskolen i dag ser ganske annerledes ut enn da hun først kom dit på starten av 90-tallet.

– Noe av det jeg har merket mest er at det er mange unge studenter som kommer. Det er ikke lenger en like stor andel godt voksne. Da jeg begynte på høyskolen her for å ta grunnfag og mellomfag i samisk, var jeg en av dem som var ganske unge. Den gangen var gjennomsnittsalderen kanskje mellom 45 og 50 år. Jeg synes det er veldig bra at det nå er mange unge som ser at samisk er in, og som ser og ønsker mulighetene for å lære seg samisk.

Somby forteller videre at det ikke bare er hos studentene man merker engasjementet. Flere språksentre og lokalsamfunn søker nå hjelp fra høyskolen, og Somby ser stort potensial for vekst.

– Det er veldig mange språksentre, kommuner og institusjoner som tar kontakt med oss fordi de vil at vi skal ekspandere og tilby nybegynnerkurs også andre steder. Så nå jobber vi på spreng for å se hvor vi kan være på vei. Vi har veldig gode tall, og vi ser også at interessen øker mer og mer. Da er vi nødt til å finne ut hvordan vi skal tilrettelegge slik at vi er de stedene vi skal være.

Kampånden samler

På spørsmål om hvor engasjementet kommer fra, trekker Somby blant annet frem den økende mengden samiske kulturuttrykk i offentligheten. Hun mener for eksempel samiske musikere som Ella Marie Hætta Isaksen og Mari Boine, og forfatteren Kathrine Nedrejord,  har vært viktige ambassadører for samisk kultur.

Samtidig tror Somby også Fosen-saken kan ha vært en viktig utløser for mange. Hun peker på at det samiske miljøet også tidligere har kommet styrket ut av harde konflikter. Blant annet den opprivende kampen om Alta-vassdraget på 1980-tallet.

– Hvis man ser på utviklingen av det samiske samfunnet etter Alta-saken, så fikk man Sametinget. Så jeg ser paralleller der. Sånn har det vært i det samiske samfunnet – når det har vært store krevende kampsaker så har det også vært med på å bygge opp det samiske samfunnet. Det har hjulpet til at man får majoritetssamfunnet til å forstå oss.

En som har kjent på dette engasjementet selv, er student Benedicte Pentha Bakken. Hun var selv med på Fosen-aksjonene, og begynte på innføringskurs i samisk på høyskolen denne høsten. For henne var engasjementet rundt Fosen-saken en vekker.

– Under Fosen-aksjonen ble det veldig tydelig hvor viktig min samiske identitet er for meg, og hvor sterk den egentlig er. Det føltes som et spørsmål om å være eller ikke være. Jeg har også snakket med flere andre som nå har tatt tilbake mye av kulturen sin, og som følte det som et slags vippepunkt.

Stolt generasjon

Bakken tror også det samiske samfunnet har trengt tid for å kunne reise seg ordentlig. Hun peker på at fornorskningspolitikken gikk veldig hardt ut over mange i hennes besteforeldregenerasjon, og at skammen folk ble påført for å være samiske kunne ta mer enn en generasjon å bli kvitt.

– Det er jo flere som mener at vi er en mer stolt generasjon. Det er jo ikke lenge siden folk ble nektet å snakke samisk, og fornorskningen har vært veldig tydelig. Jeg tror min foreldregenerasjon har fått høre det mye. Blant min besteforeldregenerasjon var det mange som valgte å ikke lære ungene sine samisk, fordi det var så mye skam knyttet til det. De ga ikke kulturen videre, fordi de tenkte at det ikke var noe fremtid i det samiske. Hvis du skulle klare deg, så måtte du bare være norsk, og snakke norsk.

Bakken tror dette er mye av grunnen til at man ser et økende engasjement blant unge samer i dag. Hun forteller at hun under Fosen-aksjonene kjente at det var viktig å stå i kampen for at neste generasjon skulle slippe å gå gjennom det samme. Ansvarsfølelsen for de som kommer etter, opplever hun at mange deler.

– Jeg har snakket med flere på min alder som tenker på samme måte som meg. At våre barn ikke skal tenke på om de er samiske nok, og gå gjennom hele den prosessen. For den kan være veldig hard, og det er noe man dealer med fra man er et barn, denne skalaen for hvor samisk du er.

Den stille kampen

Lina Maria Karlsen er en annen som har engasjert seg for å bevare den samiske kulturen. Som 37-åring forlot hun i fjor jobben som ungdomsarbeider i Groruddalen i Oslo. Hun hadde prøvd å lære seg samisk i mange år, uten å lykkes i hovedstaden. Allerede etter ett år på språkkurset i Kautokeino har hun blitt ansatt som underviser ved høyskolen. I tillegg har hun tatt initiativ til en ukentlig språkkafé der samer kan møtes for å praktisere språket sitt.

Karlsen tror mange i hennes generasjon også har vært viktige for å styrke den samiske identiteten, selv om det har skjedd på mindre synlige måter. Hun illustrerer med historiearbeidet som er gjort av samiske akademikere.

– NTNU gikk i fjor ut og sa unnskyld for en teori deres forskere la grunnlaget for, for rundt hundre år siden. Nemlig at samer i trøndelagsområdet ikke alltid har vært der, men vandret dit nordfra på 1700-tallet. Det er jo nå egentlig bare ansett som en konspirasjonsteori uten historisk grunnlag. Men det er først nå de siste tiårene at samer har tatt disse utdanningene og fått tilgang til de samme forskningsarenaene, og dermed har kunnet motbevise det.

Karlsen forteller videre at samiske arkeologer og historikere har vært helt sentrale for å øke forståelsen for og stoltheten over samisk historie. På mange måter er det nettopp det som har vært hennes generasjons kamp.

– Vi har ikke demonstrert. Det er det på en måte vår foreldregenerasjon som har gjort gjennom Altasaken, og generasjonen etter oss nå gjennom Fosensaken. Vi har ikke initiert sånne ting. Men Sametinget og en hel del utdanningsinstitusjoner har blitt bygget i vår levetid. Vi har forsøkt å bidra ved å fylle disse institusjonene. Det kan jo være en grunn til at det nå er en tilstrømning av studenter hit, at vår generasjon har jobbet litt mer usynlig.

Utfordrende fremtid

Selv om samisk identitet ser ut til å være i oppsving, er kampen langt fra over, mener Karlsen. Hun håper at den positive trenden kan fortsette, men mener det er mye som må tas tak i.

– Jeg opplever jo egentlig at vi på en måte står ved et veiskille. Sannhets- og Forsoningskommisjonen har levert rapporten sin, som på mange måter slår fast at fornorskingen fortsatt pågår. Ikke nødvendigvis som villet politikk, men gjennom at samiske mennesker ikke får oppfylt retten man har til for eksempel språkopplæring.

Karlsen mener politikerne er nødt til å ta inn over seg at det kommer til å koste å rette opp i de overgrepene som er gjort mot det samiske folk.

– Samtidig som de legger fram rapporten og vi forteller hva vi trenger, så møtes ikke disse behovene med ressurser. Den norske staten har all mulighet nå til å gjøre opp for den uretten som har vært gjort, men man må være villig til å betale det det koster. For eksempel sitter vi her på startkursene med pensum som er laget på 80-tallet. Det er jo helt hårreisende. Man ville ikke akseptert det i noen andre fag, men det finnes ikke ressurser til å lage læremidler.

Rektor Somby er enig i analysen om at fornorskningen fortsatt pågår. Hun viser til at det er mange samiske familier som opplever å få sin tradisjonelle levemåte utfordret av utbyggingsprosjekter. Hun forteller at hun i arbeidet med Sannhets- og forsoningskommisjonen møtte mange som har følt seg hjelpesløse i møte med utbyggingsinteressene. Her mener hun institusjoner som Samisk høgskole må spille en viktig rolle i fremtiden.

– Det handler om hvordan man skal få inn samiske perspektiver i forvaltningssystemet, både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Da er det veldig viktig at vi også har dyktige studenter som tar mastergrader hos oss, og som drar videre.

En av de felles målsetningene for de tre Stoff har snakket med, er at det må etableres møtesteder der samisk språk kan leve også utenfor de samiske kjerneområdene. Benedicte Pentha Bakken forteller at det har vært planer om å etablere et samisk samlingshus i hjembyen hennes Trondheim i mange år, uten at noe har skjedd.

– En ting jeg frykter er at når jeg kommer tilbake til Trondheim så finnes det ingen arena hvor  jeg kan bruke språket. Vi trenger en arena hvor språket får leve over alt.

Det unge håpet

Rektor Somby deler bekymringene. Hun sier at hvis man skal lykkes i å bevare den samiske identiteten, er man avhengig av fortsatt arbeid for å bli hørt av majoritetssamfunnet. Hun har likevel troen på at generasjonen som kommer nå vil lykkes i denne kampen.

– Det er veldig mange unge dyktige som nå er synlige, og som kjemper en kamp for at det samiske samfunnet skal bestå. Det er veldig mange som kjemper for rettighetene sine. Og så ser jeg at miljøene jeg har sett de siste årene er veldig taleføre og kunnskapsrike. De har evnen til å argumentere veldig godt, og de er ikke redde.